Den som gir seg er en dritt

Jeg synes det er ubehagelig at jeg har fordommer, men det har jeg, altså. Nå skal jeg lufte en av fordommene mine, skremme den ut i lyset, og det vil sikkert såre og støte noen, så derfor må jeg si med én gang at jeg vet at det er en dustete fordom, og jeg vet at den ikke gir noe grunnlag for generalisering. Den har heller ingen praktisk betydning for hvordan jeg behandler andre mennesker.

Men: jeg har fordommer mot skilte mennesker, eller mer nøyaktig mennesker som har brutt opp fra et langt samliv.

«Den som gir seg er en dritt», sier Frida med hjertet i hånden.

Jeg har foreldre som har vært gift i over tredve år, svigerforeldre som har vært gift i over tyve, og min søsters mann har alt vært inne i bildet i en tretten års tid (?). Hvor vanskelig kan det være? tenker jeg, og vet selvfølgelig at det blir feil, at det finnes tusen grunner og at noen forhold bare ikke er sunne. (Men å plutselig finne ut noe sånt etter ti år...? Å gjennom årevis ha samlet mot til å bryte ut av et voldelig eller destruktivt forhold er selvsagt noe helt annet, men la oss innse det: de aller fleste samlivsbrudd har langt mindre dramatiske forhistorier.)

«Den som gir seg er en dritt», tenker jeg, og i det mørke fordomsstedet inni meg murrer det en forestilling om at mennesker som velger en livspartner og står ved det valget, gjennom de gode og de ikke så gode og de helt forjævlige dagene, er klokere, mer sympatiske, sterkere og generelt sett bedre mennesker. For eksempel er Michael Palin, gift med ungdomskjæresten i cirka hundre år, helt klart den overlegne Pythonen over flergangsskilte John Cleese, og Michael J. Fox kan bare be de andre Hollywood-gutta om å ta seg en bolle.

Alt dette bunner selvsagt i at jeg vil at det skal være sånn. Ikke bare sånn at mennesket egentlig er et elskende og monogamt dyr, men at om man bestemmer seg for det, vil man få det til. Og har man til og med lovt foran Gud eller Hvermann og vitner, da må man, for faen. There is no try.

Film er film, og i virkeligheten er det ikke så enkelt som verken Yoda eller Frida skal ha det til, noe tusenvis av tøffe, flinke aleneforeldre vil skrive under på, for ikke å snakke om alle dem som traff den Rette med stor R på andre bordsetting. Og ingenting er svarthvitt og blablabla. Det finnes mange gode årsaker til at folk gjør som de gjør. Men det finnes faen meg mange dårlige også!

Det er deilig å kunne forenkle litt i livets store spørsmål, og derfor siterer jeg gjerne, stikk i strid med fornuft og med den alminnelige folkemeningen, Euripides:

«He is not a lover who does not love forever.» 

I'm reading: Den som gir seg er en drittKvitre dette!

Dagbok, usortert

Noen skal gifte seg snart, og jeg får tårer i øynene bare ved tanken, og håper sånn at de skal få det til, alle som prøver denne evig kjærlighet-greia.

Jeg liker så utrolig godt å fotografere analogt, med gammeldags film, og ikke se hva jeg har fanget før uker senere. Det irriterer meg, men jeg elsker det.

Jeg er verdens tøffeste dame, og det er nesten ingen som vet det, og av dem som vet det, er det nesten ingen som skjønner det.

Jeg planlegger en lang togtur med mannen i mitt liv. Europa, slott og borger, Istanbul, øl, billigliv, svette sovevogner og søvnunderskudd. Jeg tror det skal bli bra, veldig bra.

Og sånn ligger det an i 2010: Jeg kan ikke så mange russiske ord som jeg skulle ønske, men jeg kan løse rubiks kube helt selv, selv om det ikke går så fort, og endelig er det sånn at de menneskene som liker meg best, også er de menneskene jeg liker best. Jeg tror i alle fall at det er sånn.

Jeg liker den handikappede krøplingfisken best av alle fiskene i akvariet mitt, på samme måte som jeg liker livet best sånn det er akkurat nå: ikke perfekt, men kompromisstløst og ærlig, og helt meg.

Dette, og litt til, skriver jeg i dagboken min, mars 2010. I'm reading: Dagbok, usortertKvitre dette!

Hvorfor er det så farlig?

Er det så farlig, egentlig, om det viser seg at en del av kjønnsforskjellene er biologiske? spør Harald Eia i det mye omtalte programmet «Hjernevask». Tja, si det? Er det nå egentlig så farlig?

Det må jo være en grunn til at vi stort sett har sluttet å publisere forskning som beviser at mennesker med visse hudfarger er mer intelligente enn andre, eller at folk med kort skalle er mer enfoldige, men også mer kreative.

Vi kan dele opp og gruppere mennesker etter en rekke ulike kriterier, og helt sikkert finne forskjeller mellom en hel masse av disse gruppene. Å sortere mennesker i raser er ikke lenger akseptert i det vitenskapelige miljøet (selv om flere forskere «beviste» at det fantes forskjeller mellom rasene), mens kjønn derimot er en nærmest selvsagt skillelinje. (I enhver sammenheng! 42% av menn spiser løk på grillpølsa, men bare 39% av kvinner! skriver avisene.)

Problemet er ikke nødvendigvis at forskerne finner forskjeller mellom to grupperinger av mennesker, enten det er kjønn, venstrehendthet, hårfarge, årsinntekt eller legning. Problemet er måten disse forskningsresultatene brukes på.

Hvis kvinner i snitt har en ti prosents mindre sjanse for å være gode til å løse en viss type oppgave, kan du banne på at selv en kvinne med egenskaper langt over gjennomsnittet vil få høre at dette er hun uegnet til, fordi hun er kvinne. Jeg har for eksempel ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg ikke kan lese kart, for det er det nemlig vitenskapelig bevist at kvinner ikke kan, og dermed måttet lunte etter den mannlige delen av reisefølget i helt gal retning.

Ikke det mest dramatiske eksempelet, kanskje, men prøv å forholde deg til det hver dag og se hvordan du føler deg. Til og med positive fordommer, som «du er jo så omsorgsfull, du som er kvinne» eller «du har selvsagt rytmesans, du som er neger» kan bli ganske plagsomme.

Spørsmålet er hvorfor det er så viktig for oss å kategorisere på denne måten, og hvorfor er innovertiss/utovertiss-forskjeller så mye mer relevante enn kortskalle/langskalle-forskjeller, når vi vet at det uansett finnes store individuelle avvik?

Hvis du orker, kan du bevege deg rundt på Internett og lese hva slags kommentarer seere skriver om det første programmet i serien. Selv om Harald Eia kanskje tror han har hatt et nøkternt og vitenskapelig utgangspunkt, brukes han nå hyppig som utgangspunkt for flammende innlegg om hvordan likestillingen har ødelagt landet vårt, og hvor fælt det er, også for de stakkars kvinnene som egentlig alle sammen går mot sin natur når de går ut i jobb, for eksempel.

Er det så farlig, da? Mjæ. «Raseforskning» ble brukt til å forsvare folkemord og tvangssterilisering, en slik trussel står neppe kvinner (eller menn) som gruppe overfor. Men hva er vitsen? Og kan det tenkes at det kan ha negative konsekvenser for enkeltindivider å automatisk bli plassert i en gruppe og dermed også tildeles et sett med egenskaper fordi det er «typisk» for flertallet av gruppen? Dét kan vel noen forske på? I'm reading: Hvorfor er det så farlig?Kvitre dette!

Ting man plutselig får det for seg at man vil gjøre mens man seiler fram og tilbake over Skagerrak med tusen barn

Nummer 437: Tegne og fargelegge massevis av bokstaver.

I'm reading: Ting man plutselig får det for seg at man vil gjøre mens man seiler fram og tilbake over Skagerrak med tusen barnKvitre dette!