Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2009

Fordi jeg fortjener det

L'oreal har hjernevasket meg.

Det finnes ikke den ting jeg ikke kan overbevise meg selv om at jeg fortjener. En sjokolade etter en «lang» og «hard» arbeidsdag. En ny neglelakk som har en litt annen lillanyanse enn nummer trettifem i samlingen. En pause, en kaffe, fem øl, morgensex i stedet for å rekke trikken, en eller annen ny teknoleke kjøpt på ebay eller blogglesning i stedet for manusskriving.

Og jovisst fortjener vi av og til at gode ting skjer med oss, bare fordi vi er mennesker. Vi fortjener mat, klær, omsorg og nye sjanser. Men fortjener vi en spahelg på landet fordi vi holder ut ei førti timers arbeidsuke, eller en ny kjole fordi vi støtter Redd Barna med en hundrings?

Næsj.

Jeg kommer fortsatt til å unne meg øl, neglelakk og bortkastet internettid – men det er ikke fordi jeg fortjener det. Det er fordi jeg vil og kan, bortskjemt som jeg er her i mitt lille, rike land.

PS. Jeg kjøper ikke L'oreal-produkter – deres innstilling til dyretesting gjør at de ikke fortjener…

Si noe

Jeg skriver ting i dagboken min, den jeg skriver i med tusjpenn fire ganger i året, ting jeg for skams skyld ikke deler på Internett fordi folk vet hvem jeg er og hvem kjæresten min er.

Det er gode ting, altså, ting som handler om å ha det bra, kanskje det bare er våren, eller kanskje det virkelig er lykke. Men like tilstedeværende som denne altoppslukende, kvalmende lykken er den selvsagte følelsen av at nå kommer et eller annet til å gå til hælvete snart, et eller annet, for ting kan ikke være så bra, jeg har ikke gjort noen ting for å fortjene det. Jeg venter på at det første kortet i korthuset skal rase, men jeg holder ikke pusten i mellomtiden.

På torsdag skal Thåstrøm synge for oss med den rustne, dype stemmen sin. Kanskje han synger «fan, fan, fan, det skulle varit du», og jeg kommer til å gråte, for forrige gang jeg så Thåstrøm var jeg nyforlovet, Roskilde 06, det var bare timer siden jeg hadde fridd til ham som kom til å forlate meg lenge etterpå, og vi satt der med de glatte…

Tosomhet punktum

Jeg har fått overdose av diskusjoner om monogami og utroskap og polyamorøse og åpne forhold i det siste, i tillegg til å ha lest Ray Kluuns to bøker om å ha dødssyk kone og elskerinne. Så bare for å utfordre meg selv ytterligere, tilbringer jeg formiddagen med å lese blogger om temaene. Dette for eksempel, og så har jeg søkt og lest og lest. Nå er jeg matt og mett.

Heldige mennesker, liksom. Som har klart å frigjøre seg fra samfunnets monogame tvangstrøye. Som kan være åpne, frie, glade og tilfreds(stilt)e. Hele tiden.

Det framstilles rimelig uproblematisk, det hele. Og på et plan frister det også meg. Likevel får jeg vondt i magen og kjenner at jeg visst er langt mer konservativ enn jeg vanligvis betrakter meg som.

Hvis man kan leve i et godt forhold, som det jeg er i, og samtidig slippe å utelukke muligheten for å ha et mer enn gjennomsnittlig intimt møte med hvem som helst annen, hva er problemet, egentlig? Hvorfor i helvete er jeg egentlig monogam? Og hva slags argumenter har jeg for…

Mobilblogg: fant den!

Bilde
Men jeg sier ikke hvor...

Ja, ett slag kan tilgis

Jeg vil sjelden betegne meg som en tilhenger av Kristin Spitznogle, men i helgen vil jeg gi henne rett i hennes temmelig kontroversielle utsagn til VG: ett slag kan tilgis.

Det er ikke en nedvurdering av hvor alvorlig vold i parforhold er eller hvor stort problem familiemishandling er i vårt samfunn. Det innebærer ikke at jeg i mindre grad vil oppfordre, ja, trygle, personer som befinner seg i et voldelig forhold om å se til helvete å komme seg ut.

Vold er destruktivt, nytteløst og feigt. Men det er en ting det ikke er, og det er unaturlig. Når du er sint (og det blir de fleste av oss i blant på partneren vår) kjenner du adrenalinet stige i kroppen; musklene spenner seg og gjør seg klar til den instinktive reaksjonen på raseriet: å slå.

Å være menneske i vår sivilisasjon innebærer en nødvendighet av å kontrollere disse impulsene. Noen trenger hjelp til å lære det.

Vold mot kvinner bekjempes ikke ved å få alle menn som noen gang  har kjent impulsen til å slå til å føle seg som monstre. Vol…

< emo > Vinter

Jeg har det bra, jeg. Jeg er heldig. I forhold til så mange andre. Men vinteren kjennes lang noen ganger.

Når jeg står og grer ut flokene i mitt lange hår for første gang på omtrent tre uker, tar den første oppvasken på like lang tid, endelig åpner og betaler en haug med regninger selv om jeg har hatt dekning på kontoen lenge – når jeg sovner gråtende med alle klærne på på kjærestens bryst fordi alle i hele verden, både fiender og venner er teite –

da er det godt at det snart er vår.

< / emo >

Berus eder (ei)

Ah, alkoholen. Vår felles verste venn og beste fiende. Vår flukt fra den grå og deprimerende virkeligheten, vår sosiale selvmedisinering, vår livsnødvendige gift.

Det er rart hvor avhengige vi er av den, alle sammen, egentlig. De fleste av oss har et «normalt» og «sunt» forhold til alkohol, vi er ikke alkoholikere, vi skal bare slappe av litt, skal bare ta helg. Hvorfor er alkoholen så selvsagt med oss hele tiden? Vi himler overbærende med øynene over dem som takker nei.

Det er en høy terskel for de aller, aller fleste jeg kjenner å ta en hvit måned eller to. Og hvorfor skulle vi det? Det trengs ikke. Vi har kontroll.

Det er bare det, at så avhengige er vi som folkegruppe av alkohol, at vi er villige til å fnyse av all erfaring som forteller oss at tilgjengelighet og skader henger sammen, at ungdom som får med alkohol hjemmefra drikker mertidligere stengetider minsker vold og så videre.

Vi, voksne mennesker, blånekter, bortforklarer og holder hendene for ørene (la-la-la) fordi vi s…