Jeg har også en Pinterest-profil, og der samler jeg på mye rart. Nakne damer, tatoveringer, gatekunst, tango, statistikk og fjas. En av mine virtuelle oppslagstavler er en litt rar oppsamlingstavle med navnet «Expression and aesthetics» («Uttrykk og estetikk»).
Akkurat nå ser thumbnail-forsiden (som viser de ni siste bildene i minikvadratformat) sånn her ut:
Se! Supertøffe Ingrid Espelid Hovig, ei av mine favorittdamer, blir enda tøffere med en brølende løve som motstander...
Er du på Pinterest? Jeg leter stadig etter nye, kule oppslagstavler å følge, så legg gjerne igjen ditt eget brukernavn eller tips til kule tavler i kommentarfeltet. (Jeg har også mulighet til å invitere folk som ikke er på Pinterest ennå, forresten.)
Jeg er en av mange som har fulgt Postsecret i mange år. Hemmelighetene folk sender inn får meg ofte til å humre, synes synd på innsenderen, eller nikke gjenkjennende. Det er dog sjelden jeg blir skremt. Det ble jeg i dag:
Som noen av dere vil huske, var et av nyttårsløftene mine å ta 366 Instax Mini-bilder i løpet av 2012, i utgangspunktet et om dagen. Et slikt «et bilde om dagen»-prosjekt tvinger en alltid til å bruke øynene og kreativiteten litt ekstra, men det ekstremt lo-fi formatet gjør det ennå mer utfordrende. Uansett, her er de 18 første bildene:
Jeg har en konto på nettsiden Buzzador. Det er et markedsføringskonsept som går ut på at brukere kan få gratis prøver på produkter og tjenester mot at de deler sine (ærlige) erfaringer i sosiale medier og andre sosiale sammenhenger.
I år har jeg fått lov til å reise gratis med Color Line til Kiel, mot at jeg altså forteller dere om det.
Jeg dro med meg Thomas, og vi gikk inn for å teste ut alt det vi fant av tilbud.
Båten går fra Oslo og fra Kiel hver dag klokken 14. Det er to søsterskip som trafikkerer linja: Color Fantasy og Color Magic. Vi reiste med Color Fantasy, som er det eldste. Det er fra 2004, med andre ord er det to nokså nye og moderne båter.
Allerede klokken 15 var det tid for gratis dansekurs i nattklubben som så slik ut på utsiden:
(Jeg hadde stort sett bare med meg mobilkameraet, som ikke er så veldig godt, og har derfor konsentrert meg om å ta bilder av noen detaljer. Du kan finne fine bilder av hvordan båtene ser ut på Color Lines hjemmesider.)
Vi deltok på dansekurset både på vei til og fra Oslo. Det varte i en times tid, og jeg er overrasket over alt instruktørene klarte å lære oss på den timen, samtidig som de stadig repeterte og sørget for at ingen ble stående i villrede. På turen ned lærte vi salsa, og på turen opp danset vi tango, men dette er ikke noe fast opplegg, det ble bestemt i samråd med de som møtte opp.
Som på alle dansekurs: er du kvinne, er det lurest å ta med seg en partner, eller være forberedt på å danse herretrinn. Jeg hadde med meg en, ikke bare en mann, men en veldig danseglad mann, så dette gikk strålende. Flinke instruktører og akkurat passe med utfordring. Kjempegøy!
Siden kjæresten min er så danseglad, ble vi veldig fornøyde da vi oppdaget at spilleområdet på båten også har en slik en:
En dansemaskin! Hurra! Jeg tapte selvsagt stort, men hva gjør vel det...
Og jamen er det bra at det finnes muligheter til å forbrenne kalorier i løpet av turen, for vi spiste oss mer enn stappmette opptil flere ganger. Inkludert i kampanjen var blant annet et gratis måltid i buffetrestauranten, hvor Thomas fant en kjempemør kalvestek og jeg fant deilige blåskjell.
Etter middagen kom turens første skuffelse. Vi tenkte vi skulle se showet som begynte klokken 21, men da vi ankom «Fantasy Show Lounge» (som forresten høres ut som navnet på en strippeklubb) var alle sitteplassene opptatt og vi måtte huke oss ned på gulvet bak et gelender (og gikk dermed også glipp av bordserveringen). Dette var selvsagt vårt eget ansvar, men kanskje Color Line kunne ha opplyst om at det var lurt å komme i god tid, eller hatt et system med billetter til forestillingen?
Selve forestillingen var OK, men som Thomas sa: når de har en gjeng med flinke musikalartister, hvorfor setter de ikke opp en ordentlig forestilling? Altså noe mer enn bare et potpurri av pop- og rockklassikere... Jeg tror publikum hadde vært mottakelig for litt mer gjennomgående handling, særlig i en sal som er bygget med scenen så til de grader i fokus.
Neste dag var vi i Kiel. To grunner til å velge å gå i land i Tyskland: 1) Vin og øl er veldig billig på supermarkedene. 2) De har en slik en som dette:
En vaskeekte paternosterheis! Den finner du i det gamle rådhuset i Kiel, gå inn hovedinngangen og til venstre forbi informasjonsskranken.
Vel om bord på båten igjen valgte vi å utnytte absolutt alt Buzzador hadde gitt oss av tilbuds- og rabattkuponger. Jeg fikk ikke så mange bra bilder, men jeg tok dette bildet av at jeg så på Mythbusters mens jeg løp på tredemølle i Spa- og fitnessavdelingen:
Etter dette ble det et raskt dampbad og en dusj før nytt gratis dansekurs og deretter test av «Aqualand», med boblebad og vannsklie. Rosinhud, anyone?
Den siste tilbudskupongen vi hadde ga oss billigere middag i À la carte-restauranten. Her ble vi servert tre deilige retter av blidt og hyggelig personale.
I det hele tatt var serviceinnstilte og hyggelige ansatte noe av det som trakk inntrykket mest opp.
På minussiden må man normalt betale for tilgang til Internett om bord. På Stena Saga har de gjort dette gratis for alle gjester.
Ett siste tips: Det kan faktisk lønne seg å handle mer enn tollkvoten og betale tollgebyr, særlig når det gjelder god vin. I stedet for å gå på rødt kan du betale toll på denne automaten som du finner om bord:
Og et siste plusspoeng: stellebord på herretoalettet!
Konklusjon: Du kan kose deg på Kielferga! Jeg har fått anledning til å publisere et tilbud på todøgnscruise fra 290,- per person. Klikk her for å benytte deg av tilbudet.
For tiden er det debatt på nettet om den nye produktserien fra LEGO kalt Friends. Sånn ser den ut:
Jepp, legodamene har blitt slankere, fått pupper og sminke og blitt plassert der de hører hjemme: på kjøkkenet, ved svømmebassenget eller i skjønnhetssalongen.
Mange med meg har blitt provosert, og dermed har denne gamle LEGO-reklamen fått sin renessanse:
Slik ble altså byggeklosser markedsført mot jenter en gang i tiden.
Mange andre mener derimot at «feministene» overdriver, og at de rosa lekesettene representerer full valgfrihet. Denne artikkelen er illustrert med et romfartøy bygget av biter fra Friends-settene, som «bevis» på at jentelegoen ikke begrenser noen muligheter, men derimot når frem til jenter som ikke tidligere har bygget med LEGO og lærer dem viktige tekniske ferdigheter.
Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn. (Jeg har lest en undersøkelse om hvor ulikt voksne forholder seg til den samme babyen kledd opp i henholdsvis blått og rosa. Jeg finner den dessverre ikke igjen på nett.) Nå for tiden er lekebutikkene strengt avdelt i den blåsvarte og den lyserosa seksjonen — i mye større grad enn da jeg var barn — og det er ikke bare bare for ei lita jente å ta steget ut av den rosa seksjonen, noe for eksempel historien om Katie viser.
Jeg kjenner selv ei lita jente som fortalte meg at hun ikke kunne bli brannmann når hun ble stor, fordi hun var jo jente. LEGO har brukt flere års forskning på å finne ut hva småpikene «virkelig» vil ha, men ikke før vi som samfunn har brukt småpikenes første leveår på å fortelle dem hvordan de skal være og hva de skal ønske seg.
Det kan godt hende noen av jentene som får et Friends-sett av en velmenende voksen velger å bygge sammen bitene til et romfartøy i stedet, men jeg tviler på at det gjelder et flertall. Bildene av de ferdig sammenbygde modellene og de dollete små legobarbiene sender ganske sterke signaler om hvordan jenter skal kle seg og te seg, og det er ekstremt naivt å tro at dette leder til mer valgfrihet.
Husker dere ikke hvordan det var å være barn selv? Hvor viktig det var å passe inn, og å ha det samme som de andre? Når jeg ser tilbake på min egen barndom, innser jeg at både markedsføring og nære voksenpersoner hadde veldig stor makt over livet mitt. Derfor kommer jeg aldri til å kjøpe et LEGO Friends-sett i gave til noen.
Jamen var det et nytt år igjen, og selv om blanke kalendere ikke egentlig forandrer noenting liker jeg symbolske nye begynnelser.
Scroll ned for å se hvordan det gikk med fjorårets nyttårsløfter. Først tar vi årets:
— Jeg skal lese minst 20 bøker. (Se nedenfor for en oppdatering på hvordan det gikk i fjor. Følg meg på bokelskere for å se hva jeg leser.)
— Jeg skal ta 366 bilder med mitt Instax mini-kamera. Det er det samme kameraet som nå selges som Polaroid 300, og det tar små «polaroid»-bilder i kredittkortformat. 366 bilder er ett for hver dag i skuddåret 2012, men jeg vil gi meg selv rom til å jukse og «ta igjen» hvis jeg faller litt ut av det. Jeg skal prøve å ta masse bilder med de andre kameraene mine også; følg meg på flickr for å se hvordan det går.
— Jeg skal skrive minst 100 blogginnlegg. Et hårete nok mål for denne bloggen. Jeg oppdaterer visual diary-bloggen med ujevne mellomrom også. Hva vil du helst at jeg skal blogge mer om? Politikk, kultur, Android-apper, hverdagsliv eller noe helt annet?
I tillegg skal jeg selvsagt trene mer, spise sunnere, være snill mot kjæresten, satse på karrieren og holde huset fint. Kort sagt: et nytt og bedre liv!
— Jeg hadde planer om å ha faste dager til ulike husarbeidsoppgaver. Det har jeg ikke klart, men jeg har blitt flinkere til å rydde og vaske før det er helt krise. Det beste trikset for å få ryddet er selvfølgelig å invitere gjester, og dét har vi vært flinke til.
— Jeg hadde planer om å kose kjæresten min på ryggen hver dag. (Hans favorittkos :D ) Det har jeg klart med varierende hell; som oftest er det ulik døgnrytme som er den store hindringen. Men kos har det i alle fall blitt.
— Jeg hadde planer om å lese 20 bøker. Jeg klarte 19! Det er egentlig her jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg har høy lesehastighet, men leser bøker bare periodevis. I alle fall har jeg kommet meg gjennom både «Forbrytelse og straff» og «1984» i år, to klassikere jeg har tenkt å lese lenge.
Alt i alt fikk nyttårsløftene meg til å oppnå gode ting selv om jeg ikke fulgte dem nøyaktig. 2011-win!
Nå synes jeg det er mange der ute som bør ta seg en bolle, altså.
Først sutrer innvandringskritiske debattanter for at de blir sett på som rasister når de antyder at innvandring ødelegger vår norske kultur. De mest virkelighetsfjerne mener til og med at vi mangler ytringsfrihet, og at kritiske røster «blir kneblet».
Dette i et land der meninger av alle farger har kommet ganske grundig frem i det siste, mens andre land i vår egen verdensdel har stengt tilgang til hele nettsider eller har massemediene i lomma til staten.
(Dessuten i et land hvor innvandrere er viktige tannhjul i maskineriet — men tenk, jeg orker ikke hoppe inn i den debatten nå.)
I tillegg mener hun vi er preget av jantelov — dette i et land der man kan bli rik på kun å være kjendis. Altså ikke kjent skuespiller, sanger eller forfatter, men bare en kjent kjendis.
På bussen jeg tok i dag, på en glatt, nedsnødd vei, satt to menn og ropte til bussjåføren at han måtte se til helvete å få opp farten. Bussen var syv minutter forsinket i et vær som hadde stoppet hele England.
Si meg, hva er det med folk? Har hele Norge fått kollektiv PMS? Hva med å våkne opp og si, hei, se så rike vi er, så mange muligheter vi har, så fint det er her, hva kan vi eventuelt gjøre for å få det enda bedre?
Jeg tror jeg skal ta meg en liten pause fra omverdenen for å hindre humøret mitt fra å bli totalt ødelagt i alle fall.
Thomas har laget en fin, ny hjemmeside til meg. Den er først og fremst laget for å promotere mitt arbeid som skuespiller og alt-mulig-kulturarbeider, men har også lenker til resten av nett-meg. Headeren har jeg håndtegnet og ellers er det Thomas' fortjeneste at siden er kjempefin.
Klikk på siden og send den videre til alle du kjenner i film- og teaterbransjen!
For mange herrens år siden bestemte kompisen min Pål og jeg oss for å lage en drink. Drinken vi landet på i drinkboka het Moscow Mule, og var så god at jeg nærmest gjorde den til signaturdrinken min.
Nå drikker alle Moscow Mule, i alle fall alle dem som bor i ettroms på Løkka og har bart og sykkel med kurv og... Du skjønner.
Derfor har jeg bestemt meg for å få en ny signaturdrink. Denne drinken fikk jeg servert på en rar bar i Finland og den heter Marianne etter dropset med samme navn. Du vet, sånne mintdrops med sjokolade inni? Min snille venninne Susanna hjalp meg å finne oppskriften, og den er sånn:
Du trenger disse to flaskene, eller annen kakao- og peppermyntelikør. Polet har dem ikke i sitt vanlige sortiment, men det går raskt å bestille på nettet, og så kan du hente flaskene på ditt nærmeste pol eller postkontor. Og når bare drinken min blir hip nok, finner du nok flaskene i polhylla!
Du trenger også melk til å fylle opp med. Jeg ville ikke ta bilde av melkekartongen min, for jeg hadde bare økologisk lettmelk og du vil selvfølgelig bruke helmelk når du mekker drink.
Den peppermyntelikøren har forresten innmari tøff farge. Den ser ut som absint, men er langt mindre skummel.
Bland 2 cl av hver av likørene i et fint glass. Fyll opp med melk. Stikk et sugerør oppi. Vips! Flytende Marianne-drops. Her avbildet med sin fetter i fast form:
Husk å drikke ansvarlig, og selvfølgelig ikke servere denne drinken til noen under 20 år :)
Har du sett filmen «Fame»? Den er en overraskende realistisk framstilling av hvordan det er å gå på sceneskole: mye følelser, skuffelser, oppturer, oppmerksomhetsrush, spontandansenumre (ja, virkelig) og sex.
Filmen slutter i en pompøs scene fra avgangsseremonien. Har du noen gang lurt på hva som skjer med filmens karakterer etterpå?
Verden etter sceneskolen er nemlig helt annerledes. Der er det hver kvinne for seg selv, og det er tilsynelatende flaks eller spisse albuer som gjelder. Noen gir opp og begynner på en helt annen utdanning etter et par år — skjønt det er egentlig urettferdig å kalle det å velge en annen sving langs veien for å «gi opp».
Men mange skuespillere biter tenna sammen, fortsetter å kjempe, tar kanskje en annen, ikke fagrelevant jobb i perioder for å betale husleia, og fortsetter på veien mot å finne akkurat sin plass i dette brede fagfeltet.
Folkeopplysning: de aller fleste skuespillere jobber verken «på TV» eller på Nationaltheateret. Du vet kanskje ikke hva de heter. Mange av dem liker det til og med sånn.
I dag har jeg vært på Norsk Skuespillersenter sin tiårsfeiring. Ett av punktene på programmet var en slags paneldebatt med Johannes Joner, Claire deWangen og Nils Petter Mørland om «Fremtidens skuespillere».
Disse tre skuespillerne satte fingeren på noe veldig viktig. Det råder et usynlig hierarki i teatermiljøet sett både utenfra og innenfra, der en jobb på institusjonsteaterne er det som «henger høyest», det er «det ordentlige teateret», mens de frie gruppene, de lokale teaterverkstedene og Den kulturelle skolesekken-turneene er annenrangs skuespillerjobber. (Selv jobber jeg jo først og fremst med barneteater og opplever at det ikke akkurat har høy status innad i fagmiljøet i alle fall.)
Dette til tross for at de færreste skuespillere har valgt yrke ut fra et ønske om å bli kjendis. (Selv om man skulle tro det ut fra tittelsangen på nevnte film.) Tvert imot er mange skuespillere, meg selv inkludert, ganske sjenerte, men med et formidlingsbehov som de har valgt å putte inn i akkurat denne kunstformen.
Det finnes mange jobber for skuespillere, også utenfor den tradisjonelle teater- eller filmboksen. Vi trenger skuespillere i skolen og i næringslivet, og vi trenger skuespillere som er gode på å formidle alvorlige budskap og skuespillere som er gode på brød og sirkus.
Johannes Joner mener skuespillerne bør engasjere seg mer i samfunnet, han snakker om teater i et krigsherjet land og på en problemskole i USA.
Nils Petter Mørland vil tilbake til teateret som noe sosialt, et møte med publikum uten den usynlige veggen mellom scene og sal. Mørland har vært med på å starte opp «Det andre teateret» som viser mye teatersport og har humor som sitt fremste virkemiddel.
Claire deWangen synes det er trist at ingen lenger drar i teateret for å få «oompf» som hun sier, nei, vi går i teateret for å dele en gjennomtenkt analyse over kafébordet etterpå, for teater er Kultur med stor K.
Jeg er enig med dem alle sammen, og jeg skulle ønske denne samtalen hadde foregått på en større arena enn i et lite rom med skuespillere. Det er ikke sånn at vi skuespillere vil legge ned Nationaltheatret og slutte å spille Ibsen, så klart. Men jeg vil ha muligheten til å formidle et budskap til en bredere gruppe mennesker gjennom teateret, og en bredere forståelse blant folk flest av hva skuespill og teater er for noe.
Jeg vil også ha et annet syn på suksess innad i skuespillermiljøet. Suksess bør defineres av deg selv, og ikke av andre. Er du fornøyd med det du holder på med nå? Så flott!
Jeg vet ikke hva som skjer med Fame-elevene etter at de har sunget sin flotte avgangssang, men det er sannsynlig at mange av dem verken ender opp på Hollywoodlerretet eller som evige servitører.
Som de synger i en av sangene fra scenemusikalen Fame: «I want to make magic/I want to be bigger than I am/I want to make people really care/Really give a damn.»
Det er en såkalt voldtektsbølge på gang i hovedstaden igjen, med tilhørende bekymring fra mange grupper mennesker.
Det er meg de diskuterer. Jeg er nemlig et medlem av den utsatte gruppen: en ung kvinne som har bodd på Oslo indre øst i snart ti år, gjennom flere voldtektsbølger, og det hender at jeg er ute og går om natten. Som oftest (jeg kan huske et par-tre unntak) ganske bekymringsløst.
Jeg nekter å være kronisk engstelig, og jeg er så utrolig lei av at andre engster seg på mine vegne.
Sexforbrytelser er noe de aller fleste snakker om med en «dem og oss»-holdning, i enda større grad enn andre forbrytelser. Jeg kunne aldri vært en voldtektsmann, sier menn, likevel er det tusenvis av dem som blir det hvert eneste år. Nesten alle kvinner opplever på et tidspunkt den mindre alvorlige trakasseringen: å bli tatt på puppene av nysgjerrige, pubertale klassekamerater eller kløpet i rumpa på t-banen. Et eller annet er galt med holdningene til veldig, veldig mange.
Jeg har likevel ikke tenkt å lukke dørene, bli avholds eller flytte på landet. Og jeg har ikke tenkt å la frykten ta meg.
Send gjerne politiet ut i byen (de er altså ikke fullstendig fraværende i Oslogatene slik det er i dag, som enkelte later til å tro), og sett opp lys langs veien.
Enda viktigere: diskuter seksualmoral og grenser på ungdomsskolen, og med venner på hyttetur, og ha for all del et psykisk helsetilbud klart til asylsøkere som kommer med krigstraumer i bagasjen (kanskje til og med fra steder der voldtekt brukes til krigføring).
Men viktigst: ikke snakk om voldtektsforbrytere som om de er totalt ulike vanlige mennesker. De er vanlige mennesker, mange av dem synes ikke selv at de er voldtektsmenn en gang fordi de har lært fra barnsben av at når kvinner sier nei mener de ja. Og ikke fortell meg at det er mitt ansvar å la være å bli voldtatt. Det nekter jeg nemlig å gå med på.
Her kommer et tips som noen av leserne mine kanskje kommer til å trenge på et tidspunkt, og som jeg synes fortjener å spres.
Mange, og særlig frilansere, kan oppleve manglende økonomisk stabilitet. Jeg oppfordrer selvfølgelig først og fremst til å holde orden, føre et budsjett og ha en buffer i bakhånd, men av og til er det ikke så lett. Frilansere kan oppleve at man må purre på oppdragsgiver i ukevis for å få utbetalt honorar. Og alle kan oppleve uforutsette kniper som at tanngarden, vaskemaskinen og vinterjakka ryker samtidig, strømmen spretter opp i pris og restskatten forfaller.
Forbrukslån og kredittkort er kjappe løsninger som dessverre ender opp med å fange mange i ei evig inkassomølle.
Derfor vil jeg anbefale deg som opplever ekstra trange tider et annet alternativ: et godt gammeldags pantelån!
Jeg pleide å forbinde pantelån med Dostojevskij og Hamsun, med desperate romanskikkelser i støvete bøker, men et pantelån kan du få den dag i dag, og du trenger ikke ha stoppede strømper og råtne tenner for å benytte deg av det.
Har du noe som er verdt litt penger, for eksempel et musikkinstrument, en bunad eller smykker av gull eller sølv, kan du pantsette det og få sårt tiltrengt cash over disk der og da.
Lånet løper i fire måneder med mulighet for fornyelse. Dersom krisa vedvarer og du ikke klarer å betale tilbake lånet, havner du ikke i inkassobyråenes klør, men du mister selvfølgelig pantegjenstanden din. Den blir solgt på auksjon etter at du har fått varsel om det, og dersom den blir solgt med overskudd vil du kunne hente ut dette.
Det vil være synd hvis en såpass trygg og logisk ordning skulle være tabu- og skambelagt, mens kredittkort og dyre forbrukslån brer om seg. Derfor: sjekk ut Oslo Lånekontor når du sliter.
Dette innlegget er ikke sponset eller noe. Det skulle tatt seg ut!
Jeg har testa Iris, som er Android-versjonen av iPhones Siri, altså en app til telefonen din som du kan kommunisere med ved hjelp av tale. Du kan stille Iris spørsmål, eller du kan be henne om å ringe eller sende en tekstmelding.
Det var kjempemorsomt å snakke med Iris! Av og til skjønte hun ikke hva jeg sa (hun forklarer selv hvorfor litt lengre nede...), men som oftest var hun, vel, nære nok.
Uansett, jeg føler ikke helt behov for en tjeneste som Siri/Iris, men artig er det som sagt. Bare se her (jeg er den hvite teksten og Iris er den blå):
Jeg spurte henne også et par ganger om hvor jeg kunne kjøpe pizza i Oslo. Selv om hun forsto spørsmålet riktig alle gangene, tok det litt tid å få et fornuftig svar ut av henne. Første gang sa hun noe sånt som «at any bookstore», andre gangen «you don't find him, he finds you», mens tredje gangen svarte hun «Domino's pizza», og jeg bare «var det så vanskelig da?»
Det beste kameraet er det du alltid har med deg, for de fleste vil det si det kameraet som er innebygd i mobilen. Jeg tar stadig vekk bilder med mobiltelefonen, av mer eller mindre trivielle ting. Mat, skilt, klær, vær. Ting som ikke er interessant nok for bloggen og ikke gode nok bilder for Flickr.
Likevel er det dumt å fotografere for skrivebordsskuffen. Derfor har jeg startet en visuell dagbok, en liten bi-blogg. Hvis du av en eller annen grunn er av den typen som liker å spionere på andres kjedelige og helt normale hverdager, kan du finne den visuelle dagboken min her. (Jeg skriver billedtekstene og overskriftene på engelsk, mest for at engelskkunnskapene mine ikke skal forvitre totalt. Denne bloggen kommer selvsagt til å forbli på norsk.)
Innlegg
