Innlegg

Illusjoner om familielivet — en oppfølgingspost

Bilde
Jeg har vært mamma i sju uker nå. I sommer skrev jeg dette om gode og dårlige forventinger og råd. I dag er det på tide å komme med en oppdatering. Kort oppsummert: å få barn har så langt vært omtrent akkurat som jeg ventet. 
De som sa jeg trodde feil, tok feil. Jeg forstår fortsatt behovet for å dele og gi råd, og at andre ikke har den samme opplevelsen som jeg har hatt. Men foreløpig er det veldig koselig med en baby, selv for meg som ikke egentlig liker babyer. Det blir masse kos og fokus på mini-meg, trilleturer og barselgruppe og amming, men det har også blitt brettspill og voksenkafé og lang togtur og middagsbesøk. Og soving. Det betyr ikke at det er ren idyll, for det har blitt rot og kaos og bæsj og minst tre planter har dødd, men dette er også omtrent som forventet.Å føde var vondt, men kult. Jeg fikk, i motsetning til hva mange mente, ordentlig lyst på minisjampanjen jeg hadde med meg i fødebagen til etter fødsel. Jeg klarte meg fint med sykehusets vanlige dopapir, og det gik…

Illusjoner om familielivet

Bilde
Jeg skal bli mamma.
Det er mange som vil fortelle meg hvordan det kommer til å bli. Felles for de fleste, er at de ofte snakker som om deres egen opplevelse er universell.

Du må ikke tro du kommer til å få sove det første året. Hah! Dele permisjonen likt, ja, det kommer du til å angre på. (Men fra andre igjen: Guuud, jeg var overklar for å komme meg tilbake på jobb etter fire måneder, og med pumping og ammefri gikk det helt fint.) 
Når vi snakker om planer vi har, sier andre foreldre: humre, humre, vi får nå se.
Ja, det får vi jo. Det er virkelig alt vi kan gjøre. Vente og se. Det er i det hele tatt svært få ting i livet som blir akkurat slik man har planlagt.
Jeg skjønner at folk har behov for å dele sin opplevelse. Og tro meg, jeg forventer mye kaos og grining av det neste året.
Men jeg liker å beholde drømmebildene også, av fine familieutflukter med bæresjal, og venner og venners barn, og skagenmaler-aktige strandscener. Jeg trenger disse drømmebildene, jeg. Du skjønner, jeg føler meg ik…

Jeg fyller 36 og ikke 29

Bilde
På mandag har jeg bursdag. Jeg har prestert å overleve 36 år i verden. Jeg elsker bursdag. Elsker kaker, gaver og oppmerksomhet.

Men jo eldre jeg blir, jo sikrere er det at jeg kommer til å bli gratulert med «29-årsdagen», nudge nudge wink wink. Jeg synes ikke det er så morsomt.*

Jeg retter alltid på folk. Jeg blir 36, og vil ikke være en del av en verden hvor det snakkes som om det er en sannhet at de siste to tredjedelene av livene til folk (men særlig kvinner) bare er nedoverbakke.

«Men du ser så ung ut», sier folk til meg, og mener det som en kompliment. Jeg prøver å være høflig og takke pent, men jeg liker ikke hvordan det antyder at det er mindre bra å se ut som man er 35 (eller 40, eller 60). Dessuten råder jeg ikke over hvor ung eller gammel jeg ser ut i noen særlig grad, så om dette plutselig skal bli noe jeg verdsetter høyt får jeg et stressende liv.

«Jeg føler meg jo ikke som om jeg er 35», sier andre. Mange andre. Hvorfor ikke? Er det fordi du tror at å «føle seg som 35» e…

Ask not what the climate can do for you...

Bilde
Jeg har ikke blogget på lenge , men jeg fullførte Lese Les Miserables-prosjektet mitt, jeg reiste med tog til Budapest, jeg strikka ganske mye i vinter. Livet mitt dokumenteres aller mest på Instagram for tiden.

Når jeg våkner fra dvalen er det fordi jeg plutselig fikk lyst til å skrive noe om klima og miljøvern. Hvorfor det? Det er jo så mange andre som skriver bedre om det, og så mange andre som er flinkere til å leve miljøvennlig... Og så er det så mange som bare gir f, eller påstår at de bryr seg, men lever som før eller mener at det er politikerne som må ta ansvar for å redde verden.

Samtidig haster det voldsomt å få til en endring, og konsekvensene av å fortsette akkurat som nå er enorme! Tenker du at det ikke angår deg? At det ikke er så farlig? Du tar, objektivt og vitenskapelig sett, feil.

Men! Midt blant alle dommedagsprofetiene, alle pekefingrene og all håpløsheten, så finnes det folk som inspirerer. Det er mye lettere å tenke seg om en ekstra gang når han kule fyren på Ins…

Ikke høst, bare vissheten om at den kommer

Det er mørkt før butikken stenger. Fyren bak meg i køen skal hente en sånn «startpakke til baby». Jeg har invitert gamle venner på middag og alle har svart «maybe». Jeg synes to trapper er nok, selv om jeg bor i fjerde (tre trapper opp). Jeg gråter bare når det passer. Jeg kommenterer «he's just not that into you» på Jodel, for jeg husker hvordan det er å behøve å høre det, jeg vet såklart at det aldri virker. Jeg lukter tørrsjampo og tunfisk og skulle trent, men sovna. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv. I dag er den siste dagen i... hva?Bilder av ting som var betydningsfulle en gang, som lysbilder i en mekanisk fremviser. Klikk. Å legge leggen oppå vaskeservanten og stressbarbere. Klikk. Kjetting i metervare fra Jernia som smykke. Klikk. Å fly drage for første gang i livet, i en alder av et par og tjue. Klikk. Å kjenne at spriten virker, kanskje angre litt. Klikk. (Neste bilde er opp ned. Speilvendt?)———(Jeg lurer på hvor mange som leser ting jeg skriver her på bl…

Søppel-tv-solskinnshistorie

Jeg er en sånn som slapper av med søppel-tv, og en av mange realityserier jeg har kost meg med er «16 and pregnant». I første sesong (2009) var det et par med som var annerledes. De var kjærester (men teknisk sett også stesøsken) og var de eneste som hadde bestemt seg for å adoptere bort barnet de ventet, til beste for det. Her kommer solskinnshistorien: Tyler og Catelynn er fortsatt sammen, de er gift og har fått en datter til som lever med dem. De har et eget klesmerke for barn, og Tyler har i det siste begynt å poste poesi på Instagram-kontoen sin. Dette gjør meg glad.

Løvetann, gammel mann, sommersinn, tankespinn

Bilde
Jeg er en sart sjel. Så sart at sommeren gjør vondt fordi jeg vet at vinteren vil komme. Jeg ser blomstene og vet at de snart vil dø. Vi skal alle dø. Livet gjør vondt fordi jeg vet at jeg skal dø.

Dette er ikke tull. Det hender jeg ler av det sammen med andre, tenk at de vakre blomstene får meg til å tenke på døden! Men sånn er jeg, helt på ordentlig.

Ennå er denne sommeren her ung, og jeg er ikke fullstendig avblomstret jeg heller. Og i dag kom jeg til å tenke på hvordan jeg elsker tingene mine. Materielle ting, altså. Et malerskrin, et kjøkkenredskap, en dagbok. Hvordan jeg elsker dem enda litt mer når de begynner å bære preg av å ha blitt brukt, når de kanskje er reparert et par ganger, teipet og limt. Hvordan jeg klarer å sette pris på dem i øyeblikket selv om jeg vet at de ikke vil vare for alltid. Jeg elsker mennesker høyere, det er vanskeligere med dem.

Jeg leser Gödel, Escher, Bach om matematikk og kunst og rekursjon og hvor bevissthet kommer fra, det er ikke småtteri. Jeg v…