mandag, mars 16, 2009

Si noe

Jeg skriver ting i dagboken min, den jeg skriver i med tusjpenn fire ganger i året, ting jeg for skams skyld ikke deler på Internett fordi folk vet hvem jeg er og hvem kjæresten min er.

Det er gode ting, altså, ting som handler om å ha det bra, kanskje det bare er våren, eller kanskje det virkelig er lykke. Men like tilstedeværende som denne altoppslukende, kvalmende lykken er den selvsagte følelsen av at nå kommer et eller annet til å gå til hælvete snart, et eller annet, for ting kan ikke være så bra, jeg har ikke gjort noen ting for å fortjene det. Jeg venter på at det første kortet i korthuset skal rase, men jeg holder ikke pusten i mellomtiden.

På torsdag skal Thåstrøm synge for oss med den rustne, dype stemmen sin. Kanskje han synger «fan, fan, fan, det skulle varit du», og jeg kommer til å gråte, for forrige gang jeg så Thåstrøm var jeg nyforlovet, Roskilde 06, det var bare timer siden jeg hadde fridd til ham som kom til å forlate meg lenge etterpå, og vi satt der med de glatte, billige sølvringene og strålte om kapp med sola som var i ferd med å gå ned.

Kjæresten min kommer til å vite hvorfor jeg gråter og det kommer til å være greit, for vi skaper våre egne minner nå, og de kan aldri være de samme, men de er nye og vakre og intense og bare våre.

Jeg møter mennesker jeg er redd for uten å dø, jeg åpner øynene når jeg kysser og jeg skriver om det i dagboken min.

Kjæresten min innbiller seg at jeg er «smart», hva han nå legger i det, og jeg løser IQ-oppgaver på nett og leser tilfeldige Wikipedia-artikler for å opprettholde illusjonen en stund til. Kanskje har jeg i det minste lært meg å danse og synge drikkeviser før han avslører meg. I alle fall slår jeg ham i musikk-TP, og det er ikke en gang fordi jeg husker mer av nittitallet enn ham.

Mormor er blitt så gammel, og nevøen min så stor, og eksen min har fått sånne levd liv-rynker rundt øynene, og jeg er blitt litt tjukk, og pappa slank, og venninnen min så mye sterkere, jeg lurer på om hun ser det selv. Og visst faen blir det Roskilde i år. Og jeg tenker så fryktelig uanstendige tanker på trikken i blant, jeg er glad det ikke synes når jeg har ståtiss. Jepp, det er definitivt vår.

Jeg skriver, og venter. Dagboken min vet heller ikke alt. Og ikke jeg.

2 kommentarer:

  1. Minner kan være både og, ja - og vi merkes av de erfaringene vi gjør oss, sjøl om vi gjerne fokuserer på å leve i nuet. Jeg har det mer ryddig i livet mitt enn jeg turde å drømme om da jeg var yngre, og tenker i blandt på at dette umulig kan vare evig...

    Nå er jenta ute av redet og går sin egen vei, eldste sønn blir 18 til høsten, yngstemann nærmer seg "konfirmasjonsalderen" - og jeg er farmor til en gutt som snart fyller ett år...

    Jeg kjenner også våren innta kroppen, tør nok ikke skrive dagbok om det ;)

    SvarSlett
  2. Jeg synes du er tøff jeg som har turt å involvere deg i en ny mann igjen etter det vonde bruddet. Så herlig å gå en vår imøte sammen med en man vil skape nye minner sammen med, selv om det skulle bli noen tårer over gamle tider. Det er slettes ingen sannhet som sier at det som en gang før har gått galt, skal gå galt igjen...;)Visst faen skal du til roskilde!Og jeg tror vi alle har endel tanker i våren som ikke engang egner seg i dagbøker ;)

    SvarSlett