Kropp er topp
I damegarderoben på SATS skifter mange flotte, forskjellige damekropper inn og ut av treningstøy. Her skulle man tro at det var greit å være naken. Men neida, det vanligste er å ta av seg treningstøyet, men ikke trusa, pakke håndkledet godt rundt kroppen, snike trusa ut under håndkledet, og først kaste alt i det man stiger inn i det skjermede dusjavlukket.
Selv gjør jeg det som føles naturligst og dessuten går raskest: Jeg kler av meg alle klærne, tar håndkledet i hånden og tasser bort til dusjen.
Det er mange år siden jeg leste Sofies verden, men jeg synes å huske at et av de første spørsmålene Sofie får er "finnes det en naturlig bluferdighet?". Man kan jo lure, når man ser hvilke ritualer folk går gjennom for ikke å vise fram fødselsdagsdrakta si.
I grunnen lurer jeg på om det ikke er helt sosialt akseptert — særlig blant jenter (?) — å være fornøyd med en kropp som ikke er formet helt etter plastikkmalen. Selv har jeg vokst fra de fleste bekymringene mine, og er veldig glad i kroppen min, med appelsinhud, behåring og det hele. Ja, jeg synes faktisk den er funksjonell, fin, vakker, og til og med sexy om det trengs. Men det kan jeg jo ikke si.
Jeg kikker litt på de andre damene i SATS-garderoben også, jeg. Det er så mange flotte variasjoner av rumper og mager, og det er ikke så mange steder man får studere denne diversiteten og oppleve ren estetisk nytelse uten photoshop-finish.
Er det noen av dere der ute som blir støtt av at andre er ubesværet nakne, til og med i et rom som er bygget for det? I så fall, hvorfor? Er det ekkelt å ha fremmed kropp for nært på? Jeg vil gjerne høre og forstå. Selv synes jeg folk burde slappe av og si som seksualopplysningsboka som var hipp da min generasjon var i puberteten: kropp er topp!













