#denfølelsen, så hardt
Klokka er kvart på midnatt. Jeg går ut for å kjøpe litt frukt i en av disse importbutikkene på Tøyen som nesten alltid er åpne. Siden butikken ligger femten meter fra døra mi tar jeg bare på en ullgenser og et par sko. I det jeg går ut setter kjæresten min Mozarts Requiem på absolutt høyeste volum på anlegget for å yppe med vår nye, trancespillende nabo. Jeg kommer ut på den snødekte lille parkeringsplassen utenfor bygården vår. Det er nesten ingen folk ute, bare innehaveren av butikken som står i døra og røyker. Det vrimler av hvite, våte flak i lufta, flere av dem lander på nesen min. Det er helt stille, men samtidig er det Mozart på fullt volum ut av vinduet. I et øyeblikk er livet så magisk at jeg bare må stoppe opp og puste det inn. Fyren i butikken, en av disse som noen av absurde årsaker mener ikke hører hjemme her, ser at jeg smiler når jeg kommer inn. Han slår inn jordbær og grapefrukt og sier at jeg må ha en fantastisk kveld. Det var fem fine minutter. Dessverre tok ikke