Meningen med livet

Det er noen bilder, noen følelser, noen sanseintrykk, små detaljer, som egentlig ikke lar seg beskrive med ord, men som blir liggende sterke og klare i bevisstheten din for alltid. En sånn ting er lukten av klissete kjønnshår og leverpostei som jeg har skrevet om tidligere. Varm øl i en iskald boks i et festivaltelt er en annen. Lyden av det finske språket. Lyden av det finske språket oppå tangomusikk. Smaken av kalkunrester og sjampanje og allerede reduserte fremtidsforventninger i munnen om morgenen 1. januar. Bobleforelskelse og ildsinne på en gang. Følelsen av å gråte og knulle samtidig. Forskjellen på å tro og å vite uten bevis. Den kvalte impulsen til å snu og løpe. Kjemikaliene som sakte blir til et bilde på den blanke polaroidflata. Kyss på stortåa. Tårer du ikke vet om kommer fra glede eller sorg, enda de er dine egne. Følelsen «jeg skjønner at du ikke skjønner at jeg skjønner deg». Den greia som får oss til å kunne avslutte hverandres setninger, eller bare se på hverandre og ...

(Som jeg må skrive om fordi alle andre alt har gjort det, og jeg er jo kjent for å være en late bloomer .) Det var dette med konkurranse og premiering i skolen, som Høyre har snakket om , da. Mange bloggere har skrevet flotte ting om sin egen barndom og skolegang; de fleste med det utgangspunktet at de selv var skoleflinke, men at det de savnet av oppfølging ikke nødvendigvis var belønning og premiering. Jeg var også skoleflink. Ikke noe mirakelbarn, men nok til at jeg ikke trengte å gjøre lekser gjennom store deler av grunnskolen, og nok til at det tok noen år på skolen før jeg begynte å lære nye ting i norsktimene. Jeg kjedet meg dog aldri, jeg kunne alltids bare koble ut og dagdrømme en historie eller legge kreative planer. Det som inspirerte meg til å oppsøke mer kunnskap, var aldri karakterer eller stjerner i boka, men engasjerte lærere med tid til meg. Hvorvidt konkurranse motiverer de flinkeste elevene, er likevel for meg helt irrelevant. Spørsmålet er hva det gjør med de svakes...

Det siste først, siden jeg lovet edru-oppdatering i min siste post... Roskilde 2009 var — som vanlig — øl, berusende ord, sommer og sol. Fine mennesker , hyppig avsynging av Svantes lykkelige dag og akkurat passe mye gnagsår. Hvis du vil lese mer om Roskildefølelsen, tipper jeg at Linn beskriver den bedre i boka som kommer 11. august . Ellers så er jeg uregelmessig på Internett fordi jeg holder på å flytte sammen med den fineste mannen inn i vår helt egen leilighet, midt i en røre av alle de tingene som gjør at jeg elsker Oslo. Der jeg bor nå sover det ikke. Utover kvelden glir ungenes hvin på lekeplassen gradvis over i alkisenes gauling fra puben. Hele døgnet leves det her. Det pules i vinduer, gråtes på balkonger, kjekles på arabisk og fleipes på urdu. Jeg skjønner meg ikke på folk som bor i by, men som klager på trikken og ballbingene og alt bråket . Åh, og fotobutikken rett her borte selger Polaroid-film og 120-film, og hvis vi går ut i bakgården kan vi vinke til Ivers...

(En langt mer gjenomtenkt og fornuftig post kommer en gang i edru og postfestivalsk tilstand.) Når jeg først skal finne en annen Roskildedate enn den vanlige (som dro sin vei) er det helt greit at han vil være med å danse og fly drage og bade og vinne pubquiz på festivalcampingen og kjøre pariserhjul drevet av pedalenergi og la seg fotografere med tatoveringen min av fremmede som synes den er kul. Man kan leve med kjærester som tisser i kryss med en og danser med en bak lydforsterkede likkister. Det er festival igjen og alt og ingenting er som før. Og vi tar vare på hinanden.