Meningen med livet

Fin sideplassering

2012-02-01T11:29:00.000+01:00

Jeg har også en Pinterest-profil, og der samler jeg på mye rart. Nakne damer, tatoveringer, gatekunst, tango, statistikk og fjas. En av mine virtuelle oppslagstavler er en litt rar oppsamlingstavle med navnet «Expression and aesthetics» («Uttrykk og estetikk»).

Akkurat nå ser thumbnail-forsiden (som viser de ni siste bildene i minikvadratformat) sånn her ut:

Se! Supertøffe Ingrid Espelid Hovig, ei av mine favorittdamer, blir enda tøffere med en brølende løve som motstander...

Er du på Pinterest? Jeg leter stadig etter nye, kule oppslagstavler å følge, så legg gjerne igjen ditt eget brukernavn eller tips til kule tavler i kommentarfeltet. (Jeg har også mulighet til å invitere folk som ikke er på Pinterest ennå, forresten.)

Et bilde om dagen #2

2012-01-29T14:06:00.002+01:00

Lenke til alle bildene i serien

Den skumleste hemmeligheten

2012-01-29T11:29:00.002+01:00

Jeg er en av mange som har fulgt Postsecret i mange år. Hemmelighetene folk sender inn får meg ofte til å humre, synes synd på innsenderen, eller nikke gjenkjennende. Det er dog sjelden jeg blir skremt. Det ble jeg i dag:

Øvrige kommentarer er overflødige.

Et bilde om dagen #1

2012-01-20T13:00:00.000+01:00

Som noen av dere vil huske, var et av nyttårsløftene mine å ta 366 Instax Mini-bilder i løpet av 2012, i utgangspunktet et om dagen. Et slikt «et bilde om dagen»-prosjekt tvinger en alltid til å bruke øynene og kreativiteten litt ekstra, men det ekstremt lo-fi formatet gjør det ennå mer utfordrende. Uansett, her er de 18 første bildene:

Båtbuzz

2012-01-18T13:39:00.003+01:00

Jeg har en konto på nettsiden Buzzador. Det er et markedsføringskonsept som går ut på at brukere kan få gratis prøver på produkter og tjenester mot at de deler sine (ærlige) erfaringer i sosiale medier og andre sosiale sammenhenger.

I år har jeg fått lov til å reise gratis med Color Line til Kiel, mot at jeg altså forteller dere om det.

Jeg dro med meg Thomas, og vi gikk inn for å teste ut alt det vi fant av tilbud.

Båten går fra Oslo og fra Kiel hver dag klokken 14. Det er to søsterskip som trafikkerer linja: Color Fantasy og Color Magic. Vi reiste med Color Fantasy, som er det eldste. Det er fra 2004, med andre ord er det to nokså nye og moderne båter.

Allerede klokken 15 var det tid for gratis dansekurs i nattklubben som så slik ut på utsiden:

(Jeg hadde stort sett bare med meg mobilkameraet, som ikke er så veldig godt, og har derfor konsentrert meg om å ta bilder av noen detaljer. Du kan finne fine bilder av hvordan båtene ser ut på Color Lines hjemmesider.)

Vi deltok på dansekurset både på vei til og fra Oslo. Det varte i en times tid, og jeg er overrasket over alt instruktørene klarte å lære oss på den timen, samtidig som de stadig repeterte og sørget for at ingen ble stående i villrede. På turen ned lærte vi salsa, og på turen opp danset vi tango, men dette er ikke noe fast opplegg, det ble bestemt i samråd med de som møtte opp.

Som på alle dansekurs: er du kvinne, er det lurest å ta med seg en partner, eller være forberedt på å danse herretrinn. Jeg hadde med meg en, ikke bare en mann, men en veldig danseglad mann, så dette gikk strålende. Flinke instruktører og akkurat passe med utfordring. Kjempegøy!

Siden kjæresten min er så danseglad, ble vi veldig fornøyde da vi oppdaget at spilleområdet på båten også har en slik en:

En dansemaskin! Hurra! Jeg tapte selvsagt stort, men hva gjør vel det...

Og jamen er det bra at det finnes muligheter til å forbrenne kalorier i løpet av turen, for vi spiste oss mer enn stappmette opptil flere ganger. Inkludert i kampanjen var blant annet et gratis måltid i buffetrestauranten, hvor Thomas fant en kjempemør kalvestek og jeg fant deilige blåskjell.

Etter middagen kom turens første skuffelse. Vi tenkte vi skulle se showet som begynte klokken 21, men da vi ankom «Fantasy Show Lounge» (som forresten høres ut som navnet på en strippeklubb) var alle sitteplassene opptatt og vi måtte huke oss ned på gulvet bak et gelender (og gikk dermed også glipp av bordserveringen). Dette var selvsagt vårt eget ansvar, men kanskje Color Line kunne ha opplyst om at det var lurt å komme i god tid, eller hatt et system med billetter til forestillingen?

Selve forestillingen var OK, men som Thomas sa: når de har en gjeng med flinke musikalartister, hvorfor setter de ikke opp en ordentlig forestilling? Altså noe mer enn bare et potpurri av pop- og rockklassikere... Jeg tror publikum hadde vært mottakelig for litt mer gjennomgående handling, særlig i en sal som er bygget med scenen så til de grader i fokus.

Neste dag var vi i Kiel. To grunner til å velge å gå i land i Tyskland: 1) Vin og øl er veldig billig på supermarkedene. 2) De har en slik en som dette:

En vaskeekte paternosterheis! Den finner du i det gamle rådhuset i Kiel, gå inn hovedinngangen og til venstre forbi informasjonsskranken.

Vel om bord på båten igjen valgte vi å utnytte absolutt alt Buzzador hadde gitt oss av tilbuds- og rabattkuponger. Jeg fikk ikke så mange bra bilder, men jeg tok dette bildet av at jeg så på Mythbusters mens jeg løp på tredemølle i Spa- og fitnessavdelingen:

Etter dette ble det et raskt dampbad og en dusj før nytt gratis dansekurs og deretter test av «Aqualand», med boblebad og vannsklie. Rosinhud, anyone?

Den siste tilbudskupongen vi hadde ga oss billigere middag i À la carte-restauranten. Her ble vi servert tre deilige retter av blidt og hyggelig personale.

I det hele tatt var serviceinnstilte og hyggelige ansatte noe av det som trakk inntrykket mest opp.

På minussiden må man normalt betale for tilgang til Internett om bord. På Stena Saga har de gjort dette gratis for alle gjester.

Ett siste tips: Det kan faktisk lønne seg å handle mer enn tollkvoten og betale tollgebyr, særlig når det gjelder god vin. I stedet for å gå på rødt kan du betale toll på denne automaten som du finner om bord:

Og et siste plusspoeng: stellebord på herretoalettet!

Konklusjon: Du kan kose deg på Kielferga! Jeg har fått anledning til å publisere et tilbud på todøgnscruise fra 290,- per person. Klikk her for å benytte deg av tilbudet.

Hvorfor rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet

2012-01-04T17:28:00.001+01:00

For tiden er det debatt på nettet om den nye produktserien fra LEGO kalt Friends. Sånn ser den ut:

Jepp, legodamene har blitt slankere, fått pupper og sminke og blitt plassert der de hører hjemme: på kjøkkenet, ved svømmebassenget eller i skjønnhetssalongen.

Mange med meg har blitt provosert, og dermed har denne gamle LEGO-reklamen fått sin renessanse:

Slik ble altså byggeklosser markedsført mot jenter en gang i tiden.

Mange andre mener derimot at «feministene» overdriver, og at de rosa lekesettene representerer full valgfrihet. Denne artikkelen er illustrert med et romfartøy bygget av biter fra Friends-settene, som «bevis» på at jentelegoen ikke begrenser noen muligheter, men derimot når frem til jenter som ikke tidligere har bygget med LEGO og lærer dem viktige tekniske ferdigheter.

Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn. (Jeg har lest en undersøkelse om hvor ulikt voksne forholder seg til den samme babyen kledd opp i henholdsvis blått og rosa. Jeg finner den dessverre ikke igjen på nett.) Nå for tiden er lekebutikkene strengt avdelt i den blåsvarte og den lyserosa seksjonen — i mye større grad enn da jeg var barn — og det er ikke bare bare for ei lita jente å ta steget ut av den rosa seksjonen, noe for eksempel historien om Katie viser.

Jeg kjenner selv ei lita jente som fortalte meg at hun ikke kunne bli brannmann når hun ble stor, fordi hun var jo jente. LEGO har brukt flere års forskning på å finne ut hva småpikene «virkelig» vil ha, men ikke før vi som samfunn har brukt småpikenes første leveår på å fortelle dem hvordan de skal være og hva de skal ønske seg.

Det kan godt hende noen av jentene som får et Friends-sett av en velmenende voksen velger å bygge sammen bitene til et romfartøy i stedet, men jeg tviler på at det gjelder et flertall. Bildene av de ferdig sammenbygde modellene og de dollete små legobarbiene sender ganske sterke signaler om hvordan jenter skal kle seg og te seg, og det er ekstremt naivt å tro at dette leder til mer valgfrihet.

Husker dere ikke hvordan det var å være barn selv? Hvor viktig det var å passe inn, og å ha det samme som de andre? Når jeg ser tilbake på min egen barndom, innser jeg at både markedsføring og nære voksenpersoner hadde veldig stor makt over livet mitt. Derfor kommer jeg aldri til å kjøpe et LEGO Friends-sett i gave til noen.

2012

2012-01-02T15:04:00.001+01:00

Hei, 2012!

Jamen var det et nytt år igjen, og selv om blanke kalendere ikke egentlig forandrer noenting liker jeg symbolske nye begynnelser.

Scroll ned for å se hvordan det gikk med fjorårets nyttårsløfter. Først tar vi årets:

— Jeg skal lese minst 20 bøker. (Se nedenfor for en oppdatering på hvordan det gikk i fjor. Følg meg på bokelskere for å se hva jeg leser.)

— Jeg skal ta 366 bilder med mitt Instax mini-kamera. Det er det samme kameraet som nå selges som Polaroid 300, og det tar små «polaroid»-bilder i kredittkortformat. 366 bilder er ett for hver dag i skuddåret 2012, men jeg vil gi meg selv rom til å jukse og «ta igjen» hvis jeg faller litt ut av det. Jeg skal prøve å ta masse bilder med de andre kameraene mine også; følg meg på flickr for å se hvordan det går.

— Jeg skal skrive minst 100 blogginnlegg. Et hårete nok mål for denne bloggen. Jeg oppdaterer visual diary-bloggen med ujevne mellomrom også. Hva vil du helst at jeg skal blogge mer om? Politikk, kultur, Android-apper, hverdagsliv eller noe helt annet?

I tillegg skal jeg selvsagt trene mer, spise sunnere, være snill mot kjæresten, satse på karrieren og holde huset fint. Kort sagt: et nytt og bedre liv!

———

Så, hvordan gikk det med fjorårets nyttårsløfter?

— Jeg hadde planer om å ha faste dager til ulike husarbeidsoppgaver. Det har jeg ikke klart, men jeg har blitt flinkere til å rydde og vaske før det er helt krise. Det beste trikset for å få ryddet er selvfølgelig å invitere gjester, og dét har vi vært flinke til.

— Jeg hadde planer om å kose kjæresten min på ryggen hver dag. (Hans favorittkos :D ) Det har jeg klart med varierende hell; som oftest er det ulik døgnrytme som er den store hindringen. Men kos har det i alle fall blitt.

— Jeg hadde planer om å lese 20 bøker. Jeg klarte 19! Det er egentlig her jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg har høy lesehastighet, men leser bøker bare periodevis. I alle fall har jeg kommet meg gjennom både «Forbrytelse og straff» og «1984» i år, to klassikere jeg har tenkt å lese lenge.

Alt i alt fikk nyttårsløftene meg til å oppnå gode ting selv om jeg ikke fulgte dem nøyaktig. 2011-win!

Sutringsfrihet

2011-12-07T16:40:00.001+01:00

Nå synes jeg det er mange der ute som bør ta seg en bolle, altså.

Først sutrer innvandringskritiske debattanter for at de blir sett på som rasister når de antyder at innvandring ødelegger vår norske kultur. De mest virkelighetsfjerne mener til og med at vi mangler ytringsfrihet, og at kritiske røster «blir kneblet».

Dette i et land der meninger av alle farger har kommet ganske grundig frem i det siste, mens andre land i vår egen verdensdel har stengt tilgang til hele nettsider eller har massemediene i lomma til staten.

(Dessuten i et land hvor innvandrere er viktige tannhjul i maskineriet — men tenk, jeg orker ikke hoppe inn i den debatten nå.)

Trude Mostue mener vi er en halvkommunistisk stat, noe hun må få lov til å mene, men vi er også et land med en demokratisk valgt regjering.

I tillegg mener hun vi er preget av jantelov — dette i et land der man kan bli rik på kun å være kjendis. Altså ikke kjent skuespiller, sanger eller forfatter, men bare en kjent kjendis.

På bussen jeg tok i dag, på en glatt, nedsnødd vei, satt to menn og ropte til bussjåføren at han måtte se til helvete å få opp farten. Bussen var syv minutter forsinket i et vær som hadde stoppet hele England.

Si meg, hva er det med folk? Har hele Norge fått kollektiv PMS? Hva med å våkne opp og si, hei, se så rike vi er, så mange muligheter vi har, så fint det er her, hva kan vi eventuelt gjøre for å få det enda bedre?

Jeg tror jeg skal ta meg en liten pause fra omverdenen for å hindre humøret mitt fra å bli totalt ødelagt i alle fall.

Jeg — en skuespillerinne

2011-12-02T17:50:00.000+01:00

Thomas har laget en fin, ny hjemmeside til meg. Den er først og fremst laget for å promotere mitt arbeid som skuespiller og alt-mulig-kulturarbeider, men har også lenker til resten av nett-meg. Headeren har jeg håndtegnet og ellers er det Thomas' fortjeneste at siden er kjempefin.

Klikk på siden og send den videre til alle du kjenner i film- og teaterbransjen!

Den nye hipsterdrinken: Marianne

2011-11-15T23:22:00.001+01:00

For mange herrens år siden bestemte kompisen min Pål og jeg oss for å lage en drink. Drinken vi landet på i drinkboka het Moscow Mule, og var så god at jeg nærmest gjorde den til signaturdrinken min.

Nå drikker alle Moscow Mule, i alle fall alle dem som bor i ettroms på Løkka og har bart og sykkel med kurv og... Du skjønner.

Derfor har jeg bestemt meg for å få en ny signaturdrink. Denne drinken fikk jeg servert på en rar bar i Finland og den heter Marianne etter dropset med samme navn. Du vet, sånne mintdrops med sjokolade inni? Min snille venninne Susanna hjalp meg å finne oppskriften, og den er sånn:

Du trenger disse to flaskene, eller annen kakao- og peppermyntelikør. Polet har dem ikke i sitt vanlige sortiment, men det går raskt å bestille på nettet, og så kan du hente flaskene på ditt nærmeste pol eller postkontor. Og når bare drinken min blir hip nok, finner du nok flaskene i polhylla!

Du trenger også melk til å fylle opp med. Jeg ville ikke ta bilde av melkekartongen min, for jeg hadde bare økologisk lettmelk og du vil selvfølgelig bruke helmelk når du mekker drink.

Den peppermyntelikøren har forresten innmari tøff farge. Den ser ut som absint, men er langt mindre skummel.

Bland 2 cl av hver av likørene i et fint glass. Fyll opp med melk. Stikk et sugerør oppi. Vips! Flytende Marianne-drops. Her avbildet med sin fetter i fast form:

Husk å drikke ansvarlig, og selvfølgelig ikke servere denne drinken til noen under 20 år :)

Etter «Fame»

2011-11-10T22:09:00.001+01:00

Har du sett filmen «Fame»? Den er en overraskende realistisk framstilling av hvordan det er å gå på sceneskole: mye følelser, skuffelser, oppturer, oppmerksomhetsrush, spontandansenumre (ja, virkelig) og sex.

Filmen slutter i en pompøs scene fra avgangsseremonien. Har du noen gang lurt på hva som skjer med filmens karakterer etterpå?

Verden etter sceneskolen er nemlig helt annerledes. Der er det hver kvinne for seg selv, og det er tilsynelatende flaks eller spisse albuer som gjelder. Noen gir opp og begynner på en helt annen utdanning etter et par år — skjønt det er egentlig urettferdig å kalle det å velge en annen sving langs veien for å «gi opp».

Men mange skuespillere biter tenna sammen, fortsetter å kjempe, tar kanskje en annen, ikke fagrelevant jobb i perioder for å betale husleia, og fortsetter på veien mot å finne akkurat sin plass i dette brede fagfeltet.

Folkeopplysning: de aller fleste skuespillere jobber verken «på TV» eller på Nationaltheateret. Du vet kanskje ikke hva de heter. Mange av dem liker det til og med sånn.

Stage door av mbshane på flickr under en Creative Commons-lisens.

I dag har jeg vært på Norsk Skuespillersenter sin tiårsfeiring. Ett av punktene på programmet var en slags paneldebatt med Johannes Joner, Claire deWangen og Nils Petter Mørland om «Fremtidens skuespillere».

Disse tre skuespillerne satte fingeren på noe veldig viktig. Det råder et usynlig hierarki i teatermiljøet sett både utenfra og innenfra, der en jobb på institusjonsteaterne er det som «henger høyest», det er «det ordentlige teateret», mens de frie gruppene, de lokale teaterverkstedene og Den kulturelle skolesekken-turneene er annenrangs skuespillerjobber. (Selv jobber jeg jo først og fremst med barneteater og opplever at det ikke akkurat har høy status innad i fagmiljøet i alle fall.)

Dette til tross for at de færreste skuespillere har valgt yrke ut fra et ønske om å bli kjendis. (Selv om man skulle tro det ut fra tittelsangen på nevnte film.) Tvert imot er mange skuespillere, meg selv inkludert, ganske sjenerte, men med et formidlingsbehov som de har valgt å putte inn i akkurat denne kunstformen.

Det finnes mange jobber for skuespillere, også utenfor den tradisjonelle teater- eller filmboksen. Vi trenger skuespillere i skolen og i næringslivet, og vi trenger skuespillere som er gode på å formidle alvorlige budskap og skuespillere som er gode på brød og sirkus.

Johannes Joner mener skuespillerne bør engasjere seg mer i samfunnet, han snakker om teater i et krigsherjet land og på en problemskole i USA.

Nils Petter Mørland vil tilbake til teateret som noe sosialt, et møte med publikum uten den usynlige veggen mellom scene og sal. Mørland har vært med på å starte opp «Det andre teateret» som viser mye teatersport og har humor som sitt fremste virkemiddel.

Claire deWangen synes det er trist at ingen lenger drar i teateret for å få «oompf» som hun sier, nei, vi går i teateret for å dele en gjennomtenkt analyse over kafébordet etterpå, for teater er Kultur med stor K.

Jeg er enig med dem alle sammen, og jeg skulle ønske denne samtalen hadde foregått på en større arena enn i et lite rom med skuespillere. Det er ikke sånn at vi skuespillere vil legge ned Nationaltheatret og slutte å spille Ibsen, så klart. Men jeg vil ha muligheten til å formidle et budskap til en bredere gruppe mennesker gjennom teateret, og en bredere forståelse blant folk flest av hva skuespill og teater er for noe.

Jeg vil også ha et annet syn på suksess innad i skuespillermiljøet. Suksess bør defineres av deg selv, og ikke av andre. Er du fornøyd med det du holder på med nå? Så flott!

Jeg vet ikke hva som skjer med Fame-elevene etter at de har sunget sin flotte avgangssang, men det er sannsynlig at mange av dem verken ender opp på Hollywoodlerretet eller som evige servitører.

Som de synger i en av sangene fra scenemusikalen Fame: «I want to make magic/I want to be bigger than I am/I want to make people really care/Really give a damn.»

Jeg er så lei av at folk engster seg på mine vegne

2011-11-03T00:07:00.003+01:00

Det er en såkalt voldtektsbølge på gang i hovedstaden igjen, med tilhørende bekymring fra mange grupper mennesker.

Det er meg de diskuterer. Jeg er nemlig et medlem av den utsatte gruppen: en ung kvinne som har bodd på Oslo indre øst i snart ti år, gjennom flere voldtektsbølger, og det hender at jeg er ute og går om natten. Som oftest (jeg kan huske et par-tre unntak) ganske bekymringsløst.

Jeg nekter å være kronisk engstelig, og jeg er så utrolig lei av at andre engster seg på mine vegne.

Sexforbrytelser er noe de aller fleste snakker om med en «dem og oss»-holdning, i enda større grad enn andre forbrytelser. Jeg kunne aldri vært en voldtektsmann, sier menn, likevel er det tusenvis av dem som blir det hvert eneste år. Nesten alle kvinner opplever på et tidspunkt den mindre alvorlige trakasseringen: å bli tatt på puppene av nysgjerrige, pubertale klassekamerater eller kløpet i rumpa på t-banen. Et eller annet er galt med holdningene til veldig, veldig mange.

Jeg har likevel ikke tenkt å lukke dørene, bli avholds eller flytte på landet. Og jeg har ikke tenkt å la frykten ta meg.

Send gjerne politiet ut i byen (de er altså ikke fullstendig fraværende i Oslogatene slik det er i dag, som enkelte later til å tro), og sett opp lys langs veien.

Enda viktigere: diskuter seksualmoral og grenser på ungdomsskolen, og med venner på hyttetur, og ha for all del et psykisk helsetilbud klart til asylsøkere som kommer med krigstraumer i bagasjen (kanskje til og med fra steder der voldtekt brukes til krigføring).

Men viktigst: ikke snakk om voldtektsforbrytere som om de er totalt ulike vanlige mennesker. De er vanlige mennesker, mange av dem synes ikke selv at de er voldtektsmenn en gang fordi de har lært fra barnsben av at når kvinner sier nei mener de ja. Og ikke fortell meg at det er mitt ansvar å la være å bli voldtatt. Det nekter jeg nemlig å gå med på.

Gå utenom luksusfellen

2011-10-28T18:41:00.000+02:00

Penger av kjelljoran på flickr under CC-lisens

Her kommer et tips som noen av leserne mine kanskje kommer til å trenge på et tidspunkt, og som jeg synes fortjener å spres.

Mange, og særlig frilansere, kan oppleve manglende økonomisk stabilitet. Jeg oppfordrer selvfølgelig først og fremst til å holde orden, føre et budsjett og ha en buffer i bakhånd, men av og til er det ikke så lett. Frilansere kan oppleve at man må purre på oppdragsgiver i ukevis for å få utbetalt honorar. Og alle kan oppleve uforutsette kniper som at tanngarden, vaskemaskinen og vinterjakka ryker samtidig, strømmen spretter opp i pris og restskatten forfaller.

Forbrukslån og kredittkort er kjappe løsninger som dessverre ender opp med å fange mange i ei evig inkassomølle.

Derfor vil jeg anbefale deg som opplever ekstra trange tider et annet alternativ: et godt gammeldags pantelån!

Jeg pleide å forbinde pantelån med Dostojevskij og Hamsun, med desperate romanskikkelser i støvete bøker, men et pantelån kan du få den dag i dag, og du trenger ikke ha stoppede strømper og råtne tenner for å benytte deg av det.

Har du noe som er verdt litt penger, for eksempel et musikkinstrument, en bunad eller smykker av gull eller sølv, kan du pantsette det og få sårt tiltrengt cash over disk der og da.

Lånet løper i fire måneder med mulighet for fornyelse. Dersom krisa vedvarer og du ikke klarer å betale tilbake lånet, havner du ikke i inkassobyråenes klør, men du mister selvfølgelig pantegjenstanden din. Den blir solgt på auksjon etter at du har fått varsel om det, og dersom den blir solgt med overskudd vil du kunne hente ut dette.

Det vil være synd hvis en såpass trygg og logisk ordning skulle være tabu- og skambelagt, mens kredittkort og dyre forbrukslån brer om seg. Derfor: sjekk ut Oslo Lånekontor når du sliter.

Dette innlegget er ikke sponset eller noe. Det skulle tatt seg ut!

Iris

2011-10-25T01:29:00.000+02:00

Jeg har testa Iris, som er Android-versjonen av iPhones Siri, altså en app til telefonen din som du kan kommunisere med ved hjelp av tale. Du kan stille Iris spørsmål, eller du kan be henne om å ringe eller sende en tekstmelding.

Det var kjempemorsomt å snakke med Iris! Av og til skjønte hun ikke hva jeg sa (hun forklarer selv hvorfor litt lengre nede...), men som oftest var hun, vel, nære nok.

Uansett, jeg føler ikke helt behov for en tjeneste som Siri/Iris, men artig er det som sagt. Bare se her (jeg er den hvite teksten og Iris er den blå):

Jeg spurte henne også et par ganger om hvor jeg kunne kjøpe pizza i Oslo. Selv om hun forsto spørsmålet riktig alle gangene, tok det litt tid å få et fornuftig svar ut av henne. Første gang sa hun noe sånt som «at any bookstore», andre gangen «you don't find him, he finds you», mens tredje gangen svarte hun «Domino's pizza», og jeg bare «var det så vanskelig da?»

Har du fått noen artige svar av Siri eller Iris?

Visuell dagbok

2011-10-23T14:14:00.001+02:00

Det beste kameraet er det du alltid har med deg, for de fleste vil det si det kameraet som er innebygd i mobilen. Jeg tar stadig vekk bilder med mobiltelefonen, av mer eller mindre trivielle ting. Mat, skilt, klær, vær. Ting som ikke er interessant nok for bloggen og ikke gode nok bilder for Flickr.

Likevel er det dumt å fotografere for skrivebordsskuffen. Derfor har jeg startet en visuell dagbok, en liten bi-blogg. Hvis du av en eller annen grunn er av den typen som liker å spionere på andres kjedelige og helt normale hverdager, kan du finne den visuelle dagboken min her. (Jeg skriver billedtekstene og overskriftene på engelsk, mest for at engelskkunnskapene mine ikke skal forvitre totalt. Denne bloggen kommer selvsagt til å forbli på norsk.)

Lykke

2011-10-09T21:00:00.000+02:00

Alle har sin egen forestilling av hva lykke er. Jeg har det veldig bra akkurat nå, men selve følelsen jeg alltid lengter etter ser ut slik som dette:

Stillbilde fra Ronja Røverdatter-filmen.

Nå er det riktignok lenge til neste gang jeg får se nordisk sommer. Jeg er dessuten ikke tolv år, og gress er egentlig ikke så mykt å ligge på som det ser ut som. Men sommeren kommer tilbake, igjen og igjen, man blir aldri for gammel for nakenbading og det er lett å glemme at det å ha nok å spise og en venn ved siden av er mer enn grunn nok for lykke.

Hipstermedisin

2011-09-26T22:49:00.001+02:00

Har du sett. Jeg faller også for fristelsen til å poste mobilbilder av trivialiteter når jeg ikke har noe fornuftig å si. I dag: hvordan reparere humøret etter slitsomme dager. Granateple-schorle i femtitallsglass med polkagrissugerør. Rabarbra-polkagriser. Sjokolade-te (ja, det finnes, og er mye sunnere enn kakao) i KÆRLIGHED-kruset mitt.

Reiseblogg: Stockholm dag 3

2011-09-25T16:14:00.001+02:00

~~Jeg har oppdaget at bilder som jeg blogger fra mobilen blir helt rutete... Jeg får vel rydde opp i de tre Stockholmsinmleggene når jeg får tid. Forslag til løsning mottas med takk.~~

I timene før vi skulle ta toget hjem til Oslo rakk vi jammen både Vasamuseet, gardens vaktskifte (som vi tilfeldigvis dumpet borti) og dansemuseet. Stas! Det gjenstår likevel ganske mye å se, så vi kommer nok tilbake en dag. Hadet, Stockholm!

Reiseblogg: Stockholm dag 2, Tom Tits Experiment

2011-09-25T15:51:00.001+02:00

Dag 2 i Stockholm tok vi toget ut til Södertälje og Tom Tits Experiment, som er et av eksperimentsenter litt som kjelleren i Teknisk Museum, men tusen ganger større og bedre, og uten så mye fokus på at man nødvendigvis MÅ lære noe. Vi var kanskje de eneste som var der uten å ha med oss barn, men det gjorde ingenting. Anbefales!

Av ting jeg ikke fikk tatt bilde av kan nevnes sykling på line og sklie ned gjennom alle fire etasjene. Vi brukte opp hele lørdagen på dette:

Reiseblogg: live fra Stockholm dag 1

2011-09-24T11:30:00.001+02:00

Vi har oppdaget at det er overraskende givende å kjøpe et sånt der turistkort med gratis inngang hit og dit. Da anstrenger vi oss nemlig for å få så mye som mulig for pengene, og Stockholm lider jo ikke akkurat av mangel på severdigheter.

(Bilde nummer 3 er fra ombordmagasinet på toget fra Oslo til Stockholm. De øvrige er fra litt rundt omkring, toppen av Globen for eksempel.)

Nå sitter vi på toget på vei til et kjempestort eksperimentmuseum. Takk og hej, leverpastej!

Cinemagraphs

2011-09-17T15:36:00.001+02:00

Animerte .gif-filer har fått sin renessanse hos hipsterbloggerne, som poster trebilders-gifer av seg selv i ulike poseringer, eller av frokosten sin på rosemønstret loppemarkedporselen. (No offence, folkens, jeg elsker dere!) Men noen tar gif-bildene litt lengre, og lager nydelige små kunstverker:

De fire øverste er «cinemagraphs» laget av Jamie Beck og Kevin Burg, se cinemagraphs.com. Nederst ser du noe litt annet: «mikrofilmklipp» fra kjente filmer, tatt fra If we don't, remember me.

Fint.

Lea gjør ting hun ikke kan: sopptur

2011-09-11T12:37:00.000+02:00

Jeg bor i en by med masse skog som man kan ta t-banen til! Likevel har jeg aldri i hele mitt liv vært på sopptur, og det bestemte jeg meg for å gjøre noe med forleden dag.

Utstyrt med en annen fager soppturjomfru og ei soppbok, la jeg optimistisk i vei ut i Østmarka. Vi ville selvfølgelig ikke ta sjansen på å plukke noe som vi ikke var hundre prosent sikker på at var spiselig, men planen var å finne noen kantareller eller noe slikt.

Vi fant en halv kantarell. Og mange, mange sånne her:

Vi begynte å bli ganske frustrerte etter hvert. Enda mer frustrerende var det at mange av de sortene vi fant klarte vi ikke å identifisere sikkert ut fra soppboka. Derfor stoppet vi da vi fant en stor, gulhvit, svampliknende ting nederst ved roten av et furutre. «Denne er så rar at den må vi i alle fall klare å finne ut hva er», tenkte vi. Jeg tror egentlig ikke vi regnet med at den var spiselig, vi syntes bare det var kult å finne noe som så såpass lett identifiserbart ut.

Jamen flaks at jeg hadde den soppboka! For «svampen» viste seg å være en blomkålsopp, en sjelden delikatesse som bare lever nederst på gamle furutrær.

Vi hadde funnet én sopp, men den gjorde soppturen verdt det. Vi skar av den synlige delen av soppen og delte den mellom oss. Her er biten jeg fikk med meg hjem:

Jeg innser at bildet mangler en synlig målestokk. Jeg kan i alle fall fortelle at jeg veide denne soppbiten til 350 gram, og blandet med kjøtt og grønnsaker ble den faktisk middag til ni mennesker til slutt.

Den ferdige soppgryta har jeg ikke bilde av, men her ligger blomkålsoppen underveis, smørstekt sammen med noen (butikkjøpte) kantareller:

(For spesielt interesserte: blandingen over ble blandet med stekte biffstrimler, bacon, gulrotstrimler, purreløk, rød og gul løk, vann, matfløte, rødvin, brunost og krydder og småkokt en stund.)

Det smakte veldig godt, og det er jo alltid litt stas å spise noe man har fanget selv. Særlig når det viser seg å være en liten skatt man har funnet.

Jeg vet ikke helt om jeg tør å prøve meg på sopptur en gang til, for denne finner jeg nok neppe en gang til, og hvis fangsten forøvrig blir like begrenset som denne gang blir det jo litt stusselig. Eller har du kanskje noen tips til hvor jeg helt sikkert kan finne sopp som helt sikkert er spiselig?

PS. Jeg vet at resten av verden blogger om dagens tiårsjubileum for terroraksjonen mot World Trade Center. Foreløbig kjenner jeg at jeg ikke har noe særlig banebrytende å si i den forbindelse, derfor denne fryktelig trivielle posten i stedet. Jeg kommer forhåpentlig skarpere tilbake.

LCHF, kjøttindustrien og miljøet

2011-09-02T17:29:00.000+02:00

Sveriges Radio har publisert en rapport om at LCHF-kosthold fører til økte klimagassutslipp, og at mange av kostholdsrådene er sponset av kjøttindustrien. Dette tråkker selvfølgelig på en del tær, og mange LCHF-bloggere er sinte. Én blogger kommer med et motargument om at miljøbelastningen blir lavere av alle diabetikerne som slipper å kjøre til legen (sic).

Men det er ikke noe nytt at kjøtt er ressurskrevende og klimabelastende mat. Vi kan ikke mette hele verdens befolkning med LCHF-mat. Her i Norge har vi råd til å importere og spise nesten hva vi vil, men vi har et moralsk ansvar for å bidra til at jordas ressurser blir utnyttet best mulig. «Tenk på de sultne barna i Afrika» har blitt et parodi-uttrykk, som vi gjerne trekker frem mens vi kaster enorme mengder spiselig mat i søppelkassen fordi «vi kan jo ikke akkurat putte det i posten og sende det til Afrika». I Norge har de fleste et fryktelig selvsentrert forhold til mat og kosthold. Det er greit nok, men ikke når det går ut over resten av verden.

Her er de offisielle kostholdsrådene fra Helsedirektoratet, som LCHF-tilhengerne gjerne er litt sinte på. Allerede i ingressen introduseres ordet variert, som jeg synes er kanskje det aller, aller viktigste ordet når man snakker om kosthold.

Selv er jeg veldig glad i den gode, gamle kostholdspyramiden:

Mest brød og kornprodukter, en del frukt og grønnsaker, litt animalske produkter og bittelitt søtsaker og kos. Men god helse forutsetter selvfølgelig både at du ikke spiser mer mat enn du trenger og at du er i daglig fysisk aktivitet. For å holde blodsukkeret mitt stabilt og dermed energien oppe spiser jeg dessuten ofte, og velger grovbrød fremfor loff. Verre er det faktisk ikke.

(Dette innlegget handler om miljøeffekten av ulike kosthold, og jeg har ikke noe lyst til å debattere hvorvidt lavkarbo er sunnere enn tradisjonelle kostholdsråd. Men i bakgrunnsarbeidet med denne bloggposten merket jeg at jeg fikk en liten skeptikerrynke mellom øynene av hvor helfrelste LCHF-tilgjengerne virker. Når noen påstår at de har en metode som ikke bare gjør deg slankere og mer energisk, men også nærmest helbreder diabetes, psoriasis og migrene, da blir jeg automatisk litt mistroisk, gitt.)

Dog bør det nevnes at det faktis kan være ganske så sunt å avstå helt fra kjøtt. Jeg er ikke vegetarianer, og det er et gjennomtenkt valg fra min side. Jeg mener nemlig at det ikke er etisk galt i seg selv at mennesker spiser dyr, kjøtt er altså ikke «mord» i min bok. Men jeg er likevel opptatt av både dyrevelferd og miljø, og derfor prøver jeg å begrense kjøttforbruket mitt, i tillegg til å være bevisst på hvor kjøttet jeg spiser kommer fra. Det burde du også. Hva med å starte med kjøttfri mandag?

Her er Framtiden i våre henders grunner til at du bør spise mindre kjøtt.

100 års mote på 100 sekunder

2011-09-01T09:30:00.000+02:00

Denne videoen er så kul at jeg må dele den i et eget innlegg.

Via How to be a retronaut. Hvis du vil se fler av de fine tingene jeg finner på Internett kan du følge med her :)

Jeg liker at det synes på en

2011-09-01T04:00:00.000+02:00

Innlegget under fant jeg i utkast-boksen på Blogger, hvor jeg for tiden rydder opp litt og ser om det er noe brukbart. Jeg har blogget om gråt før, forresten.

I dag, da jeg sto i dusjen og vasket bort svart sceneøyesminke (du husker vel at jeg spiller forestillinger!) kom jeg til å tenke på noe.

Jeg liker best å gråte når jeg har mascara på. Jeg liker at tårene mine i stedet for bare å fordampe fra hissigrøde kinn lager tegninger av svarte elver nedover ansiktet mitt.

Av og til liker jeg å vente med å vaske ansiktet selv om jeg har blitt glad igjen. Da smiler jeg sånn at de svarte, størknede elvetegningene sprekker opp.

På samme måte elsker jeg å se på ansiktene til gamle mennesker, og tegningene rynkene lager i huden, historiene de forteller om enten smil eller sorg eller sinne.

Jeg liker at følelser synes og blir konkrete, på en måte. Jeg skulle ønske det var sånn at en virkelig, bokstavelig talt ble grønn av misunnelse! Det hadde vært noe det. Alle følelser kunne hatt en fargekode som viste seg i ansiktet. Da hadde det blitt slutt på «—er noe i veien, kjære? —INGENTING!!!».

Eller, kanskje det ikke hadde vært så lurt. Men mascarastriper og rynker, det er fint det.

Filmer sett (av betydning) så langt i 2011

2011-08-31T23:30:00.000+02:00

I notatboken min noterer jeg ned de filmene jeg har lyst til å huske at jeg har sett. Jeg har sett fler enn åtte filmer i år, men dette er de som teller:

1. Little Shop of Horrors (1986). Musikal-remaken av 1960-filmen (se nedenfor). Herlig åttitallskoloritt og et par ganske fengende sanger, samt ei innmari tøff skumgummiplante. Hele bakgrunnen for at vi bestemte oss for å se filmen var at Thomas kom gledesstrålende hjem til vår bittelille leilighet med en kjempestor plante som selvfølgelig måtte døpes Audrey, med dertil påfølgende kjæresteopplæring om nødvendige popkulturelle referanser. Jeg hadde faktisk ikke sett hele filmen før selv heller, bare klipp fra den.

Source: blog.moviefone.com via Lea on Pinterest

2. Little Shop of Horrors (1960). Samme historien, bare hakket mørkere og med ~~litt~~ mindre sang. Og i svart-hvitt. Og med en meget ung Jack Nicholson, i rollen som... gærning. Han spesialiserte seg visst ganske tidlig på gærningrollene, den godeste Jack.

Source: cinefantastiqueonline.com via Lea on Pinterest

3. Christiane F. (1981). Bånntrist film basert på sann historie om narkomane unger i Berlin. Jeg var selvfølgelig dum nok til å søke opp historien om hvordan det gikk med den ekte Christiane F. i ettertid. David Bowie spiller seg selv i filmen. Tittelrollen, som både opptrer i nakenscener og i sterke scener med abstinenser, blod, spy og sprøytestikk, spilles av ei jente som virkelig bare var 14 år da filmen ble laget. Sterkt.

Source: flickr.com via Lea on Pinterest

4. Once Upon a Time in the Midlands (2002). En regnværsgrå, veldig britisk arbeiderklassehistorie fra Shane Meadows («This is England»). Dette er ikke en film som roper høyt. Det er en film som passer fint å se en fyllesyk søndag (det gjorde jeg). Jeg liker ikke Hollywood-romantiske filmer med roser og fioliner og happy ever after. Denne filmen starter med en fyr som frir på TV og blir avvist, og derfra går det bare nedover. Sånne romantiske filmer liker jeg.

Source: film4.com via Lea on Pinterest

5. Cemetery Junction (2010). En film mye i samme stil som den forrige, men lagt til 1970-tallet i en liten, britisk industriby. Den er også litt lettere og latterligere enn «Once Upon a Time in the Midlands», og det kan kanskje ha noe å gjøre med at radarparet Ricki Gervais og Stephen Merchant har regien.

Source: imdb.com via Lea on Pinterest

6. Dogtooth (2009). En gresk film av den mer dogmeaktige sorten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den, men den er veldig, veldig bra. Jeg så den i kinoteltet på Roskilde, hvor jeg også så Lars von Triers «Melancholia» som jeg hadde gledet meg til, men som var en stor skuffelse.

Source: imdb.com via Lea on Pinterest

7. Night on Earth (1991). Denne har jeg villet se lenge. Fem byer. Fem drosjeturer. Jim Jarmusch forteller historier, og han gjør det så bra, så bra.

Source: themovieadvocate.com via Lea on Pinterest

8. Oslo, 31. august (2011). Den eneste helt nye filmen jeg har sett som er bra nok til å komme med på lista. Blodfersk, faktisk, den hadde premiere i dag... (Ja, jeg har vært på kino tidligere i år. Jeg har for eksempel sett «Black Swan», som var ei mølje av forutsigbarhet og sentimentalitet. Blæ.) Jeg hadde ikke så store forventninger til denne filmen. Det forrige Trier/Danielsen Lie-produktet jeg så, «Reprise», var jeg nemlig alt annet enn overbegeistret for. Men her har de truffet. Velspilt og velfortalt om en hovedhistorie som passerer mange småhistorier jeg får lyst til å vite mer om.

Source: verdensteatret.no via Lea on Pinterest

Hvilke gode filmer har du sett i det siste? Vet du om noen filmer du vil anbefale meg? Da blir jeg veldig glad!

Lakenskrekk YouTube-spesial

2011-08-28T05:19:00.000+02:00

I sommer var sommeren jeg bestemte meg for å gi Doctor Who en sjanse. Jeg hadde vært skeptisk lenge, for science fiction har aldri vært favorittsjangeren min. Du vet, bortsett fra Dollhouse, da. Og den der historien om hun mobbeofferet på den planeten der sola bare kommer fram hvert sjuende år. (Den finnes også filmatisert på YouTube.) Og den beste tidsreiseserien fra min barndom, Quantum Leap:

Likevel kjenner jeg såpass mange kule folk som liker Doctor Who at jeg bestemte meg altså for å gi ham en sjanse. Det tok meg halvannen sesong (etter å ha begynt på 2005-sesongen) å bli hekta. Men så, vettu. Så var det gjort.

Ikke bare er de tre som har spilt doktoren i de nye seriene flotte mannfolk med nese for faget (skuespillerfaget, altså), men mange av episodene er skrevet av Steven Moffat, mannen som lagde min favorittkomiserie noensinne, Coupling:

Nå har Doctor Who til og med sneket seg inn i underbevisstheten min. Den siste uka har jeg nemlig hatt ei låt på hjernen. I dag fant jeg ut at låta er Billie Pipers hitsingel fra 1998, «Because We Want To». På den tiden, da jeg var 15, var Billie tenåringspopfenomen, men senere ble hun skuespiller, og spilte Doctor Who sin kompanjong en god stund.

Av de andre skuespillerne i Doctor Who er det flere som driver og flørter med Shakespeare og andre seriøse greier, og da jeg satt og glodde på YouTube-klipp av det ramlet jeg etterhvert videre til denne perlen:

Jeg har jo blogget om Dr. Seuss før. Skikkelig barnelitteratur på syre. Noe som minner meg om David Bowie i Labyrinth:

I tilfelle du ikke har skjønt det ennå, så handler Doctor Who altså om tidsreising. Her kan vlogg-hipster'n charlieissocoollike forklare deg mer om tidsreiser:

Klokka er 0500 nå. Jeg må legge meg. Men vent! Har jeg tenkt å avslutte denne posten uten å poste et faktisk Doctor Who-klipp? Nei, okei da.

...sov godt.

Too late to die young

2011-08-06T19:19:00.001+02:00

Beklager at det er stille her. Du skjønner... I'm on a boat. Altså på danskebåten, der jeg fortsatt spiller to barneforestillinger om dagen som Zita Zot. (Jeg skal snart ta en liten pause for Øyafestivalen, men ellers holder jeg på ut sommeren.)

Siden sist har jeg rukket å fylle skremmende tjueåtte år. Det betyr at jeg har levd lenger enn Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison, Kurt Cobain og Amy Winehouse, som alle døde da de var 27. På den annen side har jeg utrettet langt mindre. «Live fast» er vel kanskje ikke helt min greie heller.

Men jeg har trua på denne høsten, altså. Må bare skaffe meg noen oppdrag og litt inntekt. Si fra hvis du vet om noen som trenger en flink skuespillerinne eventuelt dramalærer.

Og du! Jeg skal visst på tur til Stockholm i høst. Jeg har bare vært der én gang, i 2002 med en skikkelig dust. Si fra hvis du har noen fine Stockholmstips!

Mkay, tack o hej, leverpastej!

(Jeg er fortsatt søt, da:)

Personlig sorg, politisk sinne

2011-07-25T15:19:00.001+02:00

Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer.

Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå.

Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt.

De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn vanlig. Det sier ikke lite — jeg sluttet å være aktiv i politikken fordi jeg ble for opprørt, sint og trist over alle dem som ikke forsto, jeg klarte ikke debattere lenger fordi jeg begynte å gråte til slutt.

Jeg vil gjerne være med å «holde hender med hele Norge», jeg vil vise at jeg bryr meg og jeg vil være med å spre kjærlighet og medmenneskelighet. Samtidig kjenner jeg sinne mot all urettferdighet, all uvitenhet, all... vel, dumhet.

Jeg tror jeg trenger de små, fine tingene nå. Fin musikk og kunst, glade barnesmil, store tekopper og flaue vitser. Det er vondt å medgi det, men all verdens stearinlys og roser er dessverre ikke nok til å gi meg den hele og fulle troen på verden.

Terroristenes mareritt

2011-07-23T10:38:00.003+02:00

Jeg er på jobb på danskefergen og holdt akkurat på å ta på meg parykken og gjøre meg klar til ettermiddagsforestilling da jeg fikk de første nyhetene om bombeeksplosjonen i Oslo. The show must go on, så forestillingen ble spilt, den, før jeg løp ned på lugaren og satte på både radio og Twitterstrøm. Vill skyting på Utøya, fikk jeg høre. Ungdommer gjemte seg rundt omkring. Ungdommer. Tenåringer, for det meste, uskyldige og engasjerte. Hvem i helvete kunne finne på å gjøre noe slikt?

Gatene i Oslo sentrum så ut som en krigssone på TV. Et klipp fra NRK der fotografen ikke konsentrerte seg om å holde kameraet stødig, men ropte «hallo! Er det noen som trenger hjelp?» gjorde spesielt inntrykk. Rolige, sindige mannfolk ble intervjuet og sa at dette sannsynligvis var enn terroraksjon, men at vi ikke måtte gi terroristene det de ville ha, altså frykt og lammelse.

Utover kvelden leste jeg kvalmende rapporter på Twitter om at tilfeldige muslimer ble trakassert på gata i Oslo. For «alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer»*.

Men så. Nyheten om gjerningsmannen nådde meg ikke før i morges, for satelittinternettet jeg har her på Skagerrak lå nede i natt. Han er ikke en av «dem», han er en av «oss».

Bortsett fra at det finnes ikke noe «dem» og «oss». Eller, det finnes et «oss». Det finnes et folk som er flinke til å ta vare på hverandre i en så ufattelig tung stund som denne.

Hat avler hat. Kjærlighet avler kjærlighet. «Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Men sinne avler mer sinne. Er det ikke deilig å ha noen å være glad i?

Noen har mistet dem de er glad i nå. Jeg tenker på dem i dag. Det gjør sikkert du også. Og hvis det hjelper deg å tenne virtuelle lys på Facebook, så gjør for all del det.

Men det viktigste vi gjør, er å stoppe de onde sirklene av hat. Gjør det nå. Det kommer ikke noe godt ut av dem. Dødsstraff og hevn får ingen av ofrene tilbake. Gråt, skrik og vær fortvilet. Ta vare på hverandre. Ta vare på hverandre. Alle som bor i Oslo by og det flotte, fargerike landet Norge. Det er nemlig dét som er marerittet til terroristene. At vi står sammen, uten noe «oss» og «dem».

<3

*Alle med litt kunnskap om verden utenfor sitt lille hjørne vet at dette ikke er sant fra før, så klart. Men jeg har hørt det ofte. Ikke la meg høre det igjen.

Youth is a wonderful thing. What a crime to waste it on children.

2011-07-18T23:39:00.001+02:00

(Overskriften er et sitat av George Bernhard Shaw.)

De siste ukene har jeg i ikke mindre enn tre tilfeller blitt spurt om hvor gammel jeg er; alle tre gangene av mennesker født på begynnelsen av nittitallet, som nå er voksne, folkens... og alle tre gangene har mitt sannferdige svar utløst reaksjonen «whoah»!

Og jeg bare, whoah sjæl, liksom.

Neida, voksen skal man jo bli. Det kan være ganske fint i blant også.

Men ikke alle voksenting er gøy. Å lete etter en ny stekeovn fordi vår gamle har klappet sammen for eksempel. Særlig ikke når man er nødt til å bla seg gjennom «tilbud» som dette fra Lefdal:

På den annen side følger det fine ting med det å leve av en jobb og ikke på studielån. Som for eksempel at man faktisk kan kjøpe seg en stekeovn.

Man trenger ikke grave seg ned selv om hipsterkidsa ikke ser på en som jevnaldrende. Jeg er ganske fornøyd med dagen i dag. Kjæresten min har nemlig hatt denne presentasjonen av seg selv på Twitter så lenge jeg har kjent ham, i snart tre år:

...men jeg har aldri sett ham danse i regnet. Falsk markedsføring, altså. Inntil i dag. I dag fikk jeg danse tango med nakne føtter på våte heller under tordenskyer. Det var fint.

Og uansett blir man aldri for gammel til å føle seg som en prinsesse.

Stress, stolthet og prestasjonsangst

2011-06-22T22:45:00.000+02:00

De siste ukene har jeg gått med skuldrene oppunder ørene og knapt rukket å tenke på spising og soving. Jeg har vekslet mellom å tenke at jeg er verdens heldigste og verdens flinkeste kvinne, og at jeg er verdens mest talentløse og ubrukelige.

Min mangeårige arbeidsgiver Stena Line Norge har gitt meg sjansen til å gjøre begge de to tingene jeg liker aller best i hele verden: skrive og stå på scenen. I sommer fylles danskebåten Stena Saga av pirater, nærmere bestemt Zotpirater. Zotpirater er polkagrisspisende sjørøvere med steampunk-detaljer og en fet temasang, og de er på jakt etter den slemme Slesk og en nøkkel som du får vite mer om hvis du kommer og ser på. Jeg spiller hovedrollen som Zita Zot (alternerende med en kollega), og jeg har skrevet manuset til de to forestillingene vi spiller i løpet av et døgn på båten.

Og ja, jeg er stolt. Særlig fordi manuset først ble påbegynt i mai (!), så sent at jeg ikke hadde noe annet valg enn å være kreativ på kommando. Jeg har funnet på så mye tøys og tull, og så funker det, og barna i prøvepublikummet vårt ble så engasjerte at de reiste seg opp, og det enda de så en halvferdig forestilling. Jeg gråt av lettelse den dagen.

Når jeg får skrive og spille i et prosjekt slik som dette, da kan det jo ikke floppe. Flopper det, da må jeg revurdere hele karrieren min og alt jeg kjenner som meg. Heldigvis ser det ut som om jeg kan sette dét på vent. Jeg har verdens flinkeste kolleger og to hele dager til premiere ennå — banna bein, dette skal bli flotte forestillinger!

Kom og se på oss, da vel! Du kan bestille billetter her.

Android app-tips: Shush

2011-06-11T09:51:00.000+02:00

Hvorfor har jeg ikke funnet denne appen før nå?

Shush er en applikasjon du kan installere på din Android-telefon, og som ikke er et program du trenger å åpne. Derimot dukker den opp hver gang du skrur av ringelyden, og spør om når den skal skru den på igjen. Genialt! Jeg glemmer nemlig alltid å skru på ringelyden min etter at jeg har vært på jobb eller sett en film eller et teaterstykke.

Sånn ser det ut på min telefon:

Her finner du applikasjonen.

Å jaså, Nordea?

2011-06-07T18:31:00.001+02:00

Jeg synes økonomi er strevsomt. Men jeg synes teknologi er gøy, og derfor tenkte jeg Nordeas Android-app kunne være noe for meg.

Jeg vil bli flinkere til å spare, og Nordea vil fortelle meg hvor mye jeg må spare i måneden for å nå det beløpet jeg vil ende opp med. Hmm... Selv om «null år» er litt kort tid å spare opp ti tusen på, så synes jeg kanskje én komma fire milliarder i måneden er litt drøyt?

Counting my blessings

2011-06-03T21:55:00.000+02:00

Jeg er lettere stresset for tida. Siden jeg er en frilans skuespiller (og dramatiker og litt av hvert, i alle fall innimellom) som er stresset på grunn av mye jobb å gjøre, burde jeg vel egentlig bare være glad til. Men jeg trenger å ta pustepauser og tenke på andre ting. Fine ting.

(Bildene er tatt med min snart to år gamle smarttelefon, steinaldersk i den sammenhengen. Beklager kvaliteten altså.)

1. Ting jeg eier. I'm a material girl, og bokhylla som dekker hele stueveggen vår og fyller leiligheten med bøker, film, tebokser, nips, brettspill og analogkameraer betyr faktisk mye for meg.

2. Ting å glede seg til. Roskilde. Jeg skal rett fra teaterjobb til Roskilde til teaterjobb, men festival blir det. For sjette gang på ni år eller noe. Billetten er i boks, og bra er det!

3. Mennesketing. Dette er kjæresten min. Her er han superonkel for to av verdens aller, aller vakreste barn. Hjertet kan jo renne over av bare det halve.

Er det nødvendig å advare så voldsomt...

2011-05-30T14:16:00.000+02:00

...mot noe man har så liten kontroll over?

Jeg er ikke den flinke damen som forblir upåvirket av reklamer og tabloide nettaviser. Det er én ting jeg spesielt hater å se, og det er sånne ting som dette (fra Dagbladet):

Dette er langt fra det verste eksempelet. Norske kvinner får altså barn alt for sent, og det er et problem. Visstnok. Men er det et problem man løser med skremselspropaganda og advarende ekspertpekefingre?

Nei. For det er faktisk ikke sånn norske kvinner venter med å få barn fordi de er så høye på seg selv og sin egen selvrealiseringsboble at de ikke har tid til å tenke på familie. Det er ikke sånn for de fleste av oss at vi nedprioriterer bleieskift fordi vi reiser jorden rundt med sjampanjeglasset i den ene hånden og sigaren i den andre.

Ikke for det, jeg har mye jorden rundt-reising og sjampanjedrikking igjen i meg, som jeg faktisk har tenkt å ta meg av både før og etter jeg får barn.

Det er mye som skal passe når man skal prøve å få barn. Noen får barn når det ikke passer og blir lykkelige med det, all ære til dem. Men i utgangspunktet er det altså slik at man for eksempel bør være to som skaffer dette barnet. Først må man finne dette andre mennesket; et prosjekt som neppe kan sies å være under hver enkelts fulle kontroll, og så skal man faktisk være enige om dette med familieforøkelse begge to. Sånn er det jo ikke bestandig.

I tillegg bør du kunne forsørge dette stakkars lille vesenet du har tenkt å sette til verden. Du må ha et sted å bo, helst med plass til et leketeppe og et stellebord. Opptjente permisjonsrettigheter og en plan for fremtiden.

Ikke alle har full kontroll på alt dette når de er tredve. Jada, samfunnet har forandret seg, men det er ikke bare egoisme og evig ungdomskultur alt sammen.

Jeg åpner en avis og får ei stor, tikkende klokke viftet fremfor nesen. Downs syndrom-statistikk og faktabokser lyser mot meg, og ja, jeg blir stressa fordi jeg ikke lenger har all tid i verden på meg. Livet mitt er fint akkurat sånn det er nå, noen puslespillbiter trenger å falle på plass før neste kapittel kan starte. Så kjære, kjære aviser...

Slutt å mase. Vær så snill. Bare... hold kjeft.

Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassa

2011-05-20T15:57:00.000+02:00

Via Facebook ble jeg gjort oppmerksom på dette klippet fra Fremskrittspartiets landsmøte:

Som en person som forsøker å leve av et kunstneryrke, er det klart jeg blir sjokkert av sånt. Sugerør ned i statskassa?

Før vi går videre, la meg sjekke kontoen min.

Wohoo, 1337,- kroner!

Kunstnerhverdag, kjære Julia Brännström, er for de aller fleste ingen dans på roser. Selv blant de heldige få som blir tildelt Statens Kunstnerstipends arbeidsstipend på 190 000 kroner i året tviler jeg på at sjampanjeføringen er noe særlig høy (og man kan bare jobbe i 50% stilling ved siden av det arbeidet stipendet skal dekke). Jeg har heller ikke hørt om noen som lever på kunstnerstipend karrieren sin igjennom, til de er pensjonister. (Det kan godt hende de finnes, men de utgjør garantert ikke en betydelig andel av landets kunstnerstand.)

De fleste av oss søker Statens Kunstnerstipend uten å få det. I blant får vi kanskje tildelt produksjonsstøtte til prosjektene våre; man er nokså heldig hvis man får tildelt halvparten av det beløpet man søker om til en produksjon.

Statsstøtte til for eksempel teaterproduksjoner gjør at man kan selge billetter til en pris som gjør at «folk flest» har råd til å gå og se på, også til produksjoner som ikke er überkommersielle brød og sirkus-prosjekter. Ikke bare det: det lønner seg samfunnsøkonomisk, i følge en dansk undersøkelse som dessverre later til å ha forsvunnet fra nettet. (Folk kjøper subsidierte teaterbilletter, reiser kollektivt til teateret, spiser på restaurant og så videre.)

Brännström mener at dersom man ikke er den beste kunstneren eller den beste politikeren må man «finne seg i å jobbe ved siden av». Hva med dersom man ikke er den beste snekkeren, den beste revisoren eller den beste eiendomsmegleren? — Blir det som Fremskrittspartiet vil må vil vel alle snart jobbe døgnet rundt for å tjene til føden.

Er å være kunstner ikke en ordentlig jobb? Er det ikke hardt arbeid? Er det man produserer ikke av verdi for samfunnet? FrP later til å mene det. Til det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si. FrP kan jo bygge sitt drømmesamfunn med grå, uniforme «kommunistblokker» (he-he), da, eller la frivillige (se neste avsnitt) få dekorere dem. Riktignok er de sterkt imot lovlig gratismaling på vegger... De kan skru på TV'ene sine og velge mellom tolv kanaler med Paradise Hotel finansiert av nettpokerreklame, og lese krimbøker med glansede omslag. For noen av oss er kunst og kultur noe mer, og noe viktig. Why we need art.

FrP vil ikke utrydde all kultur. Neida. De vil, i følge programmet sitt, ha «(...)et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet.»

Vel. Man kan både snekre et hus og sette opp en revy basert på frivillighet, men å sikre et visst kvalitetsnivå krever som oftest profesjonalitet. Profesjonalitet krever hardt arbeid og nok tid, og tid krever faktisk penger. Jeg ønsker sjansen til å oppleve kultur som hever seg over det frivillighet alene kan få til. Jeg er også villig til å jobbe hardt for å levere det samme. Det får jeg ikke til på den fritida jeg eventuelt måtte ha til overs mellom andre jobber. Og jeg må faktisk spise mat og betale husleie jeg også.

Vis meg dette sugerøret vi kunstnere visstnok har i statskassa «som ingen andre yrkesgrupper», og jeg tar gjerne en sup mot å få gi noe tilbake. Foreløbig har jeg, mine lange frilanserarbeidskvelder og studielånsrentene mine sett veldig lite til det omtalte slurperedskapet.

Tomme teaterstoler. Bilde fra Bennet V på flickr under en Creative Commons-lisens.

Dette er dagens blogglydspor.

«Look inside, look inside your tiny mind
Then look a bit harder
'Cause we're so uninspired, so sick and tired
Of all the hatred you harbor

(...)

Fuck you, fuck you very, very much
'Cause we hate what you do
And we hate your whole crew
So please don't stay in touch»

Sorry. Barnslig. Men, ja.

Mine norske verdier

2011-05-14T12:14:00.000+02:00

Christian Tybring-Gjedde spyr edder og rasist-galle fra talerstolen på FrPs landsmøte. På Twitter ser jeg at en del har gitt opp fyren og bare ler. Jeg, derimot, blir så lei meg og sint at jeg må sette meg ned å skrive dette selv om jeg egentlig ikke har tid.

Som Trine Skei Grande påpeker i Aftenposten har islamofobi nærmest blitt til stueren rasisme.

Skei Grande trekker også frem følgende sitat fra Tybring-Gjedde: «Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor – på Grünerløkka? Jeg tviler på det.»

Jeg har nesten ikke ord. Men hvis du hadde sett meg nå, hadde du sett dette: :-O

Jeg bor på Tøyen, en av de innvandrertette bydelene i Oslo. Jeg har en moské i nabolaget. Barna som leker på lekeplassen utenfor vinduet mitt er stort sett mørke i huden. Og det å bo her — det har om noe gjort meg mindre rasistisk, ikke mer.

Jeg handler grønnsakene mine hos en muslim som pakker dem i en pose for meg mens han gir meg tilberedningstips og oppskrifter. Jeg blir ofte tilbudt hjelp — til og med av de tidligere nevnte barna — hvis jeg bærer noe tungt på vei hjem. Disse barna snakker forresten fint norsk, også seg i mellom.

Går jeg hjemover alene og det er sent, hender det ikke sjelden at den «nye nordmannen» som gjør det samme krysser over til den andre siden av gata som for å demonstrere at han ikke har tenkt å overfalle meg og voldta meg. Det er nesten hjerteskjærende. Her i bydelen høres bønnerop og her høres kirkeklokker. Hvorfor skulle det plage meg?

Tybring-Gjedde lister opp mobbeårsaker som de melkehvite barna i Groruddalen skal bli utsatt for. Vel, barn blir mobbet over hele landet, og alle sammen av fullstendig idiotiske årsaker. Fortell meg noe nytt.

Tybring-Gjedde oppfordrer også til «ubetinget kjærlighet til Norge og vår kristne kulturarv». Ubetinget kjærlighet? Nei, jeg elsker ikke landet mitt og mine forfedres kultur ubetinget. Derimot er jeg glad i landet mitt helt uten å behøve å være tvunget til det, men det er nok fordi det jeg forbinder med norske verdier er noe helt, helt annet enn det gjedda prediker.

Norske verdier for meg er åpenhet, toleranse, religionsfrihet, utvikling, sameksistens, nestekjærlighet og omtanke for mennesker som trenger hjelp og beskyttelse.

Nordmenn som Tybring-Gjedde gjør meg kvalm. Hjelp meg å holde ham og hans meningsfeller borte fra makta!

Oh! The places you'll go! (98 and ¾ percent guaranteed!)

2011-05-13T23:15:00.000+02:00

Dr. Seuss er kanskje en litt undervurdert barnebokforfatter her i Norge. Vi kjenner til «Grinchen» og «The Cat in the Hat», som begge har blitt filmatisert. ~~Sistnevnte er også den eneste av de mange bøkene hans som er oversatt til norsk. De vil nok også være vanskelige å oversette, eller gjendikte, fulle av rim og rytme og språklek som de er.~~ (De fleste bøkene er skrevet på anapestisk tetrameter, — bare sånn i tilfelle det er flere versenerder der ute...)

Dr. Seuss balanserte tøys og moral på en glitrende måte, og han var både politisk og universell gjennom karrieren sin.

For tiden har jeg dilla på «Oh, the Places you'll go!», Seuss' siste bok, som er en enestående lang motivasjonstale om alt du kan få til, uten The Secret-bismak og tannpastasmil. Bare se:

Congratulations!

Today is your day.

You’re off to Great Places!

You’re off and away!

You have brains in your head.

You have feet in your shoes.

You can steer yourself any direction you choose.

You’re on your own. And you know what you know. And YOU are the guy who’ll decide where to go.

(...)

And if you go in, should you turn left or right…or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite? Or go around back and sneak in from behind? Simple it’s not, I’m afraid you will find, for a mind-maker-upper to make up his mind.

(...)

So be sure when you step. Step with care and great tact and remember that Life’s a Great Balancing Act. Just never forget to be dexterous and deft. And never mix up your right foot with your left.

And will you succeed?

Yes! You will, indeed!

(98 and ¾ percent guaranteed.)

Det går jo ikke an å sette seg ned å gi opp etter å ha lest noe sånt!

Her kan du lese hele teksten i boka, og her er ei lenke til en YouTube-video der John Lithgow (han som spiller presten i «Footloose») leser den.

Her kan du lese noen artige fakta om forfatteren og bøkene hans, som at han var den første som skrev ordet «nerd» (i 1950) og at «Green Eggs and Ham» inneholder bare 50 ulike ord — som resultat av et veddemål.

Så gå! Les!

Don't give up! I believe in you all.

A person's a person, no matter how small!

And you very small persons will not have to die

If you make yourselves heard! So come on, now, and TRY!

Fra Horton Hears a Who! (1954)

Unless someone like you cares a whole awful lot,

nothing is going to get better. It's not.

Fra The Lorax (1971)

Frokost

2011-05-12T10:14:00.000+02:00

I dag har jeg for én gangs skyld noe å si, og så er Blogger nede. Får bruke mobil-appen og ta bilde av frokosten min i stedet. Det er trendy, har jeg hørt. Weetabix og økologisk lettmelk med hipsterfilter. Vær så god.

Apropos Eurovision Song Contest

2011-05-11T00:35:00.000+02:00

Som nordmenn flest elsker jeg å hate Eurovision Song Contest. Egentlig synes jeg en del av de gamle norske bidragene er perler. Som for eksempel Voi Voi, Lenge leve livet, Brandenburger Tor og ikke minst den sangen som faktisk er ordentlig fin: Mitt liv. De norske bidragene de seinere åra er derimot ikke så mye å snakke om, synes jeg.

Mitt sterkeste Grand Prix-minne fra barndommen er dette islandske bidraget fra 1997. Jeg får ikke lov å embedde videoen, men her er et stillbilde:

Det er kvinnekropp du ser bak der, ja. Altså, låta var crap. Men kombinasjonen sminket mannesanger og lakk- og nettingstrømpekledte damer som gnikket seg mot ham var så ny og fremmed og seksuelt pirrende på mitt trettenårige sinn at han lå øverst i runkeskuffen i omtrent et år. Fakta.

I nyere tid har jeg funnet andre kanaler å få visuell voksenstimulans gjennom. Men så har da Island — nøyaktig ti år senere — bidratt med ei låt som er ei skikkelig godlåt også. Denne kom ikke videre fra semifinalen en gang, vi får vel skylde på østeuropeerne. Artisten er Eirikur Hauksson, som også har vært med å konkurrere for Norge med gruppa Just 4 Fun.

Godlåt, ja. Men altså, nok ESC nå, nå må jeg faktisk gå og vaske ørene og hjernen min med litt ordentlig musikk, kjenner jeg.

Hva er dine favoritt-ESC-sanger?

English and norsk

2011-05-02T23:30:00.002+02:00

I have been speaking English quite a lot recently.

Først med vennene til min superflinke kamerakunstnervenn Pål som hadde utstilling i helgen. Vennene kom helt fra Wales for å se på, og Thomas og jeg tok ansvar for å fore dem med akevitt og brunost før de sloknet på sofaen vår. «Skål», sa de. (Men ikke med akevitten, den ble for heftig, gitt.)

Deretter med en filmregissør fra London og dama hans på cocktailselskap hos min onkel dagen etterpå. «We had the leopard suits refitted a bit before the next costume party we were invited to», sa de. Hyggelige folk. Som jobber med film. Og musikk. I føkkings London. Jeg bare «dere er den nye vinen. Og jeg er Ringnes på plastflaske.» Inni hodet mitt da, såklart.

Sist, men ikke minst har jeg konversert på engelsk med den irske stjerneregissøren som holder Sarah Kane-workshop på Skuespillersenteret denne uken. Hun ville vite hva hver enkelt deltagers mål som skuespiller var.

Lea: I work a lot in children's theatre at the moment, and I love that, but I would love to do something else as well. I feel that my main problem is that though I love the actual stagework, being kind of shy as a person I hate the networking and selling yourself bit.

Stjerneregissøren: I see, that doesn't come naturally to you. Well, I understand, but shyness is a form of arrogance, isn't it?

Og jeg bare, nei, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og så fortsatte hun med å si lure ting og masse som jeg skal tenke nøye på.

Deretter jobbet vi med improvisasjoner over jævlige greier og fikk rope ut til Gud, og så fikk jeg jobbe med en fremmed medskuespiller og være i et destruktivt forhold og sloss, klemme og gråte på et hotellrom, og kjenne på håpløshet.

Så dro jeg på jobb og var smilende teaterlærer for sju år gamle elever, og så danset jeg tango og var på et jobbmøte. Nå skal jeg se på et par manus og gjøre som stjerneregissøren ga oss beskjed om, skrive dagbok etter hver kursdag. Samt finne ut av what my goal really is. Because when I find that out, it will happen sooner or later apparently.

Well, what can I say? That that is, is. That that is not, is not. Is that it? It is.

Gråtekule

2011-04-26T21:26:00.001+02:00

Det kan hende du begynner å få rykninger i ansiktsmusklene og kløe i irritasjonsnerven når du leser dette, men likevel har jeg tenkt å skrive det.

Jeg er en av dem som synes det er godt å gråte.

Selv de triste tårene. Å åpne alle sluser og la vondt og fælt renne ut i form av saltvann og snørr som blander seg med underlagskrem og mascara og forvandler ansiktet mitt til et ekspressjonistisk og makabert maleri.

Bilde fra kjetil_r på flickr under en Creative Commons-lisens

Å falle sammen på gulvet og bare være en gråteklump som hikster frem ord uten mellomrom: «Sjefen-forstår-ikke-kjemperegningene-tårner-seg-opp-kjæresten-vil-ikke-bli-voksen-noen-har-knust-et-glass-jeg-er-så-sliten-jeg-er-så-lei».

Etterpå føles det bedre, og særlig hvis jeg har vært heldig nok til å ha en hånd som stryker meg over håret eller hviler på ryggen min mens det står på.

Ikke alle synes dog at dette er en særlig sjarmerende egenskap. Dessverre gråter jeg også lett — både av glede, sorg, småirritasjon og ikke minst sinne — og klarer ikke alltid å kontrollere tårekanalene. Da hender det jeg blir anklaget for å være manipulerende og gjøre det med vilje, for å være svak, eller for å være et «typisk kvinnfolk». (Det siste til tross for at jeg kjenner mange menn som gråter, og kvinner som aldri gjør det.)

Heldigvis har jeg gitt opp å prøve å kvitte meg med denne vanen av hensyn til andre. Jeg gråter når jeg trenger det, selv om det finnes mennesker som irriterer seg over det.

Hei, jeg verken røyker, slafse-tygger eller poster daglige antrekksbilder på bloggen min, ok?

Vi har levd i fremtiden ganske lenge, egentlig

2011-04-24T09:09:00.001+02:00

Du som har lest denne bloggen en stund, vet at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i gammel teknologi. Jeg elsker skrivemaskiner, pregemerkemaskiner, kasettspillere og analoge kameraer for å nevne noe. På samme måte er jeg interessert i tingenes historie, og for eksempel gamle fotografier.

Nå har jeg lest meg opp på tidlig fargefotografi, såkalte Autochromes. Dette er altså ikke håndkolorerte svart-hvitt-fotografier (de er også kule), men ekte fargefotografier som er pluss/minus 100 år gamle, basert på en teknologi der farget potetmel (!) fungerer som fargefilter. Er de ikke utrolig vakre? Jeg sier det igjen: 100 år gamle!

Bildene har jeg tjuvlånt herfra, herfra og herfra. Spesielt den siste lenkede siden har utrolig mange fine bilder tatt mellom 1905 og 1915. (Siden er på russisk.)

Autochrome ble blant annet etterfulgt av Kodachrome, som bare ganske nylig har avgått ved døden, og det kan vi se nærmere på en annen dag, folkens.

Ordblogging: buksvigerinne

2011-04-17T23:54:00.001+02:00

En ting jeg liker er ord. En annen ting jeg liker er relasjoner. Derfor synes jeg ord for relasjoner er ganske fine å ha. Mor, bonusfar, fostersøster, kone, elsker, venninne, pulevenn, sjelevenn, reservebestemor, erkefiende, ekskjæreste, idol.

Buksvoger.

Buksvoger er et kult ord som beskriver relasjonen mellom to menn som har pult samme kvinne. Dets kvinnelige ekvivalent — buksvigerinne — brukes ikke så mye. Da jeg googlet det, fant jeg et godt alternativ også, foreslått av Lars Finsen:

Sliresøster.

Det klinger godt, og slire er et flott fittesynonym.

Forresten burde sviresøster — drikkekameratinne — brukes mer også, synes jeg. Ekstra snasent blir det jo om man faktisk er sviresøster med sin sliresøster.

(mindre-enn-tre)

Spotifypoesi

2011-04-08T19:19:00.000+02:00

Jeg likte denne ideen så godt at jeg måtte prøve å lage en på norsk. Greia er at du skal lese låttitlene nedover.

Lag en du også da vel! Legg gjerne igjen lenke til din spotifypoesi i kommentarfeltet.

Ja, la oss

2011-04-06T08:30:00.001+02:00

Teaterelev (sju år): Hvor gammel er du egentlig?

Lea: Gjett, da.

Teaterelev: Tjue?

Lea: Nja, litt eldre.

Teaterelev: tjue...sju!

Lea: Ja, det er helt riktig!

Teaterelev: Da sier vi at du er tjue.

Gullkorn fra gamle da'r: sex, dikt og kapitalisme

2011-04-05T23:32:00.000+02:00

Åh, jeg har så mange fine bøker som er plukket opp på antikvariater og boksalg og sånn. I dag bestemte jeg meg for å scanne noen gullkorn fra noen av favorittene mine.

Fra «Alle pikers nye bok», Titt Fasmer Dahl, Gyldendal Norsk Forlag 1948.

Fra «Være sammen — om ungdom og seksualitet», Pax forlag 1992.

Fra «I love you», Trine Bryld (red.), Gyldendal (Danmark) 1983.

«Alle pikers nye bok».

Fra «Atomkraft nei takk!», Stephen Croall og Kaianders Sempler, oversatt av Lars Saabye Christensen, Pax forlag 1979

Fra «Være sammen».


Fra «Rim og rytme — En liten verselære» av André Bjerke, Riksmålsforbundet/Aschehoug 1956.

«Alle pikers nye bok».

Har du noen gamle bokskatter?

Natteravner

2011-04-03T01:56:00.001+02:00

Dette har alltid vært et av favorittmaleriene mine. Nighthawks av Edward Hopper. De siste årene har flere blitt kjent med det, gjennom en kaffereklame og gjennom at maleriet har gitt navn til et smått oppskrytt hipstersted på Grünerløkka.

Grunnen til at jeg liker bildet så godt, er at jeg alltid må begynne å dikte historien når jeg ser på det. Det fanger en stemning, og det fanger meg.

Det har blitt lyst ute. Solen er i ferd med å stå opp, men det er ennå for tidlig til at gatene snart skal fylles med mennesker som har våknet etter en natts søvn. La oss si klokken fem?

Ser man nøye på bildet, ser man at de drikker kaffe. Kvelden er over for lenge siden, men av ulike grunner går de ikke hjem. Kvinnen i bildet har nok vært på et slags stevnemøte med den noe eldre mannen ved sin side, men det er ikke fordi hun er forelsket i ham. Det er noe annet, kanskje noe med penger? Mannen kjenner den andre mannen, men dette vet ikke kvinnen. Mennene veksler et par ord over bardisken der de sitter, om været eller noe slikt, som om de skulle vært fremmede.

Mannen til venstre går ikke hjem fordi han ikke har noe å gå hjem til. Han vil ikke lukke døren bak seg og være alene, vil ikke ligge alene i sengen og stirre i taket.

Mannen til høyre, derimot, har prøvd å bli familiemann, men det er ingen videre suksess. Kona ligger alene i dobbeltsengen deres med hårrullene i håret og vet at hun ikke kan protestere, dette er den stille avtalen mellom dem, hun lar ham gjøre som han vil og til gjengjeld er han med på å opprettholde familiefasaden utad.

Kvinnen i den røde kjolen, hun har alltid vært vakker, men nå kjenner hun at tiden begynner å løpe fra henne, skjønnheten begynner så smått å falme, og ingenting i livet hennes har blitt slik hun trodde det skulle bli. Det er derfor hun er her nå, på stevnemøte med en gift mann hun ikke elsker. På tross av skjulte motiver har de funnet et slags merkelig fellesskap i dette at ingen av dem er der de drømte om å være.

Og bartenderen? Bartenderen, han vil hjem.

Atomkraft? Nei takk!

2011-03-17T12:24:00.001+01:00

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt medias dekning av Fukushima-saken er «blåst ut av proporsjon», men jeg lar meg opprøre av dem som mener dette er en glimrende anledning til å snakke om hvorfor kjernekraft er en god ting.

Det er vel knapt noen som er uenig i at når kjernekraft kommer ut av kontroll, er det farlig. Men forkjemperne mener at sjansen for dette er liten, og en del later til å mene at den med stadig nyere teknologi nærmest elimineres.

Det blir som å si: «Ok, forrige gang vi sa at skipet ikke kunne synke, så sank det, men denne gangen... denne gangen har vi bygget et skip som virkelig ikke kan synke!»

Troverdig? Ikke så veldig. Det er mye vi mennesker ikke kan kontrollere, og mye vi har antatt gjennom tidene som har vist seg å være galt. Av og til er det riktig å ta sjansen likevel, men det er ikke tilfelle med kjernekraft.

Men kjernekraft er jo så miljøvennlig og lite ulykkesutsatt i forhold til alternativene, mener Andresen i Dagbladet-innlegget (lenket over). Og ramser opp alternativene: olje, gass, kull og vannkraft. Flere av disse er det jeg tror vi snart vil omtale som gårsdagens energikilder. Kraft fra bølger, vind og sol er gode alternativer Andresen ikke nevner.

Joda, det skjer ulykker i de fleste industrier. Og siden jeg ikke er en stor tilhenger av oljeindustrien heller, har jeg ingen problemer med å innrømme at det kan være farlig å bygge boreplattformer på havet. Men der en plattformulykke tar liv, går det som oftest utover arbeiderne. Kjernekraftverkulykker påvirker uskyldige innbyggere, dyr og natur på en helt annen måte.

Det kan også være verdt å merke seg at Andresen mener Tsjernobylulykken tok «bare» 31 menneskeliv, men i følge Wikipedia er tallet 56: «En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens Helseorganisasjon (WHO), fant kun 56 dødsfall som følge av radioaktivt avfall (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 potensielle dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de 6 millionene som bodde i nærheten.»

Kanskje «småtteri» i forhold til gruver som har rast og demninger som har bristet, men det er når man ser på rene tall.

For å si det litt brutalt tror jeg kjernekraftulykker fører til de langsomste og mest smertefulle dødsfallene av energiulykker.

Nye eller gamle kjernekraftverk spiller ingen rolle for meg. Jeg sier som jeg alltid har sagt: Atomkraft — nei takk!

Private samtaler

2011-03-16T00:42:00.000+01:00

Helt siden mobiltelefonen ble allemannseie, har folk okket seg over at andre folk har private samtaler i offentligheten.

Ikke jeg. Jeg elsker å sitte i en t-bane, trikk eller et tog der jeg får innhørsel i femti prosent av en intim samtale. Krangler og gråting er like interessante som dampende kjærlighetserklæringer. Det aller mest spennende er den delen av samtalen jeg ikke hører, selvfølgelig.

Jeg har overhørt noen fortelle partneren sin at de tror de er gravide, noen forsøke å snakke andre fra selvmord (du kan ikke akkurat droppe å ta den samtalen fordi du sitter på et tog), og noen be om unnskyldning for utroskap. Fantastisk.

Men i dag overhørte jeg en samtale som ble alt for irriterende til å vekke min vanlige lytterglede. Jeg gikk rundt i en butikk da jeg hørte en godt voksen, velkledd fyr bruke en vanvittig nedlatende tone mens han forsøkte å overbevise sin samtalepartner om at det «ikke er teknologien atomkraft det er noe i veien med bare fordi konsekvensene av den når det går galt er så store».

Jeg fikk naturligvis lyst til å riste mannen i kragen og rope at argumentasjonen hans ikke hang på greip (den gjorde ikke det), men jeg nøyde meg med å forfølge ham rundt i butikken og skule stygt.

Gullkorn fra sovende mann IV

2011-03-10T11:12:00.001+01:00

(Tidligere gullkorn)

Plutselig begynner kjæresten å hoppe opp og ned i senga (mens han fortsatt ligger), med voldsom energi.

Mannen: Sånn! Nå har jeg danset til durp* femtenhundre ganger i senga.

Lea: Durp?

Mannen: Ja! Durp er det de slår sammen til når de bare har durp.

Lea: Hvem er «de»?

Mannen: De som lager durp, vel!

Lea: Hæ? (Uforstående latter.)

Mannen: (Blodig fornærmet.) Jeg sitter ikke her og ljuger, altså!

(*Det bør understrekes at ordet durp ble sagt med norsk og ikke engelsk uttale.)

Visa pattarna

2011-03-07T22:20:00.002+01:00

Jeg har ei fin bok om Roskilde, med mange bilder fra hele festivalens historie. En ting som er påfallende, er at frekvensen av bare bryster later til å ha sunket jevnt og trutt siden den første festivalen i 1971. Det til tross for at en del av festivalens yngre, mannlige gjester nå for tiden gjør en iherdig innsats ved å sitte glisende på fluktstolene sine med ølflaska i skrittet og rope «visa pattarna», eller «pattorna» som nordmenn av en eller annen grunn liker å omskrive det til.

Det gjelder selvsagt ikke bare Roskilde. Det rapporteres overalt at toppløssoling er nittitalls, og folk kan bli helt latterlig provosert av amming på offentlig sted. «Jeg vil slippe å få en pupp i trynet uten å ha bedt om det», hørte jeg noen si på en fest. Men det er jo ingen som stikker puppene i noens tryner.

På Roskilde er man kanskje mer liberale enn andre steder, de har fortsatt et naken-løp og kalde unisexdusjer (skjønt de aller fleste velger de varme, kjønnsseparerte man må betale for). Men rølpekulturen som har blitt så akseptert gjør at man ikke kan gå toppløs og avslappet i fred uten videre, ikke alene, og de puppene man viser fram, er de unge, yppige sexpuppene, ikke ammepuppene, hengepuppene og hverdagspuppene.

Nå har jeg bare vært på festivalen siden 2003, og vet ikke om det virkelig var så hippie-åpent på søttitallet som jeg drømmer om. Men jeg synes at det både på festival og andre steder har blitt vanligere å synes det er kult å være ny-mannsgris. Det synes jeg ikke noe om. Heldigvis fant jeg også denne veggen på Roskilde et år:

Joda, jeg skjønner at det kan være nærliggende å forbinde pupper med sex. Men jeg kan bli ufattelig tent av mannehender og -skuldre, uten at jeg verken kommer med snuskete tilrop til fremmede menn eller mener at disse kroppsdelene bør holdes tildekket i enhver sammenheng av den grunn.

Jeg skulle ønske dette med pupper var litt mindre stress. Men mest av alt skulle jeg ønske at det ikke var trendy å være guttemann på akkurat den måten der.

Og så gleder jeg meg til Roskilde i år, da. Som tross alt er aller mest Matilde kakomelk, Grøn Tuborg, kinotelt, gressplener, kyssing, dansing, klemming og ulltepper.

Fine dusteboka

2011-03-05T17:10:00.000+01:00

Jeg har ganske nylig lest «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» av Johan Harstad. Det er over ei uke siden jeg ble ferdig med den, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg synes om den.

I utgangspunktet liker jeg ikke det der litt flytende språket med lange passasjer fylt av skildringer som Harstad benytter seg mye av. Likevel er han så presis i det at man er nødt til å la seg rive med.

Hovedpersjonen i boka mister dama og jobben nesten samtidig, og ting går litt til helvete.

Men han overlever.

Midt oppe i alt dette leker forfatteren seg fortsatt med språk:

Jeg syntes boka var overraskende vond å lese. Den minte meg på en hel masse av de tingene jeg ikke skriver om. Som den taxituren den morgenen, og den vinflasken vi delte den dagen da ingenting var som før.

Boka har vel en slags lykkelig slutt, men det ble liksom ikke bra nok for meg. Jeg vil nemlig ha nettopp hva det kunne ha blitt. Det er jo derfor jeg leser bøker. Eller er det?

Har du noengang opplevd å lese noe du egentlig ikke liker, men som gjør sterkt inntrykk på deg? Eller å lese noe du ikke vet om du liker?

Sjokomelkbevis

2011-02-28T23:55:00.001+01:00

Som bevis på det jeg skrev om Matilde sjokolademelk her om dagen: her er et glass Litago, Q-sjokomelk og Matilde ved siden av hverandre. Sjekk fargen! (Fotografert og postet fra mobilen.)

Location : Jens Bjelkes gate 62A, 0652 Oslo,

De som trodde på noe annet

2011-02-26T19:11:00.001+01:00

Det er en ting jeg alltid har vært opptatt av, som stiger til overflaten av tankene mine igjen nå som regimer har falt og er i ferd med å falle i en del av verden.

Historiens tapere: dem som sto på den andre siden. Da mener jeg ikke soldatene og generalene, men de vanlige menneskene i forandringens tid, dem som viste seg å være på feil side.

De som virkelig trodde på katolisismen i Nord-Europa, på Hitlers tredje rike eller på det kommunistiske prosjektet i Øst-Europa. På Mubarak og på Gaddafi. Det er alltid noen på den andre siden, hvor uforståelig det enn kan virke for de «rettroende».

Og: hvor underlig må det ikke være for lærere, politikonstabler og byråkrater når sannheten er en helt annen fra en dag til den neste? Når læreren skal lære bort et helt annet samfunnsfag, og politikonstabelen håndheve andre regler? Det tenker jeg mye på.

Jeg snakker om kjeks

2011-02-25T18:46:00.000+01:00

Jeg liker Marens siste post. Spesielt setningen «Jeg skal snakke om sex som om det var kjeks.» Alle skjønner jo hva den betyr. Eller? Jeg bestemte meg for å teste det ut. Hva sier jeg om kjeks?

«Nei, denne kjeksen her var tørre greier.»

«Kjeks er best med sjokolade.»

«Vil du komme på ost, vin og kjeks hos meg?»

«Kjeks er billigere i utlandet.»

«Man kan legge på seg av mye kjeks.»

Joa. Det funker å snakke om sex som kjeks. Men jeg vet ikke helt, jeg tror jeg foretrekker å la være.

Savn og sjokolademelk

2011-02-23T09:30:00.003+01:00

Jeg er en sånn som trives ganske godt med alenetid, men på grunn av en periodejobb på båt er jeg ofte (vel, seks-syv ganger i året) borte fra kjæresten min i ti dager om gangen. Av og til er det ikke bare kult.

Heldigvis er båten jeg jobber på danskebåten, så man kan gå i land i Danmark og kjøpe verdens beste sjokolademelk som trøst: Matilde kakaomelk.

Matilde er mørkebrun, sjokolademettet melk i motsetning til bleikbeige Litago som bare kan gå og legge seg på fjøset igjen i forhold. (Seriøst. Det er en rimelig stor forskjell, jeg snakker ikke om Pepsi og Cola her.)

(Før dette innlegget postes har forresten noen nylig funnet bloggen min ved å søke etter Matilde kakaomelk. Jeg har jo skrevet om Roskilde.)

Jeg fikk også tak i den berømte Donald og Dolly gifter seg-historien på dansk. Jeg ble veldig glad over å oppdage at den var Sliding Doors-inspirert, jeg elsker jo den filmen. Men jeg savnet kjæresten enda mer da Anders og Andersine som de heter på dansk lo sammen i regnet og lagde happy ending:

Jeg likte forresten også godt denne snutten fra bladets «Se og Hør»-reportasje om antrekkene i bryllupet:

Metadonald.

...Men jeg skulle ha vært der

2011-02-22T14:52:00.001+01:00

Som du sikkert forsto av forrige innlegg, liker jeg ikke å bli eldre. Jeg vil være 23 for alltid og aldri få hengepupper.

På tross av dette skulle jeg ønske at jeg var født femten år tidligere, at jeg var ungdom i stedet for førskolebarn på åttitallet.

Bilde av gavinandrewstewart under en Creative Commons-lisens.

Jeg skulle ha vært i kald krig, boikottet Sør-Afrika og hatet Reagan og Thatcher i en tid da de ikke var senile, bare skrullinger. Jeg skulle ha visst hva det betydde at Berlinmuren falt, ikke bare sett det med barneøyne. Sett Ceausescu innse for sent hva som foregikk. (Se video av den siste talen på YouTube, det er sterkt. Jerndiktatoren og mennesket med gryende dødsangst smelter liksom sammen. Del 1 og del 2 med engelske undertekster.)

Jeg skulle ha danset til Eurythmics uten å måtte gjøre det sånn halvironisk, skulle sett The Smiths på Roskilde og Per Aabel på Nationaltheatret.

Jeg skulle ha brukt Instamaticen min, en av de få gjenstandene jeg har bevart fra mitt ekte åttitallsliv (kameraet ble produsert på sekstitallet og var gammelt alt da), til å ta bilder av det sjakkrutete gulvet og det gamle lokomotivet på Oslo S.

Dessuten hadde jeg vel vært over tredveårskrisa mi nå da og allerede blitt sånn kul voksen dame som gir litt faen.

Det hadde vært noe.

Prematur tredveårskrise

2011-02-22T00:56:00.000+01:00

Da jeg møtte min forrige samboer, var jeg ennå ikke fylt tyve. Han var syvogtyve, men allerede i en slags tredveårskrise. Han følte seg gammel, sa han, han syntes at livet hadde løpt fra ham og at han ikke var ung og lovende lenger.

Jeg lo av ham.

Nå er jeg syvogtyve. Og noen måneder. For et par uker siden var jeg i taxfreebutikken i utenlandsavgangshallen på Gardermoen for å kjøpe en ansiktskrem.

Jeg: Eh, hei, jeg ser etter den kremen fra Clinique som er for tørr hud?

Parfymedame: Det er nok denne her du ser etter. (Rekker meg en anti-aldringskrem.)

Jeg: ...Takk... (Tør ikke protestere.)

Og så rakk jeg verken å bli gift, få barn eller oppnå enorm suksess som skuespiller før jeg ble femogtyve, som jeg trodde jeg skulle. I stedet nærmer jeg meg halvannet snes med stormskritt. Min nåværende samboer (som er yngre enn meg, og student i minst et par år til — derav heller ingen utsikter til endret livssituasjon med det første) ler av meg. Jeg smører meg med antialdringskrem og viser uoppfordret leg på polet mens jeg prøver å late som at «alder bare er et tall».

Hjelp.

(Lydspor: Florell — You should have made it)

Historier om folk på trikken

2011-02-11T13:17:00.001+01:00

I.

Fy faen. Den verste mandagen noensinne, den gangen da Beate fortalte ham at hun var tre dager for sent ute med mensen samme dag som han fikk sparken, hadde fått konkurranse. Han la sekken ved siden av seg så han hadde hele toseteren for seg selv, og håpet han ville komme unna med det. Han stirret intenst ut av vinduet og prøvde å innta en minst mulig imøtekommende holdning.

Tre holdeplasser holdt det. Tre holdeplasser, og det var allerede folk som sto. «Unnskyld, kan jeg sitte her?» Han lurte på om han kunne late som om han ikke hørte, men hadde allerede snudd hodet som av refleks, og stirret rett inn i et åpent og ventende kvinneansikt med rosavåte lepper. Vakrere enn noe han noensinne kunne drømme om å kysse. Uten ord løftet han vesken sin opp på fanget, selv om det fikk ham til å føle seg som en neger på en afrikansk landsbybuss.

Han ble sittende i dype tanker og våget ikke røre seg, torde ikke trenge seg forbi. Da han endelig gikk av trikken, et stopp etter henne (så hun ikke skulle tro han fulgte etter henne), måtte han gå tre holdeplasser tilbake langs linjen, i regnet. Definitivt den verste mandagen i manns minne.

II.

Åh, den jævla barnevogna. Skjønner ikke folk at de må flytte seg? De irriterte seg vel over ekvipasjen og tenkte sikkert at hun kunne vel ta neste trikk, men det hender faktisk at folk med barn også har ting å rekke.

Alltid var det hun, hun som måtte ut og trille den jævla ungen til helsestasjon og babysvømming og alskens moderne aktiviteter, og hun måtte ta med seg ungen ut for i det hele tatt å kunne møte venner utenfor huset, selv om han satt hjemme og skrev.

Folk så stygt på henne overalt hvor hun kom trillende med den store vogna, de så stygt på henne når ungen lagde lyd, og de så stygt på henne når hun dro fram puppen for å prøve å få den til å slutte å lage lyd.

Men ungen, ungen den ante ingenting om dette og lå der og pludret og smilte støtt når den altså ikke skrek.

*

(Knotet ned ved et kafébord etter å steget av fra nevnte trikk.)

Kyssefest

2011-02-09T23:27:00.000+01:00

Denne samtalen mellom en teaterinstruktør-kollega og noen tiårige elever var for bra til ikke å deles:

10-åring 1: Skal du på fest etterpå?

Kollega: Ja, eller, det er egentlig en sånn bransjegreie.

10-åring 2: Er det mye kyssing der?

Kollega: Eh, nei, det er ikke så mye kyssing der, altså...

10-åring 3: Det er det på de festene vi er på, i alle fall!

:-D

Stripping er ålreit

2011-02-08T11:18:00.003+01:00

Bilde fra Nathan and Friends under CC BY-NC-ND 2.0-lisens

Jeg står godt med begge beina på den politiske venstresida, og jeg er stolt av å kalle meg feminist, men nå er jeg jamen uenig med mine ellers likesinnede som vil forby stripping.

Først lar jeg meg provosere av at de rødgrønne kvinnene uttaler seg bastant om ting de ikke har greie på. For eksempel:

«Aps Mette Kathrine Ofstad tror ikke at noen stripper fordi de synes det er moro.

- Kjenner du noen som gjør det?

- Nei, men jeg kjenner heller ingen strippere.

- Ikke jeg heller. Jeg vil anta at de fleste drives av nød, sier hun til Dagbladet.»

Vel, jeg har snakket med folk som har jobbet som strippere. Og gjett hva: det finnes folk blant dem som ikke har det så ille. Folk som allerede er utdannede dansere og ekshibisjonister, og som tjener flere ganger så mye penger på de fløyelskledte klubbene som de ville gjort på en revyscene. Folk som finansierer studier på denne måten og går videre til seriøse karrierer. Og ikke minst: noen som er menn.

«- Veien er kort fra stripping til prostitusjon og bordeller. Og innenfor dette har vi menneskehandel, sier Rødts Beth Hartmann.»

Dette er jeg ikke enig i. Det finnes sikkert folk som går fra stripping til andre deler av sexindustrien, men for meg blir dette som å si at veien er kort fra øl til kokain.

Selvfølgelig finnes det helt sikkert mye drit i strippebransjen, akkurat som i pornobransjen. Likevel trekker jeg en linje mellom disse og prostitusjon. Jeg støtter et forbud mot kjøp av sex. Jeg mener derimot porno og stripping som konsept er helt ålreit, selv om deler av bransjen er pillråtten. Å faktisk ha sex med et annet menneske du har betalt for, gir deg en annen type makt over det enn å få lov til å betrakte noen som objekt fra avstand. (Her vil jeg anbefale å lese videre på et innlegg jeg skrev for tre år siden om at det er greit å være objekt: «Maybe sometimes getting fucked can be amusing?»)

Akkurat som porno er mer enn det du får opp når du googler «free porn», er stripping mer en spray-solbrune silikonjenter i strassbelagte kjellerlokaler med sjutusenkronerssjampanje.

Bilde fra philippe leroyer under CC BY-NC-ND 2.0-lisens

Å kneble alle muligheter vi har for å beundre andre kropper, og å vise fram nakenhet og seksualitet, tror jeg ikke er noe lurt. Så lenge det er forbudt å eie den (altså et annet menneskes seksualitet) i et kvarter eller ei natt, tror jeg det er realistisk å klare å regulere resten av sexbransjen slik at ingen skal drive på mot sin egen vilje.

Det kan hende jeg vil skrive et innlegg senere om hvorfor jeg ikke mener det samme om prostitusjon. Jeg tror nemlig ikke på myten om gladhora og mener ingen har rett til å kjøpe andres seksualitet. Å nyte den fremmede kroppen og seksualiteten visuelt derimot er jeg helt for. Så kan man bare håpe at både porno- og strippebransjen etterhvert kan vokse opp litt og utvide sin visuelle horisont så ikke unge mennesker i møte med seksualitet får bare ett sett med klisjeer å forholde seg til.

Og jada; jeg lever som jeg preker og har meldt meg på burlesk-dans-kurs på Sometimes Pole Studio. Men ▒▒▒▒▒ mi får du aldri. :-D

Jeg rosablogger, eller rødblogger, på en måte

2011-01-30T21:19:00.001+01:00

Jeg har tre utkast i bloggboksen min, men får ikke til å poste noe tekst i dag. Derfor blir det bilder; jeg er nesten blitt en rosablogger! Men jeg liker ikke rosa. Jeg liker rødt. Ikke bare er jeg politisk rød, jeg omgir meg med rødt. Her er noen av de fineste røde tingene mine. (Og jada, se, jeg kan også bruke fænsi mobilkameraapper, selv om faste lesere vet at jeg foretrekker ekte filmkameraer. Disse bildene er tatt med RetroCam for Android.)


Amaryllis. Fineste blomsten.


Campbells-boks med penner og pensler. Bare de med litt over gjennomsnittlig kulturell kapital pleier å ta referansen.


Verdens fineste sko, faktisk, kjøpt på bruktbutikk nå i helga for femogsøtti spenn. Og ja, det heter «bruktbutikk» på norsk og ikke «vintagebutikk», akkurat som det heter «antrekk», ikke «outfit.» Aaaaaaaargh!


Rød leppestift, en vane jeg begynte med i fjor høst. Jeg trodde ikke jeg kom til å være typen til det, men det ble jeg.

Passet mitt. Jeg flyr alt for mye, er fullstendig avhengig av å reise, og se nye steder som er langt unna. Min dårlige miljøsamvittighet. Jeg klarer ikke sitte stille her i Oslo. Jeg resirkulerer, da.

Sjongleringsballer. Jeg skulle ønske jeg kunne sjonglere. Det kan jeg ikke, men ballene er nesten utslitt fordi jeg ofte bruker dem når jeg har teaterundervisning for barn.

Marilyn Monroe som playmate i perlet versjon henger i stua vår.

Berlin-teboks fra Kusmi Tea. Boksen er en del av en jubileumsserie på fire bokser fra fire byer.

Jeg har selvfølgelig røde Doc Martens også.

Og røde knestrømper som verdens fineste storesøster har strikket.

Og rød dusk i lua og rød vottevrangbord. Disse har jeg strikket selv. De gjør vinteren mye mindre kjip.

Rød glassbolle som er en gammel gave fra en gammel venn.

En av fiskene mine, Haakon, er rød på magen når han er glad. Det synes ikke på bildet, men han har akkurat fått ca. 40 små fiskebabyer som han passer på.

Når jeg ikke har flere røde ting å glede meg over, gjør jeg et rødt søk på multicolr search lab:

Blåmandagen kan bare prøve seg!

De fineste kunstverkene i Oslo

2011-01-22T16:34:00.000+01:00

Noen mennesker synes det er grusomt at offentlige midler skal brukes på kunst. Dem om det. Kan du tenke deg å leve i en by uten kunst og utsmykning i det offentlige rom? Det kan ikke jeg. I dag har jeg gått en tur for å fotografere noen av favorittkunstverkene mine i Oslo. (Jeg er for lat til å stille inn kameraet ordentlig, og for lat til å redigere bilder, så sånn er det, forresten.)

«She lies» av Monica Bonvicini, utenfor operahuset.

«Slaughter/laughter» av Kendell Geers, utenfor Nobels fredssenter (frem til april 2011). Den første bokstaven blinker, og kunstverket former dermed to ulike ord.

«Ibsen Sitat» av FA+, i øvre del av Karl Johans gate. Jeg har tatt bilde av ord og småstykker nå fordi gata er nedsnødd og nedgruset. Kunstverket består av hele 50 fullstendige sitater nedfelt i gata. Man kan gå der og lese lenge. Åh. Se ibsensitat.no.

Utsmykning på Nationaltheatret stasjons østgående togplattform av Anne-Karin Furunes.


Mennesker fanget i veggen på Nationaltheatret stasjon, men hvem har laget dem? Vet du? Jeg har en mistanke om at det er Ola Enstad, men jeg er ikke sikker.

Hjerteskjærende minnesmerke over omkomne i Scandinavian Star-ulykken, utformet av Jon Torgersen.

Nedenfor Akershus festning (mot kaia) står mange slike stoler uten sete. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som har laget dem. Kan du hjelpe meg?

Mange vet om statuene av Wenche Foss, Peer Aabel, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson utenfor Nationaltheatret. Men Per Ungs statue av Johanne Dybwad er det kanskje lett å overse. Johanne Dybwad var en stor skuespillerinne (1867-1950) som har gitt navn til plassen mellom Studenterlunden og togstasjonen, som Nationaltheatret altså ligger på.


«Frigg» av Dagfin Werenskiold, en del av en serie relieffer med motiver fra norrøn mytologi på Rådhuset i Oslo. Jeg liker så godt ansiktet til Frigg. Tusen år med livserfaring og kunnskap, liksom.

Er det noe kunst i det offentlige rom som du er spesielt glad i?

Flytt til Oslo!

2011-01-21T14:21:00.000+01:00

Neida. Joda. Neida.

Selvfølgelig skal du få lov å bo akkurat hvor du vil, og det er fint med både by og land, hand i hand, det skulle tatt seg ut med fem millioner innbyggere i Oslo, heh.

Det jeg mener er: hvis du er en av de mange unge voksne som har flyttet til Oslo for å studere eller jobbe, men fortsatt er folkeregistrert i en annen kommune, så synes jeg du skal melde flytting til der du faktisk bor.

Det er lokalvalg i år, nemlig. I lokalvalget skal du stemme i den kommunen du var registrert bosatt i den 30. juni samme år. Det betyr at du har noen måneder på å melde flytting hvis du vil stemme der du bor men er registrert et annet sted.

Lokalvalgene i Oslo har vært veldig jevne de par siste gangene. Likevel har vi nå hatt åtte år med Høyre/Frp-styre, noe som blant annet har ført til:

Fullstendig oppbremsing i bygging av sykkelveier og -felter i Oslo. Alle som har forsøkt å komme seg rundt på sykkel innenfor ring 1 vet at det kan kjennes direkte farlig.
Dårlig og pengekrevende omorganisering av kollektivtrafikken.
Nedlegging av barnehageplasser og brutte løfter om full barnehagedekning i flere runder. Byrådet mener nå de oppfyller lovkravet om plass til alle barn som ønsker det fra ett år, men byen har likevel fortsatt landets laveste barnehagedekning. I tillegg er det ingen krav om dekning innad i bydeler, så man kan riskikere å bli sittende med en barnehageplass på andre siden av byen.
Nedlegging av fritidsklubber og tilbud for ungdom.
Forsøk på stryping av byens eget teater, Oslo Nye Teater, samt Black Box, riktignok med påfølgende helomvending.
Kutting av midler til bydelene med påfølgende nedlegging av tjenestetilbud.
Homenkollen-rot.

Dette er kun saker fra min egen hukommelse, og kun de av dem jeg klarte å finne kilder på. I tillegg kommer den ferske TT-skandalen og den såkalte sykehjemsskandalen. De kan visst dette med skandaler, vårt kjære byråd.

(For deg som ikke vet det: byrådet er byens «regjering» som består av byråder («ministre»), og bystyret er byens «storting». I tillegg har hver av bydelene i Oslo et bydelsstyre.)

Hvis du bor i Oslo, men ikke på papiret, så synes jeg du skal gjøre noe med det nå, og bidra til å gjøre høstens lokalvalg til en begynnelse på forandring i vår kjære hovedstad. Meld flytting her.

Uavhengig av hvor du bor; hva er dine lokalpolitiske hjertesaker?

Ta vare på det vakre

2011-01-20T14:44:00.001+01:00

Hvis du noen gang har saumfart denne bloggen med falkeøyne, har du kanskje lagt merke til at jeg har en liten dingseboms langt nede i høyremargen som heter «siste favoritter fra vi.sualize.us».

Vi.sualize.us er en enkel tjeneste som lar deg samle alle favorittbildene dine fra hele Internett på ett sted. Pinterest er en nyere tjeneste som visstnok gjør noe lignende, men med litt mer mulighet til å sortere og kategorisere. Jeg eier ikke struktur uansett, så for meg er vi.sualize.us fint.

Når vinterdagene blir litt lange og tunge, og jeg ikke har penger til å kjøpe meg lykke heller, pleier jeg å klikke meg inn på profilen min og se på alle favorittene mine i lappeteppeformat. Gratis lykketerapi, lett.

Det gjelder å ta vare på de vakre tingene!

Maria Amelie og alle de andre

2011-01-13T12:54:00.000+01:00

Internett koker over av engasjement for Maria Amelie, den papirløse flyktningen fra Kaukasus som skrev boka «Ulovlig norsk», ble kåret til årets nordmann 2010 av Ny Tid, og som sent i går kveld ble arrestert og antakelig snart blir sendt ut av landet.

Bra! tenker jeg, men jeg fortsetter ikke å være rørt så veldig lenge. Halvparten av vennene mine på Facebook som er «sjokka», «uten ord» og «har gråten i halsen» stemmer på partier som vil ha strengere asylpolitikk og flere tvangsutsendinger. En del av dem understreker den manglende innsikten ved å skrive ting som «men Krekar, han skal vi beholde!» Som @jonwesselaas skriver på Twitter, det er å blande sammen epler og bananer.

Vi sender ut mennesker av dette landet hele tiden, og de er ikke alle sammen lykkejegere og snyltere, de kommer ikke alle sammen hjem til grønne enger og åpne armer hvis det er det dere tror. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at noe av dette voldsomme engasjementet for Maria Amelie bunner i noe mer enn at hun gir papirløse flyktninger et ansikt. Hun er hvit, vakker, intelligent, hun snakker norsk, hun tar utdannelse — hun har ikke noe av dette ubehagelige fremmede ved seg, ingen illeluktende mat, påtrengende religion eller fare for trygdemisbruk.

Misforstå meg rett. Det er fint at dere sloss for Maria Amelie. Jeg vil også fortsette med det! Men tenk dere om, tenk bortenfor dette vakre, inntrengende blikket; hvorfor reagerer vi? Er det ikke på tide at vi stemmer for en annen innvandringspolitikk? For en annen behandling av flyktinger?

(Hvis du tenker deg om og kommer fram til at du virkelig bare vil at vakre, unge hvite kvinner skal behandles annerledes enn for eksempel store, skumle muslimer — da synes jeg rett og slett du skal skamme deg!)

Ikke vent til neste gang media trekker frem en rørende enkeltskjebne med å engasjere deg. Ikke glem Maria Amelie! Ikke glem de andre!

Ære non vits i me skriveregler?

2011-01-12T16:14:00.003+01:00

A en ellr aan grunn har jæ klart å rote mæ borti så utroli masse diskusjoner åm språk i de siste. Da særli åm de å skrive på dialekt, skrive på slæng å bruke fårkårtelser.

Ålreit, jeg gir opp å skrive resten av innlegget slik jeg begynte; på dialekten min. Jeg mistenker nemlig at jeg gjør meg lettere forstått slik som dette, på et greit, normert bokmål (som jeg sikkert kløner litt med innimellom, men ingen er perfekt).

Jeg har ingenting imot andre dialekter enn min egen. (Eller jo. Jeg får utslett av østfolddialekt, og av enkelte nordnorske varianter, men det er mitt personlige problem, akkurat som du kanskje ikke fikser folk med bart eller BMW...) Dialekt er identitet, og for noen en viktigere del av identiteten enn for andre. Men dialekt er ikke skriftspråk.

Skriftspråket vårt er laget for at vi skal forstå hverandre, helst på tvers av alder, kommune og klasse, og i størst mulig grad unngå misforståelser. Men forstår vi ikke hverandre når vi bruker dialekt, da? Jo, som oftest, men ikke alltid.

Når folk skriver på dialekt er det ofte nødvendig at vi kjenner avsenderen eller først klarer å plassere dialekten for å kunne forstå. Hvis min nordnorske venninne for eksempel skriver «Æ tar kvelden» vet jeg med en gang at hun mener «jeg tar kvelden», mens hvis kjæresten min gjør det samme, regner jeg med at «Æ» er et lydord som uttrykker frustrasjon.

I tillegg finnes det en del ord som har direkte ulik betydning i forskjellige dialekter, som for eksempel «klar» og «snål». (For ikke å snakke om dialektordet «førkje», som for noen bare er et ord for kvinne eller jente, men for andre et ord for kjerring eller hore! Slett ikke alle som bruker ordet er klar over denne geografiske «nyanseforskjellen»....) Når vi lærer å skrive skriftspråk, bokmål eller nynorsk, lærer vi en normert betydning til skriftlig bruk. (Tenk for en utrolig luksus vi har, forresten, som har to skriftspråk å velge mellom!)

Mennesker som skriver på dialekt har ikke et sett med skriveregler å forholde seg til, og dermed øker sjansen for misforståelser. Når en fra Stavanger kan finne på å skrive «Det e det e isje vett», er det to ord jeg kjenner fra bokmål, «det», og «vett», som på bokmål jo betyr «forstand». Joda, jeg forstår det, men ikke uten at ordene må kverne en ekstra runde i hjernen.

Bilde: Flickr/David Gallagher under en Creative Commons-lisens.

Folk må gjerne pludre seg i mellom på facebook eller sms med dialektskrift, så lenge de er klar over at det kan være både forvirrende og ekskluderende.

Lengre tekster fungerer ikke på skreven dialekt, de blir tunge å lese. Det får jeg bekreftet at flere mener når jeg gjør et Google-søk på «skrevet på dialekt».

Det går an å forsvare å bruke dialekt som et virkemiddel i poesi, litteratur og dramatikk. (Aldri i formell korrespondanse eller faglitteratur!) Det bør likevel, selv der, brukes med måtehold og visstheten om at ikke alle nødvendigvis vil forstå det like godt. Min fine og engasjerte venninne trakk sist vi diskuterte dette frem Alf Prøysen, og jeg skal gi henne den. Alf Prøysen skrev gode og stemningsskapende ting på sin Hedmarksdialekt (selv om han også skrev på bokmål, blant annet dette). Det kjipe med det er selvfølgelig at Prøysens dialekt dermed til stadighet blir radbrukket av folk som bare tror de vet hvordan de skal uttale setningene han har skrevet ned.

Hvis jeg skal skrive min dialekt like «naturlig» som mine dialektskriftforkjempende venner gjør det med sin, blir det litt «Ravi-språk». Jeg føler i stedet jeg klarer meg med det skriftspråket jeg har, selv om jeg altså ikke «snakker bokmål»! Det er forresten et problem at selv østlendinger har begynt å skrive ord mer «som de høres ut», for eksempel har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett «statistikk» stavet som «statestikk» det siste året.

Det jeg nok må passe mer på, er Internettslang og forkortelser. Jeg må til stadighet minne meg på at langt fra alle, og kanskje færre enn jeg tror, forstår OMG WTF FTW 1337 og så videre. Jeg ville likevel aldri brukt dette språket i noen annen sammenheng enn på Internett, eller overfor andre mennesker som også tilbringer mye tid på Internett. Selv der prøver jeg å begrense det, det vil si at jeg ikke bruker det med mindre jeg har en spesiell tanke bak det.

Jeg har ikke noe imot et levende språk som utvikler seg, og tar inn nye ord når det behøves. Men det er riktig og nødvendig at vi i de fleste tilfeller holder oss til regler som bestemmer for oss hva vi kan skrive. Det betyr ikke at det ikke kan ligge identitet også i skriftspråket vårt! Uttrykket i våre tekster på bokmål og nynorsk kan varieres ut fra hva slags ord vi velger å bruke, og til en viss grad ved hjelp av bruk av valgfrie sideformer. Kjæresten min skriver for eksempel et mer radikalt bokmål med flere a-endinger — nærmere samnorsk — enn meg, som ligger litt mer mot riksmål. Jeg kjenner også flere som har valgt å identifisere seg med nynorsk selv om de har lært bokmål på skolen og ikke snakker typiske «nynorskdialekter». Men altså: det bør, av hensyn til felles forståelse, begrenses i hvor stor grad vi uttrykker identiteten vår gjennom skriftspråk.

Oppsummert: Det kan være greit å avvike fra normert skriftspråk i enkelte uformelle sammenhenger der man vet at mottagerne har forutsetninger for å forstå hva man vil si, og i kunstneriske sammenhenger der man har en klar baktanke med det. Personlig ser jeg sjelden behovet for det uansett — og selv i disse sammenhengene kan det irritere meg. Stort sett er jeg veldig fornøyd med at vi har skriveregler som hjelper oss til å forstå hverandre. (Likeledes uttaleregler — men det om «kjede» og «skjede» og så videre er en helt annen bloggpost.)

Moralen er: følg med i norsktimen, ungdom! En gang i fremtiden skal jeg kanskje ansette deg, men jeg kaster søknaden din i søplekassa hvis du skriver tullespråk. LOL:)

Pepperkakehusknusing

2011-01-10T20:30:00.000+01:00

Thomas har gif'en, her får du ordentlig levende bilder av hva som skjedde da vi knuste pepperkakehuset vårt i helga. (Selv om jula ikke er over før på torsdag, tror jeg ikke verdens skeiveste pepperkakehus ville overlevd stort lenger uansett.) Det er Esquil som fører kården, og selv om det høres ut som det går hardt utover glassfatet i tillegg til huset kan jeg forsikre om at det overlevde helt fint :D

Nyttårsgif'er

2011-01-05T00:41:00.001+01:00

Jeg har som nevnt feiret nyttår i Finland. Vi var ni stykker, og det ble en del fotografering. Vi snakket om hvordan gif-animasjoner med bare et par-tre bilder er blitt så trendy på en del av disse hipster-bloggene. Så da måtte det lages gif'er, da!

Okei, jeg skjønner at man blir hektet på dette :D

Nyttårsløfter 2011

2011-01-04T01:06:00.000+01:00

Da har jeg kommet meg hjem til sofaen min etter ei episk nyttårshelg i Helsinki (med en avstikker til Tallinn). Og det er jeg veldig fornøyd med, etter at vi sjekket inn på flyplassen i Finland hele to minutter før innsjekken stengte... (Flyet var riktignok 40 minutter forsinket, men de pleier jo ikke å holde innsjekken noe lenger åpen av den grunn.)

Jeg går for konkrete og oppnåelige nyttårsforsetter i år:

1. Gjøre en del husarbeidsoppgaver etter et fast ukesskjema.

Jeg er rotete. Ro-te-te. Det betyr at jeg trenger litt militærdisiplin på meg selv for å gjøre min del av å holde det pent i vår fine, fine leilighet. Som for eksempel å tørke støv fast hver onsdag og vaske gulv hver søndag. Du skjønner.

2. Kose kjæresten min på ryggen hver dag.

Kjæresten min er nemlig ekstremt glad i kos generelt og kos på ryggen spesielt. Jeg synes pjuskekosing er kjedelig og er ikke så vant til det, men glad kjæreste er fint å ha.

3. Lese minst 20 bøker, hvorav 5 kan regnes som «klassikere».

Jeg har faktisk en over gjennomsnittlig høy lesehastighet, men jeg bruker fritiden min på så mye annet enn å lese, og kan fint gå en måned eller tre uten å ta i ei bok. Derfor kommer jeg ikke til å bli en av de der som tar 100. Men 20 bør jeg klare. Her kan du følge med på hvordan jeg ligger an.

Hvilke bøker synes du jeg bør lese?

Dagens retrokjærleik: tekst-TV

2010-12-28T21:51:00.001+01:00

Tekst-TV, i all sin geniale enkelhet, er et seiglivet medium. Nå tar digitalboksene med infoknapp og undertekstfunksjon over for mange, men selv har jeg tv-kabel rett i veggen, og dermed er det fortsatt tekst-TV som gjelder om jeg kjapt vil vite hva det er jeg har zappet innom. Av og til sjekker jeg nyhetene også, når jeg ikke har laptopen i nærheten. Jeg savner dog magasinet og vitsesidene som fantes på tekst-TV da jeg var liten, med de snasne, pikselerte illustrasjonene (slik som på kalendersiden nedenfor).

Tekst-TV ble først lansert av BBC på begynnelsen av 70-tallet. NRK tok tekst-TV i bruk det året jeg ble født, 1983. Du kan lese NRK tekst-TV i nettleseren din.

<3

Firkanta trekant

2010-12-21T23:23:00.002+01:00

NRK-serien Trekant fått både ris og ros, begge deler velfortjent, mener jeg. Tanken bak er god, og kristenfolket som mener seksualopplysning er farlig er på jordet. Jeg har sett alle episodene, og jeg er mest skuffet over alt det Trekant ikke er.

Jeg er vel for gammel til å kunne uttale meg om hva ungdommen nå til dags egentlig vil vite mer om, men jeg husker hva jeg ville vite mer om for ti-tolv år siden. Jeg tviler på at intervjuet med fyren som liker å bli sparket i ballene er særlig relevant for mange. Det er fint å lære de unge at «alt er normalt», liksom, men hvor mange eksempler trenger man?

Personlig synes jeg det siste ungdom trenger er opplæring i «reglene» i sjekkemarkedet. (Episode 6.) Jeg har aldri følt meg friere enn da jeg som voksen plutselig fant ut at jeg skulle drite i disse reglene og bare være meg selv. Jeez.

Tenk om trekant hadde intervjuet — i tillegg til swingers, supersjekkere og fetisjister — et par som hadde valgt å vente med sex. Kanskje etter at de hadde giftet seg, for å høre om erfaringene deres. De kunne ha intervjuet både aseksuelle og sexavhengige. Men de valgte altså en fyr som ville ha stiletthæler i testiklene.

Trekant-proglamledernes oppgave var å «utforske en verden av seksuelle muligheter» eller noe sånt, men i mine øyne har de utforsket lite annet enn det tenåringsmagasinene allerede flyter over av. Det er kanskje ikke Trekant sin oppgave å snakke om kjønnssykdommer, sexliv etter et overgrep eller andre kjipe greier, men det betyr ikke at det funker å bare være fargerik og høyglanset seksualundervisning.

De er fine, ungdommene i programmet, altså. Men likevel ender serien samlet med å kommunisere litt for mye «alt skal prøves» og «slik gjør du det». Det er særlig skummelt sett i lys av #snakkomdet-kampanjen, som jo blant annet omtaler tilfeller der man utad samtykker til en seksuell handling som man tar avstand fra inni seg.

Se alle episodene av Trekant her. Jeg kan også anbefale å lese Brita Møystads kommentarer. De er vanskelige å finne samlet, men du kan jo klikke her, her, her, her og her...

Mer enn tusen ord

2010-12-21T17:06:00.000+01:00

Jeg skulle egentlig skrive fornuftig om viktige ting, men ordene har forlatt meg de siste dagene. Tror muligens jeg glemte dem på bunnen av et av disse akevittglassene. Uansett. Jeg tenkte jeg kunne dele noen bloggtips med deg. Tre annerledes blogger som har fokus på bilder i stedet for ord.

1. Kroppsbilder er en svensk blogg der ekte mennesker av diverse fasonger viser fram kroppene sine, som en god kontrast til reklameverdenens polerte og ensidige kroppsbilde.

2. London Shop Fronts er rett og slett akkurat det det høres ut som, bilder av butikkfasader i London. London, baby.

3. RetroZone er en tumblr-blogg med snåle, gamle bilder fra forgangne tiår. Åh, jeg elsker det.

Mmm, banan...

DIY-moteblogging: reparér noe!

2010-12-14T16:48:00.003+01:00

Det er ikke så rart vi er dårlige til å reparere ting i vårt samfunn. Det er jo så lett og billig å kjøpe noe nytt i stedet. Lettvint for deg, kvelende for moder Jord.

Heldigvis for meg er jeg en sånn som blir så glad i materielle ting at jeg aldri får meg til å kaste dem. Selv om de blir ødelagt, slik som denne favorittgenseren av merket Papfar (som betyr stefar på dansk, er ikke det søtt? Den ble kjøpt i sommer på salg for 100 danske kroner på Føtex).

Det er en husarbeidsrelatert ulykke som har ført til Klorinflekken på det ene brystet. Moralen er: husarbeid er ondt.

Jeg lager noen papirskisser for å se hvordan jeg kan dekke over flekken. Jeg eier en symaskin, men siden jeg også er veldig lat har jeg for dette tilfellet kjøpt stryk-på-bomull fra Panduro.

Jeg tegner på baksiden, klipper og lar det stå til. Jeg har aldri vært tilhenger av å være nøyaktig med noe som helst! De ferdigklipte blomstene legges med limsiden ned på plagget og så stryker man med et strykejern på bomullsvarme.

Etter-bilde i min beste rosabloggerstil. Tipper hele arbeidet med å reparere genseren tok meg en halvtime.

Her er forresten et nærbilde av kjedet jeg har på meg, det er nemlig også et stykke DIY-mote:

De hvite perlene er sider fra en gammel ungpikeroman, klippet i strimler på langs. Hver strimmel er penslet med lim på den ene siden og rullet rundt en strikkepinne. Etter at perlene har tørket, bør de lakkes. Hvis du tenker «lakk? Jeg er ikke en sånn hobbyperson med hobbyskap, ass», ta det med ro. Det funker med klar neglelakk, og lim kan du kjøpe på bokhandelen. Perlene blir ikke helt dusjsikre, da.

Har du reparert noe i det siste?

Jeg tar september i desember (om kreft og PR)

2010-12-03T12:10:00.003+01:00

At oktober er brystkreftbevissthetsmåned, kan vanskelig ha gått noen hus forbi. Folk putter rosa sløyfer på facebookprofiler og twitteravatarer og noen blogger kjører helrosa tema i hele oktober. Klesbutikker har rosa sløyfer pent plassert på disken, og andre butikker forhandler spesiallagede rosa utgaver av elektronikk og kjøkkenutstyr. Brystkreft er rett og slett en skikkelig PR-vinner.

Det er ikke bare kreftsaken som tjener på dette. Kampanjen Think Before You Pink setter søkelyset på dem som utnytter brystkreftmåneden for egen vinning, eller som produserer kreftbevissthetsprodukter og samtidig benytter seg av kreftfremkallende (!) eller miljøskadelige stoffer.

Jeg sier ikke at det ikke har kommet positive effekter av alt dette brystkreftfokuset. De fleste kvinner vet nå at man kan oppdage brystkreft tidlig ved å undersøke sine egne bryster jevnlig.

Men hva med mannfolka? I all denne å-så-salgbare feminiteten, myten om at brystkreftforskning er forfordelt i forhold til annen kreftforskning på noe vis og en hel bevissthetsmåned som ble startet av produsenter av brystkreftmedisin, er det få som snakker om mannfolkas kreftformer: prostatakreft og testikkelkreft. Jeg trekker frem begge fordi de fortjener oppmerksomhet av ulike grunner.

Prostatakreft er like vanlig som, eller i følge noen kilder vanligere enn brystkreft. Begge kreftformene antas å ramme minst én av åtte blant henholdsvis menn og kvinner i løpet av livet.

Testikkelkreft er mer uvanlig, men rammer ofte unge menn mellom 15 og 40 år, og kan i likhet med brystkreft oppdages tidlig gjennom egenundersøkelse.

Man kan også utføre en egenundersøkelse av prostata.

Det er prostatakreftbevissthetsmåned i september, men det fant jeg først ut ved å google det. Testikkelkreft har i alle fall i år hatt ei bevissthetsuke, der menn har blitt oppfordret til å ta grep om ballene sine. Guttekreftsakene deler den blå sløyfa med en haug andre saker.

Det er ikke noe galt med fokus på brystkreft, men ikke la den sterkeste markedsmaskinen få all oppmerksomheten din. Våg å si nei til den femte rosa polyestersløyfa selv om ekspeditrisen ser på deg som om du er et kaldt, ondt menneske. Det finnes mange verdige saker, og ikke alle har mektige legemiddelselskaper i ryggen.

Og mannfolk der ute; ta grep!

(Bilde: MesserWoland [GFDL, CC-BY-SA-3.0 or CC-BY-SA-2.5-2.0-1.0], via Wikimedia Commons)

Roller på nett

2010-12-01T12:37:00.004+01:00

Fy søren, så mye jeg har lest i det siste av advarsler om hva du legger ut på nett og hvem du legger til på facebook. Mange mener det er upassende å ha sjefer eller elever som venner på sosiale nettsamfunn.

Jeg har begge deler. Ungdommer som er elever av meg ligger i en egen venneliste. (Jeg har aldri aktivt lagt til noen elever, men akseptert venneforespørsler.) På facebook har man muligheten til å begrense hva ulike lister kan se av profilen ens.

Da jeg satt og skulle lage innstillingene for ungdomslisten min, måtte jeg vurdere hva det var upassende at elevene skulle få se. Skal jeg nekte dem å se bilder av meg? Tja, hvorfor det? Så lenge det ikke er noen porno- eller flatfyllbilder av meg der ute, synes jeg ikke det er skadelig at bildene mine er tilgjengelige. Selv om det i noen tilfeller kan skimtes et ølglass eller lignende. Dersom jeg sensurerer sistnevnte, sender jeg jo signaler om at det er uprofesjonelt eller skambelagt å nyte en sosial utepils på fritiden. Det er det ikke.

Bør jeg skjule statusoppdateringer, som kan ha et politisk innhold, for sjefer eller andre jeg kun arbeider med? Det kunne jeg ha gjort, men da må jeg også avstå fra å sende leserbrev til avisen i eget navn. Og når jeg kommenterer NRK-programmet Trekant, synes jeg ikke det er noe pinlig over det. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunnlag av en nettprofil som speiler meg som person, er ikke en arbeidsgiver jeg vil være ansatt hos.

Hva med familien min? Tåler de å se hvilke saker jeg støtter ved å være facebooktilhenger? Det er de pent nødt til.

Det har endt med at selv om jeg har folk organisert i vennelister, får alle lov til å se alt.

Facebookprofilen min forteller mye, men ikke alt om meg. Jeg viser fram omtrent like mye på nett som jeg gjør på offentlige arenaer i det virkelige liv, og det er ingenting jeg ikke står for hundre prosent. Det kan godt hende noen blir provoserte, sjokkerte, oppgitte eller frastøtte, men det er ikke mitt ansvar. Jeg klarer faktisk ikke å sjonglere mange ulike (permanente) roller, verken på nett eller i virkeligheten. Sånn er det. Heldigvis har dette aldri fått meg i problemer før, jeg snakker like lite dritt om folk på nettet som jeg anstrenger meg for å gjøre i det virkelige liv.

Jeg liker å se det hele bildet av elevene og sjefene og barndomsvennene, også. Det kan godt hende at det kommer fram at jeg er fryktelig uenig med dem om noe. Men jeg liker å se dem som fullstendige personer med hobbyer og politiske sympatier og helgevaner og trivialiteter. Jeg liker det.

Å komme seg gjennom vinteren

2010-11-27T19:19:00.000+01:00

Rasisme i utelivs-Oslo

2010-11-24T01:02:00.000+01:00

Dagbladet skriver at såkalte VIP-klubber i Oslo er tatt for diskriminering, og det kommer vel neppe som noen overraskelse på noen. Mer sjokkerende er det at utelivsbransjen forsvarer sin egen hudfargesiling av gjester ved å påstå at «utlendinger står for 80-90% av bråket».

(Jeg orker ikke en gang å dvele ved hvordan utelivskongene benytter ordet «utlending». De snakker selvsagt ikke om svensker, men om mørkhudede — som godt kan være født og oppvokst i tjukkeste forstads-Norge.)

Det vises ikke til noen konkret statistikk som dette prosenttallet er tatt fra, og interessant nok er en representant for politiet uenig:

«I køene er det nokså fargeløst hvem som begynner å bråke. Det er yngre menn alderen 18 til 25 år. Torpedomiljøet er mikset og hvem som står bak narkosalget varierer veldig mellom stedene det skjer.»

Utelivsbransjen står på sitt:

«Mange av de mennene med ikke-norsk bakgrunn har et annet kvinnesyn. Når jenter danser og det står en gjeng med alvorlig mine og ser på dem eller klår, så liker de det ikke.», sier klubbgründer Bo Viveke.

Min personlige erfaring fra de få gangene jeg har satt mine ben innenfor dørene til et av inne-stedene, er at menn på den typen steder generelt har et ganske bedritent kvinnesyn. Hvilket blir enda mer synlig når kleskoden for kvinner er maks tjue kvadratcentimeter tekstil fordelt på kroppen.

Der jeg henger, på Grønlandspubene hvor en god andel av gjestene har søskenbarn helt andre steder enn på Gjøvik, har jeg sjelden vært vitne til noe ubehagelig.

«Jeg sier meg veldig enig i beskrivelsene fra Vivike, dette er jo ikke noe å legge skjul på. Ikke-norske på byen har ofte ti ganger så høyt temperament, de er litt som tikkende bomber.»

Denne uttalelsen fra Sverre Goldenheim kan vanskelig sies å være noe annet enn direkte rasistisk. Jeg lurer på om ikke utelivsbransjen skyter seg selv i foten med slike uttalelser. Men igjen, jeg henger ikke på stedene det snakkes om, jeg drikker ølen min helt, helt andre steder (og mye billigere)!

«Har man rykte for å være "utlendingsted", så er det kroken på døra. Dette er ren fakta, slik agerer folk som skal på byen», mener Goldenheim.

Virkelig? Hvem er dere som ikke vil gå ut på steder med for mange vinterbrune nordmenn? Det finnes tydeligvis mange av dere, for Dagbladet må nok en gang komme med den triste beskjeden «Dagbladet.no ser seg etterhvert dessverre nødt til å stenge kommentarfeltet grunnet flere upassende rasisistiske ytringer og innlegg.»

Hva kjennertegner gode og dårlige utesteder for dere, kjære lesere? (Jeg tror jeg har mer veloppdragne lesere enn Dagbladet og holder derfor inntil videre kommentarfeltet åpent :) )

Billedtekst

2010-11-22T14:28:00.000+01:00

Et bilde kan visstnok si mer enn tusen ord, men hva med bilder av ord? Her er helgen min i bilder. Ord. Bilder.

Feelgood-(film)bonanza

2010-11-21T01:13:00.001+01:00

Jeg har hatt en lang dag som definitivt måtte avsluttes med litt YouTube-surfing med det mål å piffe opp humøret. Jeg tenkte jeg skulle dele noen feelgood-favorittklipp med dere. Nytes best med sjokolade og øl ved siden av. Klippene er, i rekkefølge:

1. Kevin Bacons fantastiske sintedansescene fra Footloose.

2. Litt av den fine, nye dansescenen til Harry og Hermione i den blodferske Deathly Hallows 1-filmen. Musikken er O Children med Nick Cave. (Takk, Hjorthen!)

3. Fortekstene til Ronja Røverdatter med temamusikk av Björn Isfält. Denne musikken er så og si umulig å få tak i i dag. Det finnes ei samleplate med filmmusikk av Isfält. Hvis du får snusen i et sted jeg kan få kjøpt den, ta kontakt!

4. Den første (?) scenen i den fine, svenske komedien Klassfesten. Musikken er Heroes med David Bowie.

5. Burning Lights med Clash-vokalist Joe Strummer, fra en film av min finske favorittregissør Aki Kaurismäki: I Hired A Contract Killer.

6. Smile av Charlie Chaplin (fra Modern Times), innspilling av Nat King Cole

7. Trailer'n til Fucking Åmål. Musikken er Drifter med Yvonne.

8. Michael Cera og Ellen Page synger Anyone Else But You i Juno.

Under klippene finner du ei spilleliste med de av disse låtene jeg kunne finne, pluss en del andre film- og tv-relaterte godbiter. Klikk på skjermskuddet, så åpner spillelista seg :)

Egenreklame!

2010-11-19T23:13:00.000+01:00

Det er travle dager for meg for tiden, og egentlig har det handlet om jul siden september. I år har jeg regi på én juleforestilling — Jakten på juleskurken på Lillestrøm Kultursenter, og jeg er skuespiller i en annen — Larry og julenissen på Folkets Hus på Strømmen.

I dag oppdaget jeg at noen av de søte dansejentene i førstnevnte forestilling har laget en backstage-blogg fra produksjonen, hihi. Jeg liker ungdommen nå til dags, jeg.

Uansett, hvis du har barn eller føler deg litt barnslig så bør du ile til disse to flotte forestillingene. Billetter til Juleskurken her og til Larry her.

Etter jul, derimot, vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til med unntak av enkelte faste undervisningstimer. Derfor, hvis du kjenner noen som trenger en skuespiller, regissør, instruktør, dramalærer eller kursholder, så rop høyt! CV'en min ligger her. Frilanserlivet, tjohei!

Android app-tips: så festlig at selv mor får lyst til å handle!

2010-11-17T14:43:00.001+01:00

Som Twitter-følgerne mine allerede vet, er jeg en hard Apple-motstander og en desto større Android-fan. Android er operativsystemet som finnes på flere smarttelefoner fra blant annet HTC, Sony Ericsson og Motorola. Nylig har Android Market også åpnet for kjøp av betalte applikasjoner («apps») for norske brukere, men den appen jeg skal anbefale i dag er helt gratis!

Jeg har testet ut Hungry! Shoplist-appen, som er noe så trivielt som et handlelisteprogram. Det finnes selvfølgelig langt mer fancy ting du kan gjøre med Android-telefonen din (jeg anbefaler Google Goggles som et eksempel på en app som er både nyttig og gøyal å leke med), men jeg vedder på at du også trenger å handle i blant.

I Hungry! legger du inn varene du pleier å handle, fordelt på ulike kategorier. Du trenger bare legge inn hver vare én gang. Senere kan du bare hake av for varen når du trenger å ta den med deg fra butikken.

Det er noen standardkategorier og -varer som ligger lagt inn på engelsk i programmet. Jeg valgte å slette alle disse for å lage et helnorsk handlelisteopplegg. Hungry! støtter import og eksport av .csv-filer, så du kan godt stjæle min liste. Her er den.

Du kan se varene du har lagt inn listet opp alfabetisk, eller etter kategori. Fra disse listene kan du velge hva du trenger å handle i dag.

Når du så er i butikken klikker du på handlevogna, som viser deg hvilke ting du trenger. Klikk på varene etterhvert som du henter dem, så forsvinner de fra lista. Jeg har tenkt å lage laksepasta og smoothie i kveld, hvis du lurte.

(Oppdatert: Legg merke til at skjermskuddet av handlelista mi er tatt 1337! Yeah...)

Du kan også sende handlelista på epost, riktignok bare til én forhåndslagret epostadresse. (Lagre kjæresten!)

Du kan installere appen gjennom å søke i Market, eller scanne QR-koden som du finner her dersom du har et strekkodeprogram installert på telefonen din. (Det burde du ha.)

God handletur!

Kom gjerne med flere gode tips til Android-apps i kommentarfeltet.

Byporten shopping-FAIL/WIN (oppdatering!)

2010-11-13T16:27:00.001+01:00

Tidligere denne uken blogget jeg om det jeg syntes var kjip markedsføring fra Byporten sin side, av ølsmaking «primært for mannlige kunder».

Grunnen til at ølsmakingen ble promotert på denne måten, var selvsagt at det er farsdag i morgen, og dette var en av flere farsdagsarrangementer på Byporten. Jeg synes fortsatt ikke det er greit, all den tid morsdagen på Byporten heller feires med blomster og sminke og fjas! Kanskje er jeg en humørløs feminist, men jeg synes handelsstanden blir drøyere og drøyere i sin markedsføring mot tradisjonelle kjønnsbokser.

Likevel var jeg ikke surere enn at jeg meldte meg på arrangementet, jeg er jo interessert i ølsmaking og ølhistorie. Det var Ølakademiet som sto for ølsmakingen og -foredraget på Byporten. Jeg har vært på ølsmaking før, da i regi av Ringnes, og jeg har lest flere ølbøker, så jeg visste noenlunde hva det handlet om.

Foredragsholderen var flink og avslappet og hadde mer enn nok øl å by på. (Arrangementet var gratis. Gratis øl midt på dagen, dere!) Foredraget var raskt igjennom ølets oprinnelse, bryggemåter, norsk ølhistorie, juleøltradisjoner og drikkekultur, og vi fikk smake på flere øltyper, samt se noen reklamefilmer. Til én av reklamefilmene, som fokuserte på damekropp, kommenterte (den mannlige) foreleseren at han håpet bransjen snart fikk øynene opp for at det ikke bare er menn som drikker øl. Det var han nesten nødt til, vi var flere kvinner der, heldigvis.

Jeg mener fortsatt at Byporten var klønete i sin markedsføring og formulering, men jeg har lyst til å gi en liten tommel opp til Ølakademiet, som også arrangerer pub-til-pub-turer, kurs i utdrikningslag og kurs om øl og mat. Jeg har faktisk tenkt å kjøpe et gavekort fra dem i julepresang (jeg sier ikke til hvem).

Så kan jeg bare håpe litt naivt at Byporten også finner på noe kult til neste morsdag, eller til en eller annen kjønnsnøytral markedsmerkedag. Yeah, right...

(Forøvrig var de mannlige deltagerne på kurset alle på min alder og dermed statistisk sett neppe fedre de fleste av dem. Farsdag, schmarsdag.)

Jeg tinte bra opp, da, av den mannlige Moods of Norway-modellen som sto i bare underbuksa i andre etasje i kjøpesenteret og stekte vafler. Så, alt i alt, jeg er blid i dag.

London Calling

2010-11-13T11:27:00.002+01:00

Jeg er så ufattelig reisesjuk. Jeg har ingen problemer med å kontrollere shoppinglysten på sko eller diamanter, men jeg vil bestille meg ferie. NÅ. Det til tross for at det ikke en gang er et halvt år siden vi reiste rundt i Europa i en hel måned, og at jeg allerede har billetter til Helsinki, der vi skal feire nyttår. (Jeg har vært i Helsinki før, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å ta en fergesvipptur til Tallinn også.)

Jeg tilhører den forhatte, unge bygenerasjonen som kjøper økologisk og gjenbruker til den store gullmedaljen, for deretter å vise finger'n til moder Jord gjennom et utall årlige flyreiser.

Den føles så reell, den rastløsheten som får alle cellene i kroppen til å skrike «måå-uut-i-verden-nåå». De hyggelige sofasurferne våre som kommer med souvenirer og sjokolade fra ulike land, lindrer bare litt av Norgeklaustrofobien. Jeg vet at det er et luksusproblem, en dårlig vane jeg har lagt til meg. Selvfølgelig er det fint å reise og se verden. Men man trenger ikke å gjøre det flere ganger i året!

«En liten tur til London, bare?» sier jeg til meg selv, og konstaterer at Ryanair fortsatt lar meg fly til elsklingsbyen for en timeslønn. (Drit i at flybussen til Rygge eller Torp koster dobbelt så mye.) Jeg kan benytte tiden til faglig oppdatering på West End, ikke sant, og jeg kan kjøpe klimakvote til billetten, da må det vel bli bra?

Hittil har jeg klart å motstå fristelsen, og i stedet gitt kjæresten hyppige hint om at reiser, det er fine julegaver det.

Har du noen tips for å lindre utferdstrangen litt? (Ikke si at jeg skal se på Travel Channel og lese reiseskildreinger, for det gjør det bare verre!) Eller har du kanskje noen forslag til hvordan jeg kan reise billig og miljøvennlig? Fyr løs!

Byporten shopping-FAIL!

2010-11-08T14:02:00.001+01:00

Av en eller annen grunn mottar jeg Byporten shoppings nyhetsbrev (tror jeg har meldt meg på i forbindelse med en konkurranse en gang), og i dag satte jeg faktisk helt bokstavelig talt lunsjen i halsen da jeg leste følgende:

«Førstkommende lørdag arrangerer vi juleølsmaking i regi av Ølakademiet her på Byporten. Dette er et lukket arrangement med begrenset antall plasser. Ønsker du å delta må du melde din interesse, slik at du kan motta en personlig invitasjon fra oss. Dette er primært et tilbud til våre mannlige kunder, da døtre i alle aldre har det travelt med å handle farsdagsgaver denne dagen, men førstemann-til-mølla-prinsippet gjelder uavhengig av kjønn. For mer informasjon om arrangementet og påmelding se vedlegg.

Med vennlig hilsen oss på Byporten Shopping»

(Min utheving.)

Så... Dette er et tilbud som er åpent for begge kjønn, men... Hvada? Vi vil helst bare ha menn? Kvinner er vel ikke så interessert i øl likevel? Kvinner eeelsker jo som vi vet shopping, shopping, shopping? Vi lager dette tilbudet så kvinner i alle aldre kan ta med mannfolka sine til shoppingsenteret og bruke kredittkortet deres en helt time? Hvorfor er det nødvendig å spesifisere at ølsmaking er «primært» for menn, Byporten? Jeg har jo lyst på juleøl. Men nå er jeg bare sur.

Om snyltesoving og verdenssurfing

2010-11-08T13:09:00.000+01:00

Se der ja, jeg er jo blitt rene folkeopplysningsbloggen. Forrige uke: lomografi, i dag: CouchSurfing!

Jeg skrev for en liten stund siden på Twitter at vi hadde meldt oss som CouchSurfing-verter, og det viste seg at flere var nysgjerrige på dette, så jeg lovte å komme tilbake og rapportere erfaringene våre.

Nå har vi altså lånt bort sofaen vår til tre ulike reisefølger, så jeg føler at det det er på tide å fortelle litt.

CouchSurfing er et gratis nettsamfunn som lar folk registrere sofaen sin, og søke etter sofaer. På denne måten kan man finne overnatting hjemme hos folk på tusenvis av reisedestinasjoner over hele verden, uten å betale et øre.

Du velger selv hvor ofte du vil ha folk på besøk, og hvor mye du vil sosialisere med dem. Selv liker jeg sjansen til å fortelle utlendinger om Oslo. Tyskerne som var her spurte oss ut om tradisjonell norsk mat, hvorpå vi endte opp med å lage finnbiff til dem (og fikk tysk middag i retur dagen etter).

Jeg merker at det er godt med jevnlige sjanser til å praktisere engelsken min, som har forfalt gradvis siden videregående. Dessverre har det ikke vært noen briter her ennå, så selv om ordforrådet mitt er i ferd med å komme tilbake har jeg nærmest lagt meg til en slags østeuropeisk aksent...

Uansett, på torsdag venter vi belgiere. De skriver til meg at de gjerne vil ta med noe fra Belgia til oss — og lurer på om det er greit med sjokolade og øl, eller om det er noe annet vi ønsker oss? :D

Vi har ikke testet ut å reise som sofasurfere ennå. Jeg har planer om å gjøre det i London så snart jeg har sjansen — en by jeg alt har sett med turistøyne, men tror kan bli enda kulere med noen innsidetips!

Er det trygt, da? Tja, jeg har ennå tilgode å høre om noen fæle CouchSurfing-opplevelser, mens jeg vet om mange som har gått på en smell etter å ha dratt med seg et ligg hjem fra byen... CouchSurfing har mer om sikkerhet på sin egen nettside.

Hipstamatic på ordentlig

2010-11-02T21:24:00.010+01:00

Hipstamatic var en gang et navn på en kameramodell som ble produsert i 157 eksemplarer, men for de fleste er Hipstamatic den iPhone-appen som tar bilder med retroeffekter på. Det finnes flere liknende apper til Android-telefoner også. For tiden har jeg tre stykker installert på telefonen min, og de tar søte nok bilder de, altså. Men for det første er jo disse Hipstamatic-bildene like alle sammen, og for det andre ser de veldig data-skapte ut om man er vant til å se ekte, analoge bilder.

Hvis du liker den effekten Hipstamatic-bildene har, er det ikke så dyrt/vanskelig/rart som du tror å starte med fotografering med nettopp sånne typer kameraer som det originale Hipstamatic var: filmbasert og laget av plastikk. Denne fotografiretningen går gjerne under navnet lomografi (lomography), etter en gammel, sovjetisk kameraprodusent.

Det finnes mange nettsider om lomografi, men ikke så mange på norsk, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en liten nybegynnerguide til hobbyen, og hvordan du kan skape ekte, eventyrlige og uforutsigbare bilder i Hipstamatic-stilen. Du trenger:

1. Et kamera

Lomography-navnet eies av et østerrisk firma som selger plastikkameraene til ganske drøye priser. Det kan de gjøre fordi dette har blitt trendy blant unge folk som er vant til å betale en haug med penger for merkenavn og image. Jeg vil anbefale deg å gjøre et søk på eBay når du har funnet ut hvilket kamera du ønsker deg. Der kan du få et kamera til å begynne med for en femtilapp eller mindre. Østeuropeiske loppemarkeder og bruktbutikker bugner også av disse skattene.

Hvis du ikke har noe i mot å slenge ut noen hundrelapper, kan du kjøpe kameraene over disk for eksempel på den lille, søte kafébutikken Liebling i Oslo. Mange begynner med et Holga- eller Dianakamera, to billige og tilgjengelige plastikkameraer som opprinnelig er laget til mellomformatsfilm (det kommer jeg tilbake til), men som også finnes i 135 (35 mm)-versjoner.

Er du helt blakk, kan du begynne med å lage et pinholekamera av en fyrstikkeske. Egentlig anbefaler jeg dette prosjektet til alle. Og tenk så kult å kunne si «dette bildet har jeg tatt med et kamera jeg har laget selv»!

2. Film

Film er altså det vi fotograferte på i gamle dager, en rull med tynn plast med lyssensitive kjemikalier på. 135-film, eller 35 mm-film, er den filmen som var mest vanlig da analoge kameraer gikk ut av bruk på 2000-tallet. Det finnes også en del kameraer som bruker 120-film, som er bredere. Du kan rett og slett tenke på det som flere megapiksler.

En del vanlige fotosjapper har noen få ruller 120-film på lager, men de selger den ofte dyrt. Prøv heller en litt mer spesialisert forretning. I Oslo finnes det to fine analoge fotolabber som også selger mye film og er interesserte i å hjelpe deg som driver med lomografi: Labdoka på Grønland og Farvelabben/Fotophono på Torshov.

Etterhvert som du blir dreven, kan du forske på forskjellige typer film, ISO-verdier (lysfølsomhet), kryssprosessering (å framkalle lysbildefilm i kjemikalier for vanlig fotofilm eller omvendt) og mye annet. Du trenger ikke vite så mye til å begynne med, i lomografi handler det ikke om å få perfekte resultater. Kjøp en ISO 100-film hvis du skal ta mye bilder ute i dagslys, eller en ISO 400-film hvis du skal ta bilder inne. For eksempel.

3. Fremkalling

(Med mindre du har valgt et Polaroid- eller Instaxkamera, så klart. Jeg har skrevet litt om polaroidfilm før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Bildet i bloggoverskriften min er tatt med Instax Mini-film.)

Når du har tatt ut filmen må du spole den tilbake (følg kameraets bruksanvisning) og ta den med til ei fotosjappe for fremkalling. De to lab'ene jeg nevner ovenfor er spesialister på dette, men mange vanlige fotobutikker tar inn selv 120-film til fremkalling. Vær obs på at å bestille papirbilder fra 120-film er vanvittig dyrt. Det lønner seg å be fotobutikken om «kun fremkalling» først, det vil si at du bare får de ferdige negativene tilbake. Da kan du se hvilke bilder du synes det er verdt å få trykket på papir.

Hvis du skal fotografere mye, lønner det seg å skaffe en negativscanner. De koster ikke så mye, men hvis du bruker 120-film må du være oppmerksom på at ikke alle negativscannere tar denne. Jeg har en CanoScan 8800F, som på det tidspunktet jeg kjøpte den i alle fall var den rimeligste scanneren som også passet til mellomformatsfilm. Jeg scanner alle negativene rett inn som digitale filer, og slipper å betale fotosjappa for dyre kopier. (Jeg kutter bort kantene av filmen, den med tall og filmprodusent på, når jeg scanner. Men hvis du liker dem, er det fullt mulig å ta dem med!)

Er du virkelig hardcore, kan du selvsagt fremkalle filmen selv. Du trenger ikke et dedikert mørkerom; en garasje eller et bad kan funke, men du trenger en del utstyr og kjemikalier. De fleste som fremkaller hjemme jobber med svart-hvit-film, fargefilm er ganske mye mer avansert.

4. Et nettverk

Lomografi handler om prøving og feiling, og da er det greit å ha noen å utveksle erfaringer med. Lomography.com er én mulighet; selv foretrekker jeg å ha Flickr som utgangspunkt. Det finnes både lomo-grupper og egne grupper for diverse kameraer.

Er du klar til å begynne? Eller er dette gammelt nytt for deg? Post gjerne ei lenke til dine analoge bilder i kommentarfeltet! Alle bildene i innlegget er analoge bilder fra min Flickr-strøm.

Nordmenn har gullhår i si kollektive ræv

2010-10-29T15:02:00.003+02:00

Jeg har snakket en del med folk fra andre land om dette med kollektivtrafikk. Selv om jeg selv mener at det bør bevilges enda mer penger til å ruste jernbanen grundig opp, at Ruter har tatt noen uheldige valg, og at de gamle togene i det innerste, mest skranglete av Øst-Europa er mer komfortable enn våre, så synes jeg vi sutrer lovlig mye noen ganger.

Dansker, tyskere, briter og polakker har nemlig alle hatt den samme reaksjonen — «Hæææ? Tuller du?» — når jeg forteller om hvor heldige vi er. Hvis et tog eller flere avganger på ei t-banelinje er innstilt, setter nemlig transportselskapet inn en erstatningsbuss, men ikke bare det: hvis busserstatning ikke er mulig, ikke bare ved innstilling men ved mer enn 20 minutters forsinkelse, får vi drosjeregningen dekket av transportselskapet!

Folkens, vi aner ikke hvor heldige vi er. Likevel sutrer vi når vi må stå i kø til nevnte gratisdrosjer. Mine utenlandske samtalepartnere har fortalt om ankomst med tog til nabobyen, der de har fått høre at det på grunn av været ikke vil gå flere tog den dagen, og at de som har tenkt seg tilbake igjen dermed bare kan glemme det! Hvem ropte hurra for privatisering?

Det hjelper kanskje ikke å tenke på dette neste gang du våkner av at kjøreledningen dundrer ned oppå taket av toget, men det er verdt å ha i bakhodet. God helg!

Yogi-te

2010-10-28T00:11:00.001+02:00

Yogi-te er noe av det beste som finnes på kalde høstkvelder. Det smaker godt, er godt for stemmen og fordøyelsen, og ingefær er visstnok vitenskapelig bevist å lindre kvalme! Men du trenger ikke være skral for å nyte denne drikken. Og best av alt: det er superenkelt å lage, selv for oss latsabber!

Yogi-te lages ofte som en ren «infusion», altså uten faktisk te. Det går an å tilsette litt sort te mot slutten av trekketiden, men jeg foretrekker å la være.

Du trenger:

Ser det skremmende ut? Du kan få tak i det meste på en vanlig dagligvarebutikk. Kardemommekapsler kan det hende du må på en såkalt innvandrerbutikk for å få, eller du kan kjøpe dem på nettet, for eksempel her. På bildet har jeg sorte kardemommekapsler, men de grønne er kanskje mer vanlige, og kan fint brukes i yogi-te. Du må åpne kardemommekapslene litt for å lage yogi. Bare skjær et hakk i dem med en kniv eller «krønsj» dem litt.

Ingefærrota trenger du ikke å skrelle, bare skjær en bit i skiver.

Når det gjelder mengde, er det vel egentlig bare å prøve seg fram. Du kan finne mer eksakte oppskrifter på Internett, alle sammen veldig forskjellige. Jeg lagde ei literskanne av det som ligger på fjøla her, i dag har jeg økt litt på nelliken og tatt med et par ekstra store kardemommekapsler til (de grønne er forresten mindre, så du trenger flere) og en ekstra kanelstang.

Internett vil også kunne fortelle deg at du skal koke alle ingrediensene i en kjele først, før du skrur ned varmen og lar det trekke i et par timer. Det gidder ikke jeg. Jeg koker bare vann i vannkokeren og putter alt sammen oppi en tekanne med telys under:

Du blir riktignok nødt til å vente et par timer, men det er jo bare å finne på noe annet mens teen som ikke er te lager seg selv. Den blir mørkere i fargen og er klar i god tid før telyset er utbrent.

Se! Den tryller fram kos! (Sånne tyrkiske teglass er forresten det beste i verden å drikke te av.) Yogi-teen smaker godt med melk og/eller honning. Ved siden av: klementiner så klart!

Som lydspor til får du høstspillelista mi. Kos deg!

Månedens magnetpoesi #2

2010-10-24T23:20:00.003+02:00

Alle faste lesere vet at mine faste spalter er alt annet enn faste. Mer enn et år etter forrige «Månedens magnetpoesi» finner jeg det nå altså for godt å poste noen flere ord.

Jeg mistenker sterkt Esquil for den der om Trondheim og Moskva. Paul har spurt om Lenin kan lage barn. Jeg tror svaret er nei. Jeg er mer usikker på svaret på «kake eller opprør».

«He shot a skinhead. We are bitter about this.» klinger også voldsomt som Esquil for meg, men siden engelsk-tavla henger på do er det vanskelig å vite. Jeg skulle også gjerne vite hvem som har kreert «Gorgeous lust fever can always put the topmost girl under him.» Poetisk. Og magnetisk, altså.

En av dagene som gikk

2010-10-20T23:04:00.003+02:00

Her om dagen gikk jeg rundt og tenkte «er det ikke noe med datoen i dag?»... Jeg lurte på om jeg reagerte på datoen fordi noen hadde bursdag, og det hadde to facebookvenner da også, men det stemte liksom ikke helt.

Først senere på kvelden gikk det opp for meg, og det var fordi vi satt og så på en episode av Being Human, der Annie, som er et spøkelse, nevner at neste dag er dagen da hun skulle ha giftet seg med sin forlovede, hvis hun altså ikke hadde dødd.

Det var derfor jeg hadde lagt sånn merke til datoen den dagen; den ville ha vært min to års bryllupsdag hvis ting hadde gått som planlagt.

Et par dager før dette hadde han jeg skulle ha giftet meg med vært på besøk i Thomas' og min leilighet. Han hadde med seg nydama og hunden og vi spiste vafler og drakk multevin. Hvis dette hadde vært en amerikansk drama-TV-serie, hadde det blitt spilt musikk som sa «til slutt gikk det sånn som det var meningen det skulle gå».

Selv var jeg litt trist for at datoen nesten hadde gått meg hus forbi. Det er jo vemodig hvordan tiden flyr.

Etter en stund ble jeg glad igjen. Har vi ikke bare verdens fineste dørskilt?

~~Multevin var forresten veldig godt. Synd de ikke selger den på polet lenger. Jeg kjøpte min på danskebåten.~~ Tulla, de har den på polet likevel!

Rapport fra drømmeland (gullkorn fra sovende mann III)

2010-10-17T17:49:00.000+02:00

(Tidligere gullkorn finner du her.)

Mannen: I drømmeland har de captions, eller undertekster, da, på bildene dine. Og så har de en bok du kan bla i.

Det var jo oppklarende.

<3 !

Dagens illustrerte

2010-10-11T21:39:00.000+02:00

Og ja, til den faste leser som husker at jeg også har postet lego-stopmotionfilm, jeg eier fryktelig mye leketøy til ikke å ha barn selv.

Megmegmegmeg (pausefisk)

2010-10-06T14:55:00.001+02:00

Selv om bloggerne av generasjonen under meg ofte anser det å poste bilder av seg selv som selve basisen for bloggehobbyen, kjennes det fortsatt rimelig merkelig for meg.

Likevel har jeg en lengre periode vært registrert på nettsiden Dailybooth, en slags webkamera-Twitter der du kan knipse daglige bilder av deg selv; inspirert av blant annet Noah takes a picture of himself-prosjektet.

I begynnelsen føltes det dumt å posere alene foran pc'en, men over tid får bildene verdi, som en dokumentasjon på aldring og på ulike perioder i livet (når jeg ser gjennom bildene nå, kan jeg peke ut kjipe måneder og gode måneder).

Dailybooth-samfunnet er flinke til å kommentere på hverandres bilder, og mange følger med på livestrømmen og kommenterer fremmede, tilfeldige menneskers fotografier etterhvert som de dukker opp. Det går også an å kommentere med et bilde.

Her er en video satt sammen av mine første 120 fotografier (jeg har holdt en langt mindre frekvens enn daglig). Låta i videoen finnes forøvrig her på Spotify.

Landssvik, Arne Treholt og hvordan verden så ut den gang da

2010-09-26T15:47:00.005+02:00

Treholt-saken er i vinden igjen. Og selv om Internettet later til å være mer opptatt av puppene til Marianne Aulie, synes jeg det er mange grunner til fortsatt å vie oppmerksomhet til den gamle spionsaken. Dersom Treholt virkelig «svek oss alle», er en eventuell gjenopptagelse noe som angår oss alle.

Treholt-saken er kanskje en av de sakene der vi aldri vil få vite den hele og fullstendige sannheten. Men som den ustuderte jævelen jeg er, bestemte jeg meg for likevel å grave litt under Dagbladets tabloidoverflate. Jeg fant den opprinnelige dommen.

Det fremkommer at det allerede under rettssaken var en viss uenighet om pengebeviset:

Ikke noen overraskelse, kanskje, men ganske interessant i forhold til den senere tidens påstander om nettopp tukling med pengebeviset. Både datidens og nåtidens strid handler forøvrig ikke om hvorvidt Treholt hadde penger i stresskofferten sin, men om hvor mye og i hva slags sedler. Sistnevnte har nemlig mye å si i forholdt til hvorfra pengene kom, noe som i sin tid har stor betydning for dommen.

Landssvik

Jeg er som sagt en ustudert jævel og kan ikke så mye om jus, men jeg sjekket opp lovparagrafene Treholt var tiltalt etter. De omfatter flere varianter av formuleringer om rikets sikkerhet, overlevering av hemmelige dokumenter, opplysninger tiltrodd i embets medfør, brudd på taushetsplikt.

Ordet «landssvik» er dog ikke nevnt i tiltaleparagrafene. Jeg finner ordet på lovdata i en annen, men senere paragraf, der det defineres slik:

§ 119. Landssvik

Med fengsel inntil 10 år straffes den som i krig, under okkupasjon eller en internasjonal væpnet konflikt på norsk territorium, eller ved overhengende fare for dette, yter fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller skader den norske forsvarsevnen.

På samme måte straffes den som skader forsvarsevnen til en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med.

Ikke i kraft.

Dette er fra kapittel 17 i straffeloven — «Kapitlet tilføyd ved lov 7 mars 2008 nr. 4 men er ikke i satt kraft.» Jeg klarer ikke å finne ut hva loven har nevnt om landssvik tidligere, men Store Norske Leksikon kan fortelle meg at adgangen til å anvende dødsstraff for landssvik først ble avskaffet i 1979. Landssviklovgivningen omtales ellers som noe som i hovedsak ble brukt i oppgjøret etter 2. verdenskrig i Norge.

Så hva betyr det?

Jeg tolker dette som at det er noe upresist når Wikipedia påstår at Arne Treholt ble dømt for landssvik i tillegg til spionasje. Dog er uttrykket «svik mot oss alle» brukt i selve dommen mot Treholt. Derfor kan det tenkes at Wikipedia og andre sikter til en dagligtaleversjon og ikke en juridisk versjon av begrepet. Rett gjerne på meg.

Man trenger ikke aktivt ha sverget troskap til kongeriket Norge for å bli idømt straff for å ha sveket det. Det er selvsagt forståelig at staten Norge må ha en lovgivning som søker å ivareta landets uavhengighet og selvstyre. Men landssvik er jamen meg et rart ord, og jo mer jeg tenker over det, jo mer absurd synes jeg det er.

En som absolutt ikke regnes som noen landssviker er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Noe som overrasket meg stort da jeg begynte å grave i Treholt-saken, var opplysningen om at nasjonalhelten i 1985 oppfordret til boikott av Arne Treholts bok «Alene». Ytringsfrihet ftw, liksom?

Bilde fra Propaganda Poster Remix Project

Verden var annerledes under den kalde krigen, sier folk

Og jeg har vel ikke så mye jeg skal ha sagt, jeg var jo et barn da, og husker den kalde krigen i dens samtid forklart i enkle, naivistiske vendinger om «dem» og «oss».

Likevel, mye jeg har lest om den kalde krigen senere, antyder at det nettopp var dem og oss, svart og hvitt, godt og ondt.

Verden så annerledes ut for femogtjue år siden. Jamen bra at det var vi som var de snille:

Bildet er fra en anti-kommunistisk amerikansk propagandategneserie fra 1961, som kan leses i sin helhet her.

Dere, det er faen meg skremmende dersom politiet her i landet har tuklet med beviser for å få noen dømt; enda mer skremmende enn alt det Lund-kommisjonen alt har avdekket om ulovlig overvåking under den kalde krigen. Uansett hvor annerledes verden så ut, altså. Det er litt Kafka-prosess over det. Jeg tror nok at Arne Treholt har vært en kjeltring og gjort ting han ikke burde ha gjort, enten det nå var basert på idealisme, naivitet eller pengegriskhet. En eventuell gjenopptakelsessak vil da heller ikke dreie seg om å få Arne Treholt totalt frikjent på alle punkter slik jeg ser det, men å sikre en rettferdig dom på korrekt grunnlag — noe som kan vise seg å være et mindre omfattende grunnlag enn det som tidligere har vært brukt.

I lys av de siste ukenes påstander om bevisjuks i Treholt-saken, er det fulltstendig riktig at gjenopptagelseskommisjonen velger å se på Treholts begjæring om gjenopptagelse av saken på nytt. Så vil tiden vise om «vi» velger å stå fast ved alvorlighetsgraden av hans eventuelle svik mot oss alle. Tjue år er en veldig streng fengselsstraff i dette landet. I alle fall om den er delvis basert på manipulerte bevis — uansett hva fasiten i skyldspørsmålet måtte være.

Mitt Disneyland

2010-09-17T19:20:00.001+02:00

I dag har følgende ting skjedd meg:

✿ Ei dame på vei opp fra t-banen ga meg billetten sin som hun var ferdig med, så jeg slapp å stemple mitt eget flexikort.

✿ Mannen i kassa på nærbutikken, han som alltid er der, tok seg tid til å småprate, fleipe og anbefale meg å prøve hermetisert rambutan siden jeg likte bokse-litchien.

✿ En vilt fremmed fjortisgutt ga meg en kompliment for den nerdete t-skjorta mi.

Felles for alle disse fine handlingene som fikk meg til å smile, er at de ble utført av personer som er såkalt «ikke etnisk norske». Forøvrig har jeg møtt et par gode eksemplarer av blonde nordmenn i dag, som har

☂ i fylla (!) klokka 19 på kvelden skjelt ut en servicearbeider, og

☂ vist null tegn til å reise seg for en høygravid kvinne på t-banen.

Så, kjære herr Tybring-Gjedde som mener innvandrerne tar drepen på norsk kultur, og at det flerkulturelle samfunnet er en «drøm fra Disneyland»... Det er ikke du og dine som gir meg troen tilbake på menneskeheten, for å si det sånn.

Husmorporno for hipp ungdom (Bokblogging, dere!)

2010-09-15T23:41:00.003+02:00

Det er ikke ofte jeg blogger om bøker jeg leser. Men jeg leser altså bøker... Det som er litt pinlig, er at når jeg nå først blogger om lesestoff, er det ikke om klassikerne av Hamsun og Kafka som jeg har kost meg med, eller om favorittbøkene mine av Mykle, Zafón og Thirlwell, men om den mest lavkulturelle bokserien jeg har lest siden min tid i tl-klubben med Sweet Valley High og Barnevaktklubben.

Jeg leser nemlig Southern Vampire Mysteries-serien, bøkene bak True Blood. Det er skikkelig lettlest-litteratur. Dog gjennomført og selvironisk sådan, derfor må jeg erklære meg hektet.

«I was almost packed, and I'd put in a couple of romances and a mystery in case I got a little time to read. I am self-educated from genre books.»

Sånn kan det også sies. Som du skjønner leser jeg bøkene på engelsk, og ettersom jeg har sett litt av TV-serien får den telepatiske servitrisen Sookie Stackhouse sin fortellerstemme lett en bred sørstatsaksent i hodet mitt.

Sexscenene i bøkene kan være ganske... kleine. I bok 1 tok jeg meg i å lure på om forfatteren noen sinne hadde hatt sex. Selv om det sikkert kan hende at noen oppnår samtidig orgasme med partneren sin, uten noe dill med klitoris og sånn, i sitt aller første samleie, så er det ikke det jeg vil kategorisere som en realistisk sexskildring. Det blir dessuten vanskelig for pulebeskrivelsene å overgå hverandre etterhvert som himmelen revner og stjernene eksploderer for Sookie hver eneste gang. Men også her beholder forfatteren den distanserte sjangerironien:

«[...] his manhood (as my romance novels called it – in this case the popular adjectives ‘burgeoning’ or ‘throbbing’ might also be applied) was a daunting prospect to a relatively inexperienced woman like me.»

I et så oppdiktet univers som en verden med vampyrer, hamskiftere og hekser nødvendigvis er, kan det være vanskelig for en forfatter å holde styr på alle trådene. Men Charlaine Harris redder seg fint inn igjen: I bok 3 reagerte jeg på at det nevnes med få siders mellomrom at Bill, som er en vampyr, ikke puster – og at Sookie og Bill er anpustne etter sex. I bok 4 tar Harris affære og lar Sookie, etter å ha hatt sex med Bills vampyroverhode Eric, være skuffet over at sistnevnte ikke later som han puster, slik som Bill pleier å gjøre.

I bok 4 nøstes også en annen løs trådende opp i forbindelse med vampyren Bubba, tidligere kjent som en legendarisk sanger fra Memphis som alt var halvdød og sterkt ruset da en fan gjorde ham til vampyr:

«‘But...’ I was disconcerted at Pam's reaction, ‘He can't go in without an invitation, like you.’

‘Bubba is brain damaged, degraded. He's not altogether a true vampire. He can enter without an express invitation.’

I gaped at Pam. ‘Why didn't you tell me?’ She just raised her eyebrows. When i thought back, it was true that I could remember at least twice that Bubba had entered dwellings without an invitation. I'd never put two and two together.»

Tynt? Ja, kanskje. Men det gjør bøkene til langt bedre håndverk enn de hadde vært med en masse uløste slike spørsmål. Southern Vampire-bøkene er rett og slett drivende underholdning, lettlestlitteratur med glimt i øyet.

Jeg kommer til å pløye gjennom resten av serien også. Så får jeg heller komme sterkt tilbake med Dostojevski-blogging senere.

Den fineste måten å reise på

2010-09-10T17:01:00.003+02:00

I juni i år pakket jeg sekken og testet Interrail for første gang. Vi hadde en ambisiøs plan: å komme oss helt til Istanbul med bare båt og tog. Det innebar en 24 timer lang togtur fra enten Beograd eller Bucuresti, og selv vi regnet med at vi ville være spyleie av togreising på det tidspunktet. Men nei, til og med det siste døgnet på tog var både komfortabelt og hyggelig, og jeg er ikke i tvil om at dette må være den fineste måten å reise på.

Jeg hadde en annen høy ambisjon også: å ikke fotografere digitalt. I stedet pakket jeg noen analoge kameraer med film til: Et Smena 8M, Holga og et Instax Mini-kamera. I tillegg ble et Polaroidkamera og et Smena-kamera til innkjøpt på loppemarked i Krakow. Filmene ble fremkalt underveis, og jeg prøvde å bruke togturene til å ajourføre reisedagboken min.

Bildet på høyre side er tatt med det nevnte Polaroid-kameraet og den nye Impossible Project-filmen, for dem som er interessert i sånt. Du finner flere av bildene mine scannet på flickr-kontoen min. Et par filmer sitter fortsatt inne i kameraene, det er derfor det foreløbig er færre bilder fra de siste destinasjonene.

Dette må være tidenes kuleste skilt: «Walking in this area you risk your life». Men vi følte oss aldri det minste utrygge på vår reise gjennom Øst-Europa. Det krydde av politi, av andre Interrailturister og av vennlige mennesker. Vi tok selvsagt noen forbehold og oppbevarte penger og verdipapirer inntil kroppen hele døgnet.

Været var ikke alltid med oss, noe som satte en stopper for et par utflukter og et par turer ut på byen som vi nok ellers ville ha tatt. I tillegg er det én ting jeg ikke glemmer å pakke neste gang: myggmiddel.

Vi kom oss til Istanbul, selv om en tunnel langs toglinjen dit raste sammen i vår og alle avgangene fra Europa til Istanbul var innstilt da vi begynte på Interrailturen vår... Heldigvis åpnet toglinjene igjen, med unntak av de siste ti milene som vi måtte tilbakelegge med buss. Vi hadde gjort hjemmeleksen vår og visste at vi måtte ha pund, dollar eller euro for å kjøpe visum på den tyrkiske grensen, men hadde ikke fått med oss at det ikke ble solgt mat eller vann på dette toget som altså tok et helt døgn. En hesblesende ekspedisjon ut i Sofia mens Thomas ble igjen for å passe på at toget ikke kjørte sin vei ble redningen.

Dette er ruta vår til Istanbul. Jeg ville ha gjentatt samme løypa igjen, kanskje med unntak av Praha og Wien. Første del, Oslo-København, reiste vi med ferge. Vi hadde et ufrivillig dagsopphold i Bucuresti fordi vi mistet en togforbindelse da vi skulle fra Brasov til Beograd. Det er ikke særlig lurt å stole på rumenske togtider, hvis du lurer.

Vis Interrail i et større kart

Selv om det stort sett bare var oss to, kjedet vi oss lite. En del av underholdningen vår besto av å spille kortspill, sjakk, dam og backgammon, noe vi førte behørig statistikk over. Jeg suger som du ser i sjakk, men er ganske god i backgammon.

Og som det står på siste side i reisedagboken: Det var en stor nedtur å fly hjem igjen. Jeg kan virkelig anbefale togferie; til og med togene i de fattigste og østligste landene vi var i hadde stort sett bedre komfort enn NSB-togene, selv om de kunne være gamle og slitte.

Interrail-billettene følger ikke lenger et sonesystem, nå kan du reise i hele Europa på billetten din, og du kan betale for ubegrenset reising i en valgt periode, eller for et antall reisedager innenfor en tidsperiode. Billetten er billigere om du er under 26 eller over 60.

Når det gjelder analogprosjektet mitt vet jeg ikke om jeg gjentar det neste gang, men det ga meg sannelig en ny innfallsvinkel på det å ta bilder, og jeg synes jeg fikk mange fine minner på filmen.

Inne hodet mitt planlegger jeg allerede min neste togtur, og fly er blitt et nødvendig onde i feriesammenheng for meg. Tog er miljøvennlig, koselig og opplevelsesrikt; det er ingen tvil om at jeg har funnet den fineste måten å reise på.