Tosomhet punktum

Jeg har fått overdose av diskusjoner om monogami og utroskap og polyamorøse og åpne forhold i det siste, i tillegg til å ha lest Ray Kluuns to bøker om å ha dødssyk kone og elskerinne. Så bare for å utfordre meg selv ytterligere, tilbringer jeg formiddagen med å lese blogger om temaene. Dette for eksempel, og så har jeg søkt og lest og lest. Nå er jeg matt og mett.

Heldige mennesker, liksom. Som har klart å frigjøre seg fra samfunnets monogame tvangstrøye. Som kan være åpne, frie, glade og tilfreds(stilt)e. Hele tiden.

Det framstilles rimelig uproblematisk, det hele. Og på et plan frister det også meg. Likevel får jeg vondt i magen og kjenner at jeg visst er langt mer konservativ enn jeg vanligvis betrakter meg som.

Hvis man kan leve i et godt forhold, som det jeg er i, og samtidig slippe å utelukke muligheten for å ha et mer enn gjennomsnittlig intimt møte med hvem som helst annen, hva er problemet, egentlig? Hvorfor i helvete er jeg egentlig monogam? Og hva slags argumenter har jeg for å forsvare det overfor de Frigjorte?

Jeg vet ikke. Når venner forteller meg at de er lykkelige og aldri sjalu i sine trekantkjæresteforhold, utroskapsavtaler og uendelige åpenheter, kan jeg umulig protestere eller dømme dem. Men min magefølelse sier at det bare ville gått bra så lenge.

Det blir bare feil — og jeg nekter å gå med på at det bare er fordi jeg har samfunnspåtvungent tankegods.

(For om jeg fikk lov til å utforske verden der ute, hvor skulle jeg stoppe? Plutselig ville jeg ha forelsket meg, hoppet videre til neste blomst, og hatt det gående, eller plutselig ville jeg ha behøvd kjæresten min som aller mest akkurat når han var alt for opptatt på en annen kant.)

Og vet du hva? Jeg liker at jeg ofrer noe for å være sammen med kjæresten min, og at han ofrer noe for å være sammen med meg. Det gjør at jeg føler oss sterkere. Vi kommer sikkert til å forbanne det på hver vår kant noen ganger, det kommer sikkert til å kreve all vår selvkontroll på et tidspunkt å holde seg til lovlig flørting når alle lemmer skriker etter mer, det vil kanskje holde hardt, kanskje vil grenser tøyes og tilgivelse kreves. Men likevel.

Jeg vil forsvare monogamiet. Jeg vil forsvare Kjærligheten, den som man tviholder på selv når den har blitt grå og blek. Jeg vil forsvare ekteskapet, som gjør det ekstra trøblete å gi opp. Jeg tenker på, og kanskje er det litt sykt, men altså, jeg tenker på at en dag kommer vi ikke lenger til å være unge og spreke og vakre og kunne få tilfredsstilt lengselen etter hendenes innside hvorenn vi snur oss. Og jeg tenker, selv før det, når du, kjæresten min, er sliten eller syk eller deppa, skal du kunne ringe meg, når og hvor som helst, og jeg kommer. (Da sier det seg selv at jeg ikke befinner meg i en seng eller et smug med en av de mange andre vidunderlig vakre menneskene i verden.)

Jeg gidder ikke lenger skamme meg over at jeg gråter av chick flicks og jubler innvendig når jeg ser eldre mennesker kysse i parken. Jeg tror på tosomhet.

Jeg liker hverdager, jeg. Jeg liker at det er tøft i blant og at det ikke finnes noen steder å rømme. Jeg liker at vi eier hverandre, litt. Selv om det nok er fryktelig utrendy og politisk ukorrekt. Ingen skal eie hverandre. Neida. Men jeg liker å ikke bare være meg, og å undertegne alle kort og brev med «din Lea». Jeg liker at vi av og til må sloss om plassen.

Det er kanskje ikke slik at jeg hadde gått glipp av alt dette om jeg hadde åpnet opp litt. Kanskje er jeg ikke så god til å forsvare konservative familieverdier. Jeg prøver å ligge unna ordet «rammer». Jeg synes ikke kjønn spiller inn, så hvorfor skulle antall gjøre det? Dette er personlig. Det er min fasit. Det er høyttenking. Sånn at neste person som flyter gjennom Internett med hjertetanker skal kunne lese flere alternativer. Tosomhet.

Leser Hela Hustrun og blir glad igjen.