Tosomhet punktum

Jeg har fått overdose av diskusjoner om monogami og utroskap og polyamorøse og åpne forhold i det siste, i tillegg til å ha lest Ray Kluuns to bøker om å ha dødssyk kone og elskerinne. Så bare for å utfordre meg selv ytterligere, tilbringer jeg formiddagen med å lese blogger om temaene. Dette for eksempel, og så har jeg søkt og lest og lest. Nå er jeg matt og mett.

Heldige mennesker, liksom. Som har klart å frigjøre seg fra samfunnets monogame tvangstrøye. Som kan være åpne, frie, glade og tilfreds(stilt)e. Hele tiden.

Det framstilles rimelig uproblematisk, det hele. Og på et plan frister det også meg. Likevel får jeg vondt i magen og kjenner at jeg visst er langt mer konservativ enn jeg vanligvis betrakter meg som.

Hvis man kan leve i et godt forhold, som det jeg er i, og samtidig slippe å utelukke muligheten for å ha et mer enn gjennomsnittlig intimt møte med hvem som helst annen, hva er problemet, egentlig? Hvorfor i helvete er jeg egentlig monogam? Og hva slags argumenter har jeg for å forsvare det overfor de Frigjorte?

Jeg vet ikke. Når venner forteller meg at de er lykkelige og aldri sjalu i sine trekantkjæresteforhold, utroskapsavtaler og uendelige åpenheter, kan jeg umulig protestere eller dømme dem. Men min magefølelse sier at det bare ville gått bra lenge.

Det blir bare feil — og jeg nekter å gå med på at det bare er fordi jeg har samfunnspåtvungent tankegods.

(For om jeg fikk lov til å utforske verden der ute, hvor skulle jeg stoppe? Plutselig ville jeg ha forelsket meg, hoppet videre til neste blomst, og hatt det gående, eller plutselig ville jeg ha behøvd kjæresten min som aller mest akkurat når han var alt for opptatt på en annen kant.)

Og vet du hva? Jeg liker at jeg ofrer noe for å være sammen med kjæresten min, og at han ofrer noe for å være sammen med meg. Det gjør at jeg føler oss sterkere. Vi kommer sikkert til å forbanne det på hver vår kant noen ganger, det kommer sikkert til å kreve all vår selvkontroll på et tidspunkt å holde seg til lovlig flørting når alle lemmer skriker etter mer, det vil kanskje holde hardt, kanskje vil grenser tøyes og tilgivelse kreves. Men likevel.

Jeg vil forsvare monogamiet. Jeg vil forsvare Kjærligheten, den som man tviholder på selv når den har blitt grå og blek. Jeg vil forsvare ekteskapet, som gjør det ekstra trøblete å gi opp. Jeg tenker på, og kanskje er det litt sykt, men altså, jeg tenker på at en dag kommer vi ikke lenger til å være unge og spreke og vakre og kunne få tilfredsstilt lengselen etter hendenes innside hvorenn vi snur oss. Og jeg tenker, selv før det, når du, kjæresten min, er sliten eller syk eller deppa, skal du kunne ringe meg, når og hvor som helst, og jeg kommer. (Da sier det seg selv at jeg ikke befinner meg i en seng eller et smug med en av de mange andre vidunderlig vakre menneskene i verden.)

Jeg gidder ikke lenger skamme meg over at jeg gråter av chick flicks og jubler innvendig når jeg ser eldre mennesker kysse i parken. Jeg tror på tosomhet.

Jeg liker hverdager, jeg. Jeg liker at det er tøft i blant og at det ikke finnes noen steder å rømme. Jeg liker at vi eier hverandre, litt. Selv om det nok er fryktelig utrendy og politisk ukorrekt. Ingen skal eie hverandre. Neida. Men jeg liker å ikke bare være meg, og å undertegne alle kort og brev med «din Lea». Jeg liker at vi av og til må sloss om plassen.

Det er kanskje ikke slik at jeg hadde gått glipp av alt dette om jeg hadde åpnet opp litt. Kanskje er jeg ikke så god til å forsvare konservative familieverdier. Jeg prøver å ligge unna ordet «rammer». Jeg synes ikke kjønn spiller inn, så hvorfor skulle antall gjøre det? Dette er personlig. Det er min fasit. Det er høyttenking. Sånn at neste person som flyter gjennom Internett med hjertetanker skal kunne lese flere alternativer. Tosomhet.

Leser Hela Hustrun og blir glad igjen.

Kommentarer

  1. Jeg lever i et polyamorøst forhold og kan ikke lenger karakterisere meg som helt ung. :-) Dessuten har jeg satt meg svært godt inn i temaet polyamori og skriver om det på bloggen Magic Penny (jeg er Inni på bloggen)
    Jeg også vil forsvare kjærligheten og utfra det kjennskap jeg har til det polyamorøse miljøet i Norge, er det ikke slik at man hopper fra blomst til blomst. Tvertimot er ansvarlig ikke-monogami svært utbredt. Samtidig respekterer jeg at andre velger å leve på en annen måte for jeg tror ikke at polyforhold er noe for alle.

    SvarSlett
  2. Valgfrihet er stikkordet, ja.

    SvarSlett
  3. Er så enig, Lea.
    Polyamore virker bare lettvint. De er ikke dedikert til kjærligheten.

    SvarSlett
  4. Takk for kommentarer :)

    Anne-Sophie: Jeg skjønner at de som er dedikerte til å skrive om og informere om dette temaet er reflekterte og oppegående personer, og jeg kan ikke dømme måten andre definerer sine forhold på. Samtidig har jeg problemer med å forstå begrepet "ansvarlig ikke-monogami" og hvor grensen går, selv når jeg forsøker å sette meg inn i det. Jeg respekterer at folk har ulike syn, men opplever nok av og til polyamorøse som litt "misjonerende", altså i forhold til at de har frigjort seg fra en tvangstrøye vi andre ikke har innsett at vi har. Det gjelder naturligvis ikke alle, kanskje noen kan være intenst nyfrelste i blant?

    SvarSlett
  5. Jeg tror det viktigste er at de samme reglene gjelder for begge i et forhold, og at man kommer til de reglene sammen fordi de føles riktigst.

    Jeg tror det finnes gode forhold i forskjellige former, og dårlige forhold i forskjellige former. Hva som gjør en usikker varierer fra person til person, samme med hva som gjør at man føler seg trygg. Det kan også variere over tid.

    Så jeg lander på at det ikke nødvendigvis finnes en fasit på en type forhold som er best for absolutt alle. Monogami kan funke best for deg, mens polyamori kan funke best for Anne-Sophie over her. Det er godt mulig dere begge hadde vært mindre lykkelig om dere hadde gått over til den andres versjon.

    Å gjøre det de fleste i samfunnet gjør betyr ikke at man lar seg undertrykke samfunnets regler. Kanskje det bare er den typen forhold som passer best for flest. På samme måte som at å finne en annen måte å gjøre det på ikke betyr at man frigjør seg fra en tvangstrøye andre har, men rett og slett at man har andre preferanser enn de fleste og gjør det som passer en selv best.

    SvarSlett
  6. Dette synes jeg var veldig godt skrevet. Jeg tenker visst som du. Jeg er lagd for å være trofast, lagd for tosomhet og forplikelse. Rett og slett

    SvarSlett
  7. Trofasthet her også.
    Enten er man to, ellers kan man like godt være alene.
    Min mening hvertfall...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa