tirsdag, juni 13, 2017

Hei bloggen, jeg savner deg

Jeg har flere Instax-bilder liggende, og et gullkorn fra sovende mann i notatboksen, og jeg har vært på skrivekurs og skrevet en ganske ålreit monolog, og jeg leste akkurat om igjen noen av innleggene fra da jeg hadde kjærlighetssorg. Det skjer ting i livet mitt som jeg har mye å si om, og det skjer ting i verden jeg mener noe om.

Men det løsner liksom ikke helt. Jeg vet ikke hvorfor.

Bloggen, jeg skal prøve å komme tilbake til deg snart.

torsdag, mars 16, 2017

En historie som ikke forandret livet mitt

Jeg liker Pinterest, men jeg liker ikke at de har begynt å servere meg en haug med forslag som ikke kommer fra dem jeg har valgt å følge, men som Pinterest tror jeg er interessert i. Deriblant en hel haug ryddetips. Via et slikt forslag kom jeg over en side som sa:

Jeg pleide å hate å vaske opp etter middagen, men så leste jeg denne historien, og den forandret livet mitt!

Wow, tenkte jeg. Det må være litt av en historie. Jeg klikket meg videre.

Her er den:

A monk told Joshu, "I have just entered the monastery. Please teach me."
Joshu asked, "Have you eaten your rice porridge?
The monk replied, "I have eaten."
Joshu said, "Then you had better wash your bowl."
At that moment the monk was enlightened.

Yeeeeeah... Føler du også lysten til å vaske opp nå?

Jeg har blogget før om hvorfor jeg hatet The Life-Changing Magic of Tidying. Ryddige mennesker som har sett lyset og tror at deres fasit gjelder for alle, ass. 

mandag, februar 20, 2017

365 bilder i 2017, del 1

Jeg skal gjenta prosjektet fra 2012: et Instax Mini-bilde om dagen (i snitt...) Ligger greit i rute, bortsett fra med å scanne og legge ut. Men her har du jaggu de 45 første!

(Det kommer delvis frem av bildene hvorfor ting går litt treigt om dagen. Vi pusser opp og bor ikke hjemme hos oss selv. Akkurat i dag skriver jeg forresten fra et vandrerhjem i Hamburg, jeg er i ferd med å teste tog mellom Oslo og London.

Hvis jeg har overskudd til å blogge i morgen også, skal jeg legge ut et gullkorn fra sovende mann som ligger som notat på mobilen min!)
1-9 10-18 19-27 28-36 37-45

mandag, januar 30, 2017

Hvor gammel jeg er

Den dagen jeg ble født kostet Dagbladet 4 kroner, og en kjønnsbekreftende operasjon var en forsidesak. Men inne i avisen er det en sak om bademoten gjennom tidene, og en smilende, helt vanlig, toppløs dame i badebukse illustrerer "nåtiden". Noe går fremover og noe bakover?


TIME handlet om reisende amerikanere (ikke tidsreisende som jeg først trodde...), jeg bommet dessverre med ei uke på en veldig fin Bowie-forside.


Forøvrig lå "Moonlight Shadow" på toppen av VG-lista, Aftenposten annonserte for billig TV til 4595,- (tilsvarer ca. tolv tusen 2017-kroner) og været var grått og kjølig etter en uke med veldig varm sommer. (Stakkars høygravide mamma.)

Reagan og Thatcher og Willoch og Andropov styrte, og det var kald krig for alle penga, men det vet du jo. Jeg husker ikke noe særlig av det før vi så muren falle på Dagsrevyen noen år senere. Da kosta Dagbladet 6 kroner (det husker jeg).

Sånt kan jeg altså tibringe tiden på når jeg egentlig skulle ha jobbet. Søkbar historie på nett. Om jeg føler meg gammel? Bare på den kloke måten.

onsdag, november 09, 2016

Gullkorn fra sovende mann XI

Han har snakka i søvne igjen.

Mannen: Skal vi lage skandale fra bunnen av?

Lea: Eh, hva mener du?

Mannen: Sånn hvit dings.

torsdag, oktober 27, 2016

INSPO

Jeg er glad i Internett av mange grunner. Jeg mener, vi lever i en tid hvor vi bærer rundt på tusen binds leksikon i lomma. Jeg er gammel nok til å huske tiden Før Internett (vel, før det ble allemannseie, that is). Jeg er ikke blant dem som mener at «alt var bedre før, for da SNAKKA man sammen, og HOLDT avtaler, og SATTE PRIS PÅ HVERANDRE». Tvert imot, alt er bedre nå. Nesten alt.

Internett gir meg alt for mye inspirasjon. Det er oppmuntring å få over-føkkings-alt. Jeg har fått overdose. Jeg snakker ikke om de dustete tåkefilter-sitat-bildene som deles i Facebook-grupper med usedvanlig høy andel av Paulo Coelho-fans, de er lette å unngå, evt. fnise bort. Neida, det finnes inspirasjon, eller inspo som det heter på Internettsk, overalt.

Det er ikke hvor mange ganger du faller, men hvor mange ganger du reiser deg, som teller. Nederlag er bare verdens måte å dytte deg i riktig retning. Noen ganger er det OK om den eneste tingen du gjorde i dag var å puste. Koz og klemz.

Mye av inspirasjonen er gamle ordtak i ny innpakning, men de har formert seg og er overalt.

Det finnes dessuten Pinterest-tavler fulle av kule kjøkken, morsomme fest-ideer, livstriks, treningsplansjer og lykketips.

Og når det er blitt for mye blomster og positivitet, så inspirerer vi hverandre med litt motvekt. Da deler vi ekte mammakropper, rotete kjøkkenbenker #bakfasaden og byr på oss selv.

Men jeg vil ikke lære av Internett. Jeg vil prøve og feile og finne ut av ting selv.

Og jeg vil ikke bli tvunget til å tenke over mange ganger om dagen om jeg er lykkelig eller ei, om jeg er på rett vei i livet eller ei, om jeg har oppmerksom tilstedeværelse nok, om jeg stopper opp og lukter på blomstene tilstrekkelig mye.

Det er helt også helt OK å bare stå opp, gå på jobb (for å tjene penger til mat og hus), og spise det det blir til, og ikke være verken ulykkelig eller lykkelig, bare være. Og nei, det er ikke ment som inspo.

tirsdag, august 16, 2016

Meråpent bibliotek

Noe av det beste som har skjedd Oslo i det siste, er at noen av de lokale bibliotekene har blitt meråpent-biblioteker. Det betyr at du kan oppgradere lånekortet ditt, og så får du lov til å låse deg inn på biblioteket når du vil mellom 07 og 23, selv utenfor de tidene biblioteket er bemannet.

Jeg har ofte gått på biblioteket etter den ordinære stengetiden, gjerne godt ut på kvelden. Da sitter det alltid en god håndfull mennesker der. Noen leser avisen, noen ei bok, noen bruker gratis Internett på sin egen eller bibliotekets PC, noen spiller sjakk.

Da jeg var tolv-tretten var det å henge på biblioteket etter skoletid en greie. Og nå har det sannelig blitt det igjen! To tomler opp!


onsdag, august 03, 2016

Festivalsommer

Plutselig ble det festivalsommer i år også.

Først ble det Roskilde igjen (min tiende siden 2003!)

<3

På en måte er det akkurat det samme som det pleide å være. Jeg er litt mindre flink til å være oppe til soloppgang (eller litt mindre opptatt av å presse meg selv til det), og litt gladere i å ta livet med ro, men gjør det noe, da? Jeg fikk drukket lunken Tuborg og kald mojito, spilt Kubb og Besserwisser, sunget høyt og tissa på gjerdet. Roskilde i mitt hjerte!

Og sannelig viser det seg ikke at jeg plutselig skal på Øya i år også... Og på Edinburgh Fringe! (Kort fortalt har jeg bursdag om sommeren og verdens beste ektemann.)

Sommeren er den beste årstiden, helt uten konkurranse, og jeg trenger å bruke den for å lade opp til resten av året i Norge som jeg synes er for kaldt og mørkt. Nei, jeg lar meg ikke sjarmere av høstfarger som liksom skal være så fine.

Hva er vel bedre, da, enn å sørge for å innta store mengder kultur sammen med fine folk?

Jeg fant ikke noen spesielt kule bilder fra tidligere turer til Edinburgh (annet enn veldig mange bilder tatt inne på World of Illusions), så her er det beste jeg fant. Men stol på meg, den byen er flott, og i alle fall den kulturfestivalen deres!

Northing happened

søndag, juni 19, 2016

Ambisjoner

Ny rekord i tid gått mellom blogginnlegg. Det er nok flere grunner til det. For det første leser jeg ikke andre blogger på samme måte lenger siden Google Reader la ned, og dermed får jeg ikke den samme blogginspirasjonen. (Jeg har en Bloglovin-konto og har prøvd flere andre feedreadere, men det blir bare ikke det samme.)

For det andre er det mye mer lavterskel å dele livet mitt på Facebook og Instagram og Snapchat. Det hender jeg skriver lange, lange oppdateringer som heller burde ligget her.

For det tredje er det noen av tingene som skjer i livet mitt og som tar fokuset mitt som ikke nødvendigvis er sånt man (eller jeg, da) blogger om. Enten fordi det involverer andre, fordi jeg ikke finner noen god måte å skrive om det på, eller fordi det bare ikke er så interessant. Eller fordi det er superhemmelig og jeg må drepe deg hvis jeg forteller om det.

Men jeg lever.

Jeg har pleid å poste nyttårsløfter på bloggen, men nå sist nyttårsaften var vi jo i Havanna og tenkte på helt andre ting. Men jeg har noen ambisjoner framover, jeg har det. Her er noen av dem:

Jeg skal bli flinkere til turer i skog og mark. Jeg blir nok aldri noen hardcore fjellgeit. Men i Oslo kan du ta med deg et telt på T-banen, og ikke behøve å sitte på til endestoppet en gang for å finne et sted å campe, liksom. Jeg har kjøpt billig stormkjøkken på Finn, fått meg et gratis, ordentlig kvalitetstelt fra ei gibort-side på Facebook, og sydd fine små attersting der soveposen hadde gått opp i sømmen ved glidelåsen. Jeg er klar.

Jeg skal bli flinkere til å sy klær. Rart at jeg ikke synes det er noe stress å bruke femti timer på å strikke en genser, mens å ta frem symaskinen for et dagsprosjekt er så innmari tiltak.

Jeg skal finne fram de gamle skranglekameraene mine igjen og ta skranglete, analoge bilder. Og så skal jeg organisere bildene som bor på dataen min nå og trykke opp et nytt fotoalbum eller to. Tror det siste jeg har slutter i 2012.

De andre ambisjonene er enten veldig kjedelige eller veldig hemmelige. Men dette her blir bra.

mandag, februar 29, 2016

Og forresten:

Et kart over hvilke land man har besøkt ser mer imponerende ut så snart man har stukket innom det største landet i verden...

 
visited 28 states (12.4%)
Create your own visited map of The World

lørdag, januar 23, 2016

De aller kuleste tingene på bryllupsreise


  • At jeg, som i årevis har hatt lyst til å lære meg russisk, men har null selvdisiplin, oppdaget at noen få grunnleggende ord og fraser faktisk sitter og at jeg fikk bruk for dem. Noe av det første som skjedde var at jeg gjenkjente «nesten alle» ordene i en åttitallssang som ble spilt på radio i bilen som kjørte oss til hotellet. «Men,» tenkte jeg for meg selv, «husker jeg disse glosene riktig, synger han virkelig om epler på snø?» Jada, det gjør han.
  • Å se Vasilijkatedralen på ordentlig (det er verdens vakreste byggverk i følge meg) og lære den småartige historien om fyren den er oppkalt etter.
  • Museum of Soviet Arcade Machines
  • Bolshoiballetten. Live. Dyrt. Verdt det.
  • Cabaret Tropicana. Ikke like verdt det stive prisen som forrige punkt, men et veldig spesielt sted å besøke, særlig etter å ha vandret rundt i Centro Habana i noen dager.
  • Revolusjonsmuseet i Havana
  • Det øyeblikket i grottediskoteket i Trinidad da vi allerede hadde snakket masse om hvor likt hotellet vårt var Kellerman's og de spilte «I've Had The Time Of My Life» og Just Thomas løfta meg (ikke horisontalt over hodet riktignok, men hallo). (Seriøst. Hotellikheten var slående. Tror JT har bilder av oss som øver på dansetrinn i steintrappa.)
  • Den kvelden kveldsunderholdningen på nevnte hotell i stedet for det vante paljettsalsashowet var et masketeater om slaveriets historie!
  • Da strømmen ble borte et par timer fra utestedet i Trinidad, og vi fikk oppleve en virkelig unplugged-konsert i lyset fra telefonlommelykter.
  • Piña coladaen på restauranten ved Mural de la Prehistoria, som kom tykk, kremete og virgin — med romflaska ved siden av på bordet.
  • Den lokale sigarselgeren i en turistfattig del av Centro Habana som solgte sigarene sine i lokalvalutaen CUP i stedet for turistvalutaen CUC (her kan du lese mer om Cubas ulike valutaer). Vi hadde bare CUC og prøvde å kjøpe et par sigarer for noe sånt som en norsk femmer. Da nektet han å svindle oss, så han stakk til oss flere sigarer i stedet.
  • Da vi fikk en mail fra resorten i Mexico som vi hadde brukt en god porsjon av sparepenga våre på, med spørsmål om vi ville «oppgradere» til et bedre rom på et dårligere hotell i samme kjede, og vi pent takket nei. Ved ankomst til det opprinnelig bestilte hotellet var de nemlig fortsatt overbooket, og oppgraderte oss — på ordentlig denne gangen — til deres dobbelt så fancy (les: dobbelt så dyre) spahotell som på et tidspunkt har blitt rangert som verdens nest beste All Inclusive-resort. Du kan si vi var ganske fornøyde med å ha takket nei til det første tilbudet.
  • Å gjøre morgenyoga i en palapa på krokodillelagunen (ja, vi så krokodiller der).
  • Da David Bowie nettopp hadde dødd og vi øvde på salsatrinn på hotellrommet til det nye Bowie-albumet.
  • Da hotellet i New York, som vi forøvrig booket via Hotwire for å teste dette med å booke «hemmelig hotell», fant ut at vi var på bryllupsreise (vel, vi fortalte det) og sendte oss sjokoladejordbær og sprudlevin til rommet.
  • At Elphaba i Wicked på Broadway ble spilt av samme skuespiller som hadde rollen på West End da jeg så musikalen for første gang i London i 2012. I mellomtiden har hun altså satt rekord i å ha rollen lengst i England, hatt mamma-perm, og reist til USA.
De foregående punktene er sortert i kronologisk rekkefølge, og lista kunne godt vært dobbelt så lang, men jeg har redigert stramt. Nummer én aller kuleste ting på bryllupsreise var likevel...
  • Reisefølget
(Ja, jeg veit, aaaw/æsj.) Takk til alle som bidro til å gjøre dette mulig! Prosjekt for helgen er å redigere bilder og å legge ut anmeldelser på TripAdvisor. (Ikke alt vi gjorde var like superawesome, jeg ser på dere, Cancun flyplass og elendige Hop On/Hop Off-bussguider.)

tirsdag, november 10, 2015

Dramadamehverdag

(Både dette og forrige innlegg er et resultat av at jeg heller prøver å lage et blogginnlegg når jeg oppdager at jeg er i ferd med å skrive en Facebook-status på mer enn tre avsnitt.)

Jeg sitter og bearbeider musikalmanuset Ungen til en gruppe med tolv fjortenårige jenter som jeg instruerer. Det er krevende, men jeg oppdager hvor stor fordel det er å jobbe med stoff jeg liker godt sjøl!

Flere oppdagelser:

Stykket gir like mye mening om man bare stryker alle scenene med Julius i. Det er damene som driver handlingen fremover.

Man må tenke ganske mye når man velger å gi et såpass voksent stykke til barn. Jeg sensurerer ikke så veldig mye av det som har med forhold og seksualitet å gjøre, selv om jeg instinktivt vil styre unna referansene til prostitusjon. Det plager meg ikke å vite at fjortenåringer godt vet hvordan barn blir til (og kanskje er på god vei mot å utforske en del på egenhånd).

Derimot har jeg store problemer men de delene av stykket som omhandler fyll og rus. Det kan godt hende noen av elevene mine vet hvordan det kjennes å være full, men det liker jeg ikke å tenke på. Jeg vil gi dem et samfunn der alkohol ikke nødvendigvis er den ubestridte normen. Samtidig synes jeg jo det er tåpelig når folk skriver om eventyret om Askeladden og de gode hjelperne til å ha en karakter som er så safttørst at han kan drikke hele kongens lager av rød saft...

Håper jeg klarer å balansere det, så de kloke ungdommene mine får nok å bite i, men ingen skader på sjela, haha!

mandag, november 09, 2015

Matematikk overalt.

Jeg er medlem i noen strikkegrupper på Facebook, og der er det mye interessant som postes. Men det drukner i veldig mange spørsmål om «hva betyr det å øke på hver tredje omgang, hvor mange omganger skal jeg ha i mellom da», «hvordan øker jeg x masker jevnt fordelt på en omgang med y masker» og «hvor mange masker skal jeg legge opp for å strikke en genser/sokker/skjørt — hæ, hva mener dere med at det kommer an på masker per 10 centimeter?». Det er topp at folk har et sted de kan spørre og få svar! Men neste gang et barn spør deg om de virkelig får bruk for det de lærer i mattetimene, kan du jo slenge «kanskje du vil begynne å strikke en dag» på lista. Om ikke det å kunne forstå hvordan renta i banken fungerer, hva 70% avslag på den varen utgjør, hvordan statistikken i avisen skal leses og så videre var nok, liksom.

(Jeg har på ordentlig hørt voksne si til barn at «nei, du har rett, du har ikke bruk for matteleksene». Det er ganske skremmende.)

torsdag, september 03, 2015

Fra venterommet

Jeg er på en plastisk kirurgiklinikk. Mitt ærend er å sy igjen hull i ørene som har strukket seg/gnagd seg nesten ut av øret, slik at de kan gro og jeg kan ta nye og gå med øredobber igjen. Jeg føler på det etiske dilemmaet ved å være her; jeg synes veldig mye av det de holder på med er umoralsk. Ja, umoralsk.

«Look the way you feel» — med injeksjoner, sier boka på venterommet, er det ikke mer interessant å reflektere over hvorfor du ikke føler deg som DEG om du har rynker? 

Jeg er ikke ute etter å ta enkeltindividet, men jo mer vi utsletter de naturlige variasjonene i pupper/neser/øyelokk, jo vanskeligere blir det for resten, jo mer unormal vil man føle seg med a-cup/kroknese/hengelokk.

Jeg antar at jeg får føle meg takknemlig over at jeg (som både har hengende øyelokk, kroknese og små pupper som har hår på seg og peker hver sin vei) kanskje har mer fred i sjelen enn noen av de andre her. De vakreste menneskene jeg vet om er de som bærer kroppen sin med naturlig stolthet, med alle de uregelmessigheter den har. Jeg har vært forelska i folk med unibrow, valker og rare haker. Men det handler ikke om  hva jeg liker eller hva jeg føler. Det handler om  hva slags samfunn vi vil være. Hva vi vil bruke ressursene våre på. Hva vi vil lære barna våre.

lørdag, august 08, 2015

Hvorfor jeg hatet «The Life-Changing Magic of Tidying»

Boka «The Life-Changing Magic of Tidying Up» er årets mest hypede selvhjelpsbok. Jeg burde være i målgruppa: jeg er litt mer rotete enn jeg liker, og vil gjerne ha bedre systemer.



Men — og allerede her krasjer jeg med forfatteren — jeg liker ikke minimalisme og streng orden, heller.

Det er jo helt greit, tenker jeg, at vi er forskjellige. Men Marie Kondo gjør det helt klart, mange ganger gjennom hele boka, at hennes metode er den eneste rette, og at alle andre tar feil. Det er kanskje ikke så rart at hun er litt ekstra opptatt av hvilke metoder som fungerer, hun sier selv at hun har vært besatt av rydding og organisering siden hun var fem år. Unnskyld meg, men stakkars dame!

Hvis man bare følger hennes metode ordentlig, mener hun, så kan man simpelthen ikke få et tilbakefall og bli rotete igjen. Har man bare laget et skikkelig system, vil det nemlig forbli ryddig — for ingen er vel så late at de ikke gidder å sette noe tilbake på sin faste plass? Eh. Kjære fanatiske rydde-vekkelses-predikant Kondo, DET ER JO NETTOPP DET SOM ER PROBLEMET!

En stor del av prosessen når du skal #konmarie huset ditt er å kaste. Kaste, kaste, kaste alle ting som ikke gir deg en «spark of joy» når du holder i det. For hver ting du kvitter deg med skal du takke tingen for det den har gitt deg.

Den vanskeligste kategorien med ting å kaste fra, er memorabilia. Men, lurer Kondo på, er et godt minne om noe som har hendt i livet ditt virkelig verdt noe hvis du trenger en ting for å huske det? Alle som jevnlig ser gjennom sine skattekister og kjenner gamle minner stige til overflaten med et ekstra hjerteslag blir vel provosert av slike utsagn.

Hadde hun enda bare holdt seg til rydding, men hun presterer også å stikke inn en mening om at damer ikke bør sove i for u-feminint nattøy. Hele tonen i boka er ganske nedlatende, synes jeg.

Boka består riktignok ikke bare av ekstremisme, det står en hel del fornuftige og brukbare ting der også, men det meste av dette er åpenbare ting som du antakeligvis har hørt eller tenkt før. Jeg har senere begynt å lese litt i boka Organizing From the Inside Out, som, hvis du først skal lese en selvhjelpsbok om rydding, er mye mer fornuftig, åpen og helhetlig. Men egentlig tror jeg det handler om å være ærlig med seg selv, ha litt selvdisiplin og finne ting som funker i akkurat ditt hjem.

Du trenger ikke bruke tid på å lese denne boka. Still heller klokka på en overkommelig tidsperiode for deg akkurat nå, tre kvarter for eksempel, og rydd så langt du kommer på den tida. Eller, hvis sånt ikke funker for deg, la være.