Kropp er topp

I damegarderoben på SATS skifter mange flotte, forskjellige damekropper inn og ut av treningstøy. Her skulle man tro at det var greit å være naken. Men neida, det vanligste er å ta av seg treningstøyet, men ikke trusa, pakke håndkledet godt rundt kroppen, snike trusa ut under håndkledet, og først kaste alt i det man stiger inn i det skjermede dusjavlukket.

Selv gjør jeg det som føles naturligst og dessuten går raskest: Jeg kler av meg alle klærne, tar håndkledet i hånden og tasser bort til dusjen.

Det er mange år siden jeg leste Sofies verden, men jeg synes å huske at et av de første spørsmålene Sofie får er "finnes det en naturlig bluferdighet?". Man kan jo lure, når man ser hvilke ritualer folk går gjennom for ikke å vise fram fødselsdagsdrakta si.

I grunnen lurer jeg på om det ikke er helt sosialt akseptert — særlig blant jenter (?) — å være fornøyd med en kropp som ikke er formet helt etter plastikkmalen. Selv har jeg vokst fra de fleste bekymringene mine, og er veldig glad i kroppen min, med appelsinhud, behåring og det hele. Ja, jeg synes faktisk den er funksjonell, fin, vakker, og til og med sexy om det trengs. Men det kan jeg jo ikke si.

Jeg kikker litt på de andre damene i SATS-garderoben også, jeg. Det er så mange flotte variasjoner av rumper og mager, og det er ikke så mange steder man får studere denne diversiteten og oppleve ren estetisk nytelse uten photoshop-finish.

Er det noen av dere der ute som blir støtt av at andre er ubesværet nakne, til og med i et rom som er bygget for det? I så fall, hvorfor? Er det ekkelt å ha fremmed kropp for nært på? Jeg vil gjerne høre og forstå. Selv synes jeg folk burde slappe av og si som seksualopplysningsboka som var hipp da min generasjon var i puberteten: kropp er topp!

Skuespillere og sex

Dagens forsidesak i papir-VG handler om at kvinnelige skuespillere blir utsatt for sexpress fra mannlige overordnede og kolleger, og inne i avisen kan man også lese at skuespillere i svært stor grad er opptatt av sin egen kroppsvekt.

VG har foretatt en undersøkelse blant noen hundre norske skuespillere om levekår og arbeid. Som medlem av Norsk Skuespillerforbund har jeg også svart på undersøkelsen. Det var spørsmål om inntekt, arbeidsvillkår og kulturpolitikk, men selvsagt velger VG å plukke fram det som gjør at de kan skrive SEX på forsida.

Det er en alvorlig og høyst reell sak, dog. Det er ingen tvil om at det finnes mange usunne holdninger til kvinner, og i forhold til kropp og utseende i bransjen. Konkurransen er svært hard. Fortsatt finnes det flest roller for menn, og kvinneroller skal ofte være unge og pene. (Hvis de er eldre, er de gjerne sure og slemme, eller mammaen til noen, eller begge.) Fortsatt finnes det overveldende flest mannlige regissører. Har du tjue unge, flotte blondiner som er villige til å gjøre alt for å få det store gjennombruddet, er det lett å utnytte det.

Kan teateret være progressivt og samfunnskritisk, og samtidig bestå av slike steinalderske holdninger? Ingen skal være nødt til å selge kroppen sin for å få jobbe, men hvordan kommer vi dette til livs? Hjelper det med en VG-forside? Neppe. Vi må være tøffe, stille krav, og vil ingen ansette oss uten gjenytelser, får vi heller skape våre egne arbeidsplasser. (Jeg har vært med å starte ei teatergruppe nå; vi er tre damer og en mann, og der er det lite sexpress... Vi spiller forestillingen "Veni, Pippi, Vici" på Soria under Moria 18., 23. og 25. mai. Mer info kommer.)

Kommer VG til å skrive om noen av de andre utfordringene i film- og teaterbransjen i Norge, eller stopper det med sexen? Spennende, spennende...

Rasist? Javisst!

Det er mange som sier for tiden at det er blitt for lett å ty til ordet rasist, og at alt for mange blir beskyldt for å være rasister.

Hvorfor det? Må man ha vært personlig ansvarlig for et folkemord for å være rasist? Er det bare dem som selv definerer seg som rasister, og dem som åpent innrømmer at de hater alle negre, som er rasister?

Nei.

Det er lov å si fra når noen tillegger et menneske visse egenskaper og adferdsmønstre ut fra hudfarge, fødested eller religion. Det er galt uansett hvor uskyldige fordommene er. Og ja, det er faktisk rasisme. [ordbokdefinisjonen.]

Det er mennesker som sier "jeg er ikke rasist, altså, men..." etterfulgt av en eller annen grov generalisering. Da svarer jeg "jo, du er faktisk rasist, sikkert i beste mening. Våg å stå for det." Er det for lett å bruke ordet rasist? Hvorfor skal det være så vanskelig?

Antrekk, for f-en!

Det kommer et lengre og dypere blogginnlegg... snart. Nå er jeg bare her for å klage litt. Hvorfor må alle såkalte motebloggere bruke ordet "outfit" hele tida? Dagens outfit... Vi har faktisk det utmerkede norske ordet antrekk.

Takk!

Plastikkbarn

I Tyskland gjennomføres det årlig 100 000 plastiske operasjoner på unge under 20 år, og 20% av barn mellom 9 og 14 ønsker seg en skjønnhetsoperasjon!

Barn plukker fort opp våre ideer om skjønnhet. Jeg hadde en gang denne samtalen med noen elever:

Elev 1: Hvorfor har du sånn nese?

Meg: Nei, det er vel fordi jeg er lagd sånn, da. Vi har alle forskjellige neser, vet du.

Elev 2: Mammaen min har også sånn nese.

Meg: Ja, der kan du se.

Elev 2: Hun sier at det er en heksenese.

Slutt, foreldre! Barn og unge er vakre, kropp er deilig, særegenheter er gøy og mangfold er viktig. Så neste gang du er på stranda med datteren din, rist på cellulittene, fang sandspaden under hengepuppen og lag morsom saltvannshårssveis. Verden er så mye artigere på den måten enn i plastikkversjonen. Og det viktigste med kroppen, særlig når man er barn og ungdom, er dette: den kan brukes! Til veldig mye spennende.

D'ække bare Grünerløkka

Jeg leser i den danske avisen Politiken (som forøvrig er en veldig god avis og en av mine faste nyhetskilder på nett) at legendariske Portobello Road har blitt overtatt av kjedebutikker på grunn av skyhøye husleier. Når gårdeierne blir griske er det lite makt igjen hos forbrukerne.

Det er jamen nok Starbucks og Tescos i London fra før. Men jeg er i grunnen ganske glad i en del av de britiske kjedebutikkene, det bør sies. Blant annet er de flinke til å ta grønt initiativ. Hvis du som meg liker butikkene i England, har du kanskje allerede funnet ut at Boots har kommet til Norge? Foreløbig ikke til Oslo (men til Drammen, Strømmen og Lillestrøm blant annet), og riktignok bare i en amputert versjon i forhold til de store engelske, men de har åpnet nettbutikk med gode og billige produkter — som ikke er testet på dyr. Bestill der — så slipper du å dra til Portobello Road?










Bra — hver for seg.

En anbefaling

Visste du om denne bloggen? Nå gjør du det.

Nattsider

En av tingene jeg lærte på skolen, var at skuespillere må utforske nattsidene sine. Rett som det er må vi spille forbrytere og mordere, og da gjelder det å utforske de sidene av en selv som kunne ha ført en i en sånn retning. For vi har noen mørke sider i oss, alle sammen, selv om livet vårt som oftest har lært oss å fortrenge den.

I går hadde vi prøver på den tøffeste scenen i stykket vårt, den som nesten utvikler seg til å bli en overgrepsscene. Aller tøffest var det garantert for vår mannlige skuespiller, som dermed ble nødt til å finne fram til sin indre voldtektsmann. Vi to som ikke var med i scenen, satt der som tilskuere med frysninger på ryggen — og en slags sympati for den mannlige karakteren.

Å forske i menneskers mørke sider ødelegger det store behovet for å kategorisere mennesker som onde eller gode. Det er både skummelt og befriende.

Å se en god kollega og venn forvandle seg til et monster, er sterkt, og enda tøffere er det å oppleve med seg selv at det en trodde var utenkelig plutselig er forståelig.

På neste prøve er det tilbake til den absurde, nesten komiske tonen som preger resten av scenene. Og vi vet forskjellen på teater og virkelighet, vi vet at vår mannlige kollega er verdens snilleste og fineste fyr. Men linja mellom natt og dag kan være syltynn. Vi liker ikke å vite det. Men vi vet.

Gjennomtrekk

En litt morsom observasjon er at facebook-vennegjengen min har holdt seg konstant på 129 de siste ukene, på tross av jevnt tilsig av nye bekjentskaper, i alle fall en ti-tolv stykker... Det betyr altså at folk i min omgangskrets sletter profilene sine i samme tempo som de kommer til.

Selv trives jeg godt med livet som slave av trendy (?) nettsteder, ikke minst på grunn av event-funksjonen. (Legg meg til hvis du vil ha invitasjon til Veni, Pippi, Vici-premiere 18. mai:))

Propaganda for å rasere samfunnets grunnmur

...er det, i følge noen, det jeg har tenkt å komme med nå, etter oppfordring fra Maren.

Og det enda jeg ikke har planer om verken å gifte meg med eller få barn med ei jente.

Derimot kjenner jeg mange flotte mennesker som ikke har vokst opp med en mor og en far, noen er barn av homofile, noen er skilsmissebarn, noen har en forelder i himmelen. Ærlig talt, "barn trenger en mannlig og en kvinnelig rollemodell"? Hvorfor? Hva er den store og viktige forskjellen? Er det fordi det er viktig for barn å lære seg, først som sist, at menn og kvinner ikke skal gjøre de samme tingene? Nu vel. De aller, aller, fleste barn har i alle tilfeller flere rollemodeller i livet sitt enn bare foreldrene!

Ola Salo får si det igjen:

"And you are totally fogged in you head
If you were serious right now
When you said
That 'it's because
They will be bullied in school'
'Cause that means you let the bullies
Set the rules"

JA TIL NY EKTESKAPSLOV!!!

Jeg lyser visst raddis lang vei

I dag var jeg på Nationaltheatret stasjon. Der sto det noen mennesker og delte ut flygeblader "for kjønnskvotering i ekteskapet", altså mot den nye ekteskapsloven. Av den første jenta tok jeg i mot et flygeblad, leste og fnyste. Jeg mener, ærlig talt... Litt senere gikk jeg forbi ei anna som delte ut de samme flygebladene. Hun skulle til å gi meg et, men ombestemte seg, trakk til seg armen og sendte meg et tydelig blikk som sa "du skal vel kanske ikke ha et sånt, nei." Enten innså hun at målgruppa hennes faktisk er en ganske begrenset, trangsynt gjeng, eller også syntes hun at jeg så ut som noe raddisrask. Og sånt noe vil de ikke rekruttere uansett. Eller kanskje jeg så litt lesbisk ut i dag...?

Om å fikse livet: brev fra verden utenfor

(Dette innlegget skrev jeg etter å ha lest Virrvarrs brev fra asylet, jeg håper ingen tar koblingen ille opp. Klem til deg fra meg, Virrvar!)

Jeg fikser livet. Jeg fikser livet. Jeg har fått avlyst et bryllup, flyttet inn på et lite kott av en leilighet og kan ikke lenger alltid snakke med den ene personen som alltid forsto alt. Jeg kan ikke kjenne varm hud mot hud når jeg vil (og det vil jeg!), men bokmerker snuskete nettsider som kan gi meg femminutterskick og leker at det er like bra som kjærlighet.

Men jeg fikser livet. Jeg fikser livet. Jeg smiler, ler, fester, blir kjent, danser, flørter, drikker, jobber. Fy f*en som jeg jobber. For første gang i livet nesten bare med teaterrelaterte ting, det jeg er utdannet til å gjøre. Jeg skriver manus, produserer forestilling, spiller, underviser og prøver. Og tjener penger! Jeg fikser livet.

Jeg fikser livet. Jeg fikser livet. For jeg har jo ikke noe valg. Jeg er sterk, men gråter de nødvendige, tilmålte tårene på de nødvendige skuldrene så de skal forstå at jeg fikser livet. Jeg gjemmer hemmelighetene i skapet og biter tenna sammen. Hver glipp er kalkulert. Jeg fikser livet.

Jeg fikser livet. Jeg fikser livet. For det er ikke det at jeg fornekter eller fortrenger ting. Det er bare det at jeg ikke har noe alternativ. Jeg orker ikke å ikke fikse livet. Jeg alt for pinglete til å kunne skade meg selv likevel, og jeg har ikke tid til å bare legge meg ned. Jeg må fikse livet, for kanskje bak neste hjørne venter noe på meg eller neste, bare to steg til... Sånn fikser jeg livet. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne la være. Men jeg har visst ikke anlegg for å klikke fullstendig.

Jeg vet ikke om det er så lurt, men jeg fikser livet. Jeg er flink. Jeg er alene. Jeg er inspirert. Jeg er alene. Jeg er positiv. Jeg er trøtt. Jeg griper dagen. Jeg kaster den bort igjen. Men jeg fikser livet.

Med eller uten meg, vil jorda fortsette å snurre, sola fortsette å skinne regnet fortsette å falle. Så hva kan jeg gjøre? Jeg fortsetter å fikse livet i håp om kanskje en dag å gjøre en forskjell for noen. Dette er et brev fra verden utenfor. Den henger ikke på greip.

Dagens alfabet #2: Futharken

...eller runealfabetet.

Futhark er navnet på runerekka, oppkalt etter de første tegnene i den. Alfabetet under er den eldste runerekka, med 24 tegn. Den yngre runerekka har 16 tegn. Runer ble brukt som skriftspråk i germanske områder fra tida etter Kristi fødsel og fram til rundt 1400, den siste tida bare i folkelig bruk. Etter vikingtida hadde nemlig det latinske alfabetet gjort sitt inntog som offisielt skriftspråk. (Wikipedia)

Her kan du laste ned en runefont.

Og sånn ser det ut:

Dagens alfabet #1: det internasjonale tegnspråkalfabetet

En av våre unge gjester om bord på Barnas Båt minte meg på en av mine største og mest lengstlevende interesser fra min egen barndom: koder og alfabeter.

Det har inspirert meg til å starte en føljetong med "dagens alfabet", der jeg vil poste et alfabet om dagen med litt informasjon, et bilde, og ei lenke til en font du kan laste ned der det er mulig.

Først ut er det internasjonale tegnspråkalfabetet. Her velger jeg å lenke til den engelske wikipediaartikkelen: manual alphabet.

Sånn ser det internasjonale enhånds tegnspråkalfabetet ut:

Her kan du laste ned tegnspråkalfabetet som font til datamaskinen din.

Kom gjerne med et ønskealfabet til denne spalten:)

Maybe sometimes getting fucked can be amusing?

...synger The Ark i låta "Tired of being an Object".

Feministvenner har diskutert heftig i det siste om burlesk er jentemakt eller bare stripping med et fancy navn. Jeg leste i avisen at tøffedama Kate Pendry holdt en knapp på det siste. Objektivsering av kvinner så godt som noe. Det sies ganske tydelig at burleskartistene bare tror at de er frigjorte, mens de i virkeligheten bare lar seg forme av menns sikleblikk. Jeg er fan av Kate Pendry, men uenig med henne nå.

Dette er viktig: verken menn eller kvinner har en seksualitet som kun er basert på å ville være subjekt, å være den sansende. Vi vil også bli sett, vi vil bli begjært. Vi vil alle være seksuelle objekter.

Som kvinne, som menneske, ønsker jeg selv å kunne velge hvem jeg er objekt for, og jeg vil være det uten å måtte passe inn i plastikkformer og pornoestetikk. Men det betyr ikke at jeg på død og liv alltid må være stikk motsatt av plastikkformen for å være fri.

Jeg vet veldig godt hva jeg synes er vakkert i verden. Svaberg, barnehender, flammer, vann. Menneskehud.

Når jeg pynter meg med strømper, blondeundertøy, leppestift og høye hæler, synes jeg selv det er fint. Det er en klisjé, men som man sier, det er en grunn til at en klisjé er blitt til en klisjé. Jeg blir til og med litt fornærmet når jeg møter en mann som synes jeg er like vakker i joggebukse. Er det bare fordi samfunnet har fortalt meg at det er sånn det skal være? Kanskje, kanskje ikke. Men det er nå en gang sånn jeg føler det, og jeg blir forbanna når noen prøver å fortelle meg at jeg ikke kan tenke selv. Må jeg ha strittende kroppshår og hengepupper for å kunne kreve retten til min egen seksualitet, med det ønsket om objektivisering den også innebærer?

(Jeg ønsker å være subjekt, selvfølgelig, jeg vil gjerne se mannen min vise seg fram for meg, jeg vil ta på, grafse, føle, bite, smake, lukte, og jeg vet hva jeg vil se. Noe av det samsvarer kanskje med almenne oppfatninger av hva som er erotisk, andre ting ikke.)

Selv holder jeg disse tingene mellom fire øyne. Burleskartistene velger å gjøre seg til objekter for en hel sal med tilskuere, men de gjør det i full bevissthet og mener selv de sprer et godt budskap ved å komme ut og riste på appelsinhuden sin. (Joda, det finnes nok tradisjonelle strippere som vet hva de gjør, men de er likevel underlagt strenge regler og en stor og mektig industri.)

Jeg liker ikke å ta fra voksne kvinner vurderingsevnen deres uten videre. Dessuten synes jeg Fleshoticas ser dritfine ut, og presenterer et flott alternativ.

"Uh-oh, maybe it's you who need confidence?
Maybe it's you who need real friends?
Well she dosen't need your voice
'cause she's already got one."