Innlegg

Viser innlegg fra april, 2010

Heia ungdommen!

Bilde
Voksne i alle aldre har visst stor glede av å sutre over — ja, sutre over — ungdommens nye motedille: onepiecen, daffedressen, sparkebuksa for store barn.

«Den er stygg», lyder kritikken, og jeg må trekke på smilebåndet av mine grinebiterske medmennesker.

For ærlig talt: veldig få har påstått at den er pen. Ungdommens lovprisning går heller på at den er «digg». Og er det ikke egentlig fantastisk befriende med en ungdomsmote som setter komfort foran det evige kravet om å være sexy og tiltrekkende?

Da jeg var fjortis var det åletrange bukser, nakne mager og pushup-behåer som gjaldt. Den moten skilte raskt de «riktige» kroppene fra de gale, og førte til tårer og fortvilelse på mangt et pikerom.

Onepiecen passer til alle kropper, den er ikke antydende på noen måte, den er ikke bevegelseshemmende og hindrer ingen i å kunne løpe etter bussen.

Beklager til alle vennene mine som melder seg inn i «æsj, onepiece»-grupper på Facebook... Jeg heier på dagens ungdom!

Pappaen min

Jeg syntes verden var minst like skummel da jeg var liten som jeg gjør nå. Heldigvis fantes det også stunder da den var helt ålreit. Et av de aller klareste barndomsminnene mine er pappa som satt på sengekanten vår og klimpret på gitar og sang «Herr president» (André Bjerkes gjendiktning av Boris Vians Le Déserteur). Hver gang jeg hører myk visesang på akustisk gitar, tenker jeg på pappa.

Veldig mange av de tingene jeg er glad i nå, var det pappa som introduserte meg for. Brettspill, sjakk, skrivemaskiner, tallgåter, piroger og ekte hjemmelaget lasagne (ingen lager disse rettene som pappa!), bøker, loppemarkeder, Alfred Hitchcock, M. C. Esher, Russland og sikkert tusen andre ting.

Jentene på førskolen min var redd for pappa, fordi med det fyldige håret og skjegget sitt så han litt ut som et troll. Nå ser han mer ut som julenissen. Han fyller nemlig 60 år i dag, 24. april. (Mamma har bursdag samme dag, men fyller bare 59, så hun får få et blogginlegg neste år:D)

Under er en YouTube-ka…

Om å ha «makten på kjønnsmarkedet»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, fra Mads Larsen og hans likesinnede¹, men også fra andre: «kvinner har makten på kjønnsmarkedet».

Dette skal visstnok bety at menns lyst er underlagt kvinners vilje. Vi kvinner kan etter sigende «få oss noe» når enn vi måtte ønske; i verste fall må vi senke standarden noe. Menn, derimot, er prisgitt vår nåde. Dette har igjen rot i forestillingen om at menn har et utømmelig og alltid tilstedeværende begjær, mens kvinner aldri lar seg overmanne (pun intended) av sin seksualitet.

Dette er vanskelig å protestere på, for hvilken kvinne vil vel gå ut i offentlighet og si «unnskyld meg! Jeg gikk ut på byen desperat etter å få med meg noen hjem, men dro alene med uforrettet sak selv etter å ha "senket standarden" flere hakk»?

Dessuten, i følge de selvutnevnte kjønnsmarkedsspesialistene, kan kvinner alltid med suksess spille på sin seksualitet for å oppnå andre goder. Dette forutsetter selvsagt at dem som i utgangspunktet sitter på god…

Gjør Google oss late?

Bilde
Geeksugar spør om Google gjør oss late, fordi de retter stavefeil for deg og gjør at du ikke egentlig trenger å lære hvordan et ord staves. Umiddelbart tenker jeg at det kan gå i begge retninger — når jeg Googler et ord som søkemotoren forteller meg staves på en annen måte, legger jeg alltid merke til det og anstrenger meg for å huske det til neste gang jeg skal bruke det ordet.

Likevel er det grunn til å være pessimistisk. Dagens skoleelever har ikke bare Googles automatiske søkeforslag å hjelpe seg med, men gjerne innebygd stavekontroll i både skriveprogrammet og nettleseren. Er det så ille, da? Trenger vi egentlig å lære å stave når maskiner kan gjøre det for oss? Kan ikke vi heller bruke kreftene på andre ting?

Vel, stavekontroller er verken overalt eller ufeilbarlige, og det finnes selvsagt stavefeil en slik funksjon ikke vil snappe opp fordi det finnes et annet ord som staves nettopp slik. Og la meg ikke en gang begynne å snakke om orddelingsfeil... Det finnes absolutt årsak til…

Nytt utseende på bloggen

Jeg har bestemt meg for endelig å høre på dere sutrebasser som ikke synes lys tekst på mørk bakgrunn er noe. Så nå ser det riktig så lyst og sommerlig (og lesbart) ut her. Jeg benyttet også muligheten til å legge inn et skikkelig analogt blogghode. Bildet i blogghodet er tatt med mitt instax mini-kamera, og er av en kameliablomst i botanisk hage. (Den er farget rød med tusj etterpå.)

Så, hva synes dere?

Oppdatert litt-senere-samme-kveld: Jeg har også endelig fått oppdatert bloggrullen min; du finner den et stykke ned i sidemargen her. Driver også og rydder opp i andre lenker, men nå kommer kjæresten med dronning Maud-pudding og setter Twin Peaks i DVD-spilleren, så jeg fortsetter nok med det i morgen.

Menneske vs natur

Bilde
Jeg blir bare mer og mer oppslukt av å følge nyhetsbildet for tiden. Hver gang jeg leser at et land har forlenget stengingen av luftrommet sitt grunnet asken fra Eyjafjallajökull, er det noe som hopper inni meg.

Det til tross for at jeg har ordentlig sympati for mine venner og kjente som er strandet både i Norge og andre steder — noen kommer seg ikke på en etterlengtet sydentur, andre kommer seg ikke hjem til universitetet i Storbritannia, og det er selvsagt kjipt.

Enda verre er det å lese om luftambulanser som ikke kommer fram, og jeg er jamen glad for at vi ikke har lagt ned alle lokalsykehusene våre ennå...

Likevel liker jeg å følge med på historiene om «krisen» fordi de minner meg på at jeg ennå bor på ei levende jord, og vi mennesker er ikke herrer over den, enda vi liker å tro det. Vi kan bygge så høye skyskrapere vi bare vil, asfaltere jorda og stenge vannet inne, men under alt sammen ulmer og puster det.

Ikke bare tror vi at vi er herrer over jorda, vi tar det for gitt. Derfor…