fredag, mai 20, 2011

Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassa

Via Facebook ble jeg gjort oppmerksom på dette klippet fra Fremskrittspartiets landsmøte:


Som en person som forsøker å leve av et kunstneryrke, er det klart jeg blir sjokkert av sånt. Sugerør ned i statskassa?

Før vi går videre, la meg sjekke kontoen min.

Wohoo, 1337,- kroner!

Kunstnerhverdag, kjære Julia Brännström, er for de aller fleste ingen dans på roser. Selv blant de heldige få som blir tildelt Statens Kunstnerstipends arbeidsstipend på 190 000 kroner i året tviler jeg på at sjampanjeføringen er noe særlig høy (og man kan bare jobbe i 50% stilling ved siden av det arbeidet stipendet skal dekke). Jeg har heller ikke hørt om noen som lever på kunstnerstipend karrieren sin igjennom, til de er pensjonister. (Det kan godt hende de finnes, men de utgjør garantert ikke en betydelig andel av landets kunstnerstand.)

De fleste av oss søker Statens Kunstnerstipend uten å få det. I blant får vi kanskje tildelt produksjonsstøtte til prosjektene våre; man er nokså heldig hvis man får tildelt halvparten av det beløpet man søker om til en produksjon.

Statsstøtte til for eksempel teaterproduksjoner gjør at man kan selge billetter til en pris som gjør at «folk flest» har råd til å gå og se på, også til produksjoner som ikke er überkommersielle brød og sirkus-prosjekter. Ikke bare det: det lønner seg samfunnsøkonomisk, i følge en dansk undersøkelse som dessverre later til å ha forsvunnet fra nettet. (Folk kjøper subsidierte teaterbilletter, reiser kollektivt til teateret, spiser på restaurant og så videre.)

Brännström mener at dersom man ikke er den beste kunstneren eller den beste politikeren må man «finne seg i å jobbe ved siden av». Hva med dersom man ikke er den beste snekkeren, den beste revisoren eller den beste eiendomsmegleren? — Blir det som Fremskrittspartiet vil må vil vel alle snart jobbe døgnet rundt for å tjene til føden.

Er å være kunstner ikke en ordentlig jobb? Er det ikke hardt arbeid? Er det man produserer ikke av verdi for samfunnet? FrP later til å mene det. Til det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si. FrP kan jo bygge sitt drømmesamfunn med grå, uniforme «kommunistblokker» (he-he), da, eller la frivillige (se neste avsnitt) få dekorere dem. Riktignok er de sterkt imot lovlig gratismaling på vegger... De kan skru på TV'ene sine og velge mellom tolv kanaler med Paradise Hotel finansiert av nettpokerreklame, og lese krimbøker med glansede omslag. For noen av oss er kunst og kultur noe mer, og noe viktig. Why we need art.

FrP vil ikke utrydde all kultur. Neida. De vil, i følge programmet sitt, ha «(...)et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet.»

Vel. Man kan både snekre et hus og sette opp en revy basert på frivillighet, men å sikre et visst kvalitetsnivå krever som oftest profesjonalitet. Profesjonalitet krever hardt arbeid og nok tid, og tid krever faktisk penger. Jeg ønsker sjansen til å oppleve kultur som hever seg over det frivillighet alene kan få til. Jeg er også villig til å jobbe hardt for å levere det samme. Det får jeg ikke til på den fritida jeg eventuelt måtte ha til overs mellom andre jobber. Og jeg må faktisk spise mat og betale husleie jeg også.

Vis meg dette sugerøret vi kunstnere visstnok har i statskassa «som ingen andre yrkesgrupper», og jeg tar gjerne en sup mot å få gi noe tilbake. Foreløbig har jeg, mine lange frilanserarbeidskvelder og studielånsrentene mine sett veldig lite til det omtalte slurperedskapet.

Tomme teaterstoler. Bilde fra Bennet Vflickr under en Creative Commons-lisens.
 Dette er dagens blogglydspor.

«Look inside, look inside your tiny mind
Then look a bit harder
'Cause we're so uninspired, so sick and tired
Of all the hatred you harbor
 
(...)
 
Fuck you, fuck you very, very much
'Cause we hate what you do
And we hate your whole crew
So please don't stay in touch»

Sorry. Barnslig. Men, ja. 

5 kommentarer:

  1. For det første så synes jeg mye av det du skriver i dette innlegget er grensen til udregelig .

    Videre så må jeg bare si at jeg faktisk enig i Julia Brännström, det hun mener og poenget med denne talen er å ta opp debatten om det faktisk er riktig at kunstnere skal bli støttet økonomisk av staten ?

    Kunstnerne har jo faktisk selv valgt å bli en kunstner, selv om det høres veldig ille ut og leve i dette yrket så er det faktisk frivillig !

    Og om de på egenhånd har valgt et yrke, så mener jeg og mange andre at det blir feil og kreve og forvente at staten skal stille opp og betale lønningen til kunstnerne !

    Dette er ikke normal praksis i andre yrker, så for det første er det forskjellsbehandling . Og voksne mennesker må klare å forsørge seg selv - slik de fleste gjør i andre yrker . Det er faktisk ikke statens oppgave og forsørge arbeidsføre innbyggere .

    Skjønner ?

    Mvh

    SvarSlett
  2. Jeg skrev først flere korte kommentarer som svar, her prøver jeg å sammenfatte i én og sletter de andre.

    For det første: svært få kunstnere har arbeidsstipend/garantiinntekt fra staten. I min yrkesgruppe, skuespillere, er det i 2011 sytten stykker som har denne typen inntekt av totalt et par tusen.

    Det meste av kunstneres inntekt som har opphav i statskassa kommer fra ulike støtteordninger. I min bransje -- teaterbransjen -- produksjonsstøtte til enkeltprosjekter og grupper og subsidier til institusjonsteatre. Dette er IKKE unikt for kunstnere, i mange bransjer, yrker og bedrifter kommer lønningen delvis fra statlige støtteordninger!

    Først og fremst påpeker jeg altså at Brännström bommer på problemstillingen: det er i praksis nesten ingen kunstnere i Norge som lever av stipend fra staten.

    Uansett får man ikke et slikt stipend for å gjøre ingenting -- man får det ved å vise til tidligere arbeid og konkrete planer for hvordan man vil levere arbeid av verdi til samfunnet.

    Man kan godt mene at det offentlige ikke bør støtte produksjon av kunst og kultur heller, men som sagt er det bevist at dette lønner seg samfunnsøkonomisk (i det minste i Danmark): Folk får råd til teaterbillettene, men spytter penger tilbake i landets økonomi gjennom restaurantbesøk, transport og innkjøp i forbindelse med teaterstykket.

    Jeg mener det er statens oppgave å støtte produksjon av kultur, på samme måte som jeg mener det er statens oppgave å støtte drift av jernbane, skoler og så videre.

    SvarSlett
  3. La meg prøve Lea....

    Anonym du skriver at kunstnerne ikke kan forvente at staten skal betale for yrket deres, men det er ikke slik at staten betaler for kunstnernes yrke. Det staten betaler for er kunsten og verdien av den, på lik linje med at staten betaler for verdien ingienørtjenestene til en statsansatt ingienør, eller kalkuleringen til en statsansatt økonom. Du hevder at staten forsørger arbeidsføre innbyggere. Staten betaler for en tjeneste som kunstneren selger til staten, så enkelt og greit er det.

    Muligens ser ikke du på kunst som en like verdifull gode som de andre nevnte godene, og det kan man gjerne diskutere. Men hele premissene for debatten blir gal når du forutsetter at staten betaler noen for å være kunstnere. Vi kan gjerne diskutere hvorvidt alle kunstnere bør finne arbeid i privat sektor, men det at noen i privatsektor faktisk er interesert i å ansette kunstnere er faktisk i seg selv et argument for at kunsten har verdi, for privat sektor driver ikke med veldedighet men kjøper konkrete produkter.

    Til sist hvorfor er kunsten en verdi som bør kjøpes av felleskapet, når den alikevel til en hvis grad fremstilles i privat sektor? Her kunne jeg godt in på en normative og subjektive diskusjoner og sammenlignet verdien av god og dårlig kunst, hva kunst burde være osv. som estetikker kunne jeg sikkert klart det, men i og med at det er subjektivt er det ikke almengyldig og kan enkelt argumenteres i mot.

    :I stede vil jeg bruke enkel økonomisk teori, det meste av kunsten i samfunnet vårt er økonomiske fellesgoder i likhet med feks. gatelys. Dette er goder som et flertall av befolkningen mener er viktig, men som vi alene ikke er villig til å betale for siden det kreves en stor investering, som andre får like mye nytte av som oss selv. For de konkrete resultaten av kunstnernes arbeid definert i bred forstand vil et flertall av oss faktisk ha. Vi ønsker statuer av kjente personer i gatene vi hadde skammet oss hvis Karl Johan, eller Torgallmenningen hadde bestått av en asfaltert vei og ikke noe mer, eller alle t-banestasjonene var grå sementunneler uten noe dekor. Skal vi kvitte oss med kunstnerne, må vi først fjerne deres oppgaver å stemme for et samfunn hvor offentlige bygg og plasser ikke har noen som helst estetisk funksjon. Problemet er bare at flertallet av oss gjerne betegner slikt som grå kommunistarkitektur, eller maskinelt samfunn.

    SvarSlett
  4. Forbipasserende googler21/5/11 12:02

    http://wwwhenrix.blogspot.com/2011/05/frp-julia-brannstrom-verden.html

    SvarSlett
  5. Selv er jeg maler, skulptør og designer om kvelden, etter dagen med praksis for å bli bioingeniør. Det går bra og jeg er veldig fornøyd. Jeg synes skattepenger er til for dom som virkelig trenger det. Kultur vil alltid finnes i samfunnet.

    SvarSlett