søndag, mars 08, 2009

Ja, ett slag kan tilgis

Jeg vil sjelden betegne meg som en tilhenger av Kristin Spitznogle, men i helgen vil jeg gi henne rett i hennes temmelig kontroversielle utsagn til VG: ett slag kan tilgis.

Det er ikke en nedvurdering av hvor alvorlig vold i parforhold er eller hvor stort problem familiemishandling er i vårt samfunn. Det innebærer ikke at jeg i mindre grad vil oppfordre, ja, trygle, personer som befinner seg i et voldelig forhold om å se til helvete å komme seg ut.

Vold er destruktivt, nytteløst og feigt. Men det er en ting det ikke er, og det er unaturlig. Når du er sint (og det blir de fleste av oss i blant på partneren vår) kjenner du adrenalinet stige i kroppen; musklene spenner seg og gjør seg klar til den instinktive reaksjonen på raseriet: å slå.

Å være menneske i vår sivilisasjon innebærer en nødvendighet av å kontrollere disse impulsene. Noen trenger hjelp til å lære det.

Vold mot kvinner bekjempes ikke ved å få alle menn som noen gang  har kjent impulsen til å slå til å føle seg som monstre. Vold mot kvinner bekjempes ikke ved å tie i hjel det faktum at kvinner også utøver fysisk og psykisk vold mot menn i forhold.

Jeg føler det nødvendig å forklare mitt engasjement med en tilståelse:

Jeg har slått kjæresten min.

Nei, ikke den nåværende, dette er mange år siden. Det hendte én gang. Jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Kjæresten min trodde på meg da jeg lovte det, og det hadde han all grunn til. Jeg nekter altså å gå med på at mitt øyeblikks manglende kontroll over instinktene gjør meg til en mishandler fra første stund. Greit var det ikke, men i den stunden lærte jeg meg hvor grensa går og har siden da holdt meg trygt innenfor.

Har du slått partneren din? Fortell om det! La dem som roper "korsfest!" få se at vi er alle mennesker. Det trengs. Deretter: søk hjelp om du tror det kan skje igjen.

Det er nødvendig å si at vi har ulike grenser. Selv om det første slaget kan tilgis, er det ikke slik at det skal tilgis. Det er ikke galt å gjøre det — men det er ikke galt å ikke gjøre det heller. Det er fordømmelsen av dem som blir jeg vil til livs. I en moderne relasjon vil ikke et slag alltid være en handling fra en part med naturgitt makt over den andre. Det kan like gjerne være å lange ut mot en likeverdig partner som er i stand til på den ene eller andre måten å slå tilbake. Det er ikke greit. Men det er ikke svart-hvitt, heller.

Hvis du er i et forhold med gjentatte voldsepisoder er ikke dette innlegget myntet på deg. Da bør du snarest komme deg ut av forholdet og søke hjelp, for eksempel her.

21 kommentarer:

  1. Hei!
    Skjønenr jo at dette innlegget er dels selvforsvar, siden du har slått selv. MEN vær klar over at en person med voldelige tilbøyligheter benytter manipulasjon på et høyt nivå NETTTOPP for å få den som blir slått tiol å tilgi. For det er hans, eller hennes skyld!

    Derfor: Det første slaget kan IKKE tilgis! Uansett. Enhver er ansvarlig for å kontrollere seg selv i et sinneutbrudd, og ty til vold er en løsning som ikke hører noe sted hjemme!
    Jeg vet.. Er overlever etter vold. Mistet blant annet evnen til å få egne barn!

    SvarSlett
  2. Hei, og takk for svar!

    Jeg ser ikke på innlegget mitt som selvforsvar, nei, jeg føler ikke at jeg har noen grunn til å forsvare meg i dag. Det finnes mange manipulerende, beregnende personer med "voldelige tilbøyeligheter", ja, men poenget med innlegget er å understreke at det er forskjell på å kjenne til voldsinstinktet og å være en av dem som har "voldelige tilbøyeligheter". Det er mulig å ha slått uten å være en mishandler. Det finnes nyanser. Det kan være ubehagelig å forholde seg til, men jeg mener likevel det er på tide. Uten at jeg på den måten vil forsvare vanevoldsutøvere og dem som manipulerer og undertrykker sin partner.

    Jeg er glad for at du har kommet deg ut av et voldelig forhold, og takknemlig for at jeg aldri selv har opplevd å bli mishandlet. Kanskje gir det meg mindre rett til å uttale meg, men jeg tillater meg likevel å mene noe om dette.

    SvarSlett
  3. Vanskelig sak. Skjønner at du sier det du sier, men vet ikke om jeg er enig. Tror også det handler om hvilke kombinasjoner av mennesker det er snakk om.

    SvarSlett
  4. Ingen slag kan tilgis. Man slår ikke et annet menneske.

    SvarSlett
  5. Hvis jeg hadde påstått at slag og spark var akseptabelt, hadde det heller ikke vært noe man trengte tilgivelse for. Altså er jeg helt enig i at "man slår ikke et annet menneske", samtidig som jeg mener det kan tilgis.

    SvarSlett
  6. Alle mennesker kan gjøre en feil. Men om man gjør en vane av feilene blir det et problem.

    Det er vanskelig å sette seg til dommer over hvordan andre mennesker skal reagere på vold. Derfor vil jeg understreke at ett slag KAN tilgis, men om det blir mer enn en gang kan man man ha som veiledende strategi å pakke kofferten og stikke så fort som det lar seg gjøre.

    Jeg mener ihvertfall at man kan få sjansen til å lære av sine feil.

    SvarSlett
  7. Jeg må si meg enig med deg her Lea!
    Det er selvsagt at vold er uakseptabelt, men i enkelte tilfeller kan det faktisk tilgis. Det kommer selvsagt an på i hvilken grad den utførte handlingen har påført stor eller liten skade. Ikke misforstå meg, man skal ikke ty til vold, basta! Men i enkelte tilfeller, f.eks. ditt tilfelle Lea, mener jeg altså at det kan tilgis. Om det ikke skjer igjen selvsagt! Dersom det skjer en gang til, er det bare å pakke kofferten og dra! For da vil det skje igjen, og igjen.
    (Jeg har forøvrig aldri slått selv, og kommer nok aldri noengang til å gjøre noe sånt, men vet at det er mange fysiologiske faktorer som kan påvirke noen personer i visse tilfeller).

    Det Kristin Spitznogle sier er at "ETT slag kan tilgis".. ETT, det første! Hun sier ikke at slag og vold generelt er godtatt eller noe sånt. Dette er avisenes form for å manipulere, noe de alltid gjør, for å få leseren til å reagere. Synes ikke Spitznogle sier noe som helst galt, men synes derimot at nettavisene framstiller det hele feil. Men hell, de gjør det jo bare for å tjene penger...

    Forøvrig er den voldelige handlingen Chris Brown utførte ovenfor Rihanna helt motbydelig, og er noe hun ALDRI burde tilgitt. Så vidt jeg har skjønt er de fortsatt sammen? Fysj!

    ;)

    SvarSlett
  8. Hva som kan eller skal tilgis er det selvsagt bare den enkelte, som det er begått urett mot, som vet. Ingen andre har rett til å si at noe ikke kan tilgis, dersom den det gjelder mener at det kan.

    Vold er uakseptabelt. Alminnelige mennesker gjør av og til uakseptable ting.

    SvarSlett
  9. Jeg hoppet i stolen da Tove Smaadahl syntes ekstra overrasket over at dette kunne komme fra en psykolog. For jeg har erfaring med at flere psykologer har pushet meg, eller til og med bebreidet meg kraftig, for at jeg ikke ønsker å ha kontakt med dem som påførte meg vold og overgrep gjentatte ganger gjennom 15 år mens jeg var barn. Hva er en eneste ørefik mot en voksen i forhold til det?

    SvarSlett
  10. Enhver står selvsagt fritt til å tilgi hva som helst på individuell, personlig basis. Poenget er at et utstpill som dette gir inntrykk av at det er menneskelig og akseptabelt å ty til fysisk vold. Men kan kan ikke gi seg til å mengdevurdere eller relativisere dette. Å slå et annet menneske er en forbrytelse, hverken mer eller mindre, og det er ett slag som er ett for mye, ikke to eller tre eller fire eller fem. Moderne mennesker ser helst at det ikke finnes noen moralske og etiske absolutter, men det gjør det faktisk. Uansett hva "samlivseksperter" fra sladderbladenes kjendisarena prøver å forføre oss til å tro.

    SvarSlett
  11. Jeg synes ikke synet Spiznogle har gitt uttrykk for representerer noe generelt syn i tabloide samlivsspalter, snarere tvert i mot. Med det mener jeg at dem som velger å tilgi vold i et engangstilfelle, blir sett på som svake og dumme på samme måte som dem som klamrer seg til et forhold med systematisk mishandling. Denne fordømmelsen av dem som sammen forsøker å løse problemet før det blir uhåndterlig, synes jeg også jeg ser i øvrige media og i samfunnet generelt. Jeg mener virkelig at det er en forskjell.

    SvarSlett
  12. Prinsesse Lea: Mener du at kvinner som mishandles, er svake og dumme?

    Er dette feministenes syn på kvinnemishandling?

    Da er jeg altså svak og dum, da, siden jeg opplevde vold gjentatte ganger i et parforhold.

    Jeg synes heller en slik karakteristikk er ganske dum, jeg.

    SvarSlett
  13. Lea, tror du det hadde vært mye igjen av deg hvis din kjæreste hadde blitt sint og slått tilbake?

    SvarSlett
  14. Jeg er enig, ett slag kan tilgis. Jeg har slått kjærsten min, og han har slått meg. EN GANG. Det er 4 år siden og har aldri skjedd igjen. Jeg er heller ikke redd for at det skal skje, men veldig sikker på at det ikke skjer.

    Alle kan gjøre en feil! Det som er viktig er jo hvorvidt denne feilen gjentas.

    Slår noen to ganger derimot, da vil jeg si de har gått langt over grensen..

    SvarSlett
  15. Sigrun: Nei, jeg mener ikke det. Men jeg, og mange med meg, synes nok at det er vanskelig å forstå mekanismene som gjør at folk velger å bli hos en voldelig partner i årevis.

    Sadie: Tja. Det er da virkelig forskjell på ett slag (som denne saken handler om), og grisebank. Jeg har ikke opplevd det siste, heldigvis, men jeg har da blitt fiket til av både gutter og jenter et par ganger uten at jeg så på det som noen katastrofe, mishandling, overgrep eller maktspill. Og jeg har lekesloss og hatt "brytekamper" -- greier som vi tar det for gitt ar gutter vokser opp med og løser konflikter gjennom, men som vi jenter visst skal holde oss langt unna.

    Om noen hadde utøvet så kraftig vold mot meg at jeg fikk varige men hadde vedkommende selsagt verken vært min kjæreste eller venn etterpå.

    SvarSlett
  16. Prinsesse Lea: Det trenger ikke være så vanskelig å forstå alltid. Er man vant med MYE vold fra før i livet, oppleves MINDRE vold som bedre enn det, så klart. Det er ikke uten grunn at kvinner som har blitt utsatt for vold eller seks. overgrep som barn, har mye større risiko enn andre for å oppleve vold som voksne. De har jo også ofte helseproblemer og dermed dårlig råd, slik at de kan bli i et forhold av økonomiske grunner.

    SvarSlett
  17. Det er greia, Sigrun, det er vanskelig for meg å forstå. Jeg skjønner jo at jeg er naiv og bortskjemt som ikke forbinder ørefiker med mishandling og terror, men mer med noe ala barneskoleguttelekeslossing. Men jeg står for det, altså at det også kan være det. Jeg synes ikke det er enkelt.

    SvarSlett
  18. Jeg er enig med deg, Lea, og har ment dette lenge - og opplever som deg at det er et synspunkt det er vanskelig å få gehør for. Kudos for at du tør å ta det opp, og stå på ditt. Jeg legger merke til hvordan flere av de som motsier deg, legger fullstendig urimelige ord i din munn. Heia Lea!

    SvarSlett
  19. "Jeg har slått kjæresten min. (..) Jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. "

    yeah right. men til ditt forsvar tror jeg balansen mellom deg og kjærestene er opprettet.

    SvarSlett
  20. Esq: Haha, jeg lurer virkelig på hva folk som ikke var der tenker om den kommentaren...

    SvarSlett
  21. Eksen min kastet tallerkener og ting som stod i umiddelbar nærhet i gulvet og mot meg, og så slo hun, og når hun hadde gjort det grep jeg fatt i henne og la henne på gulvet og holdt henne fast til hun roet seg ned. Hun var sykelig sjalu uten grunn. Men til slutt ble hennes sjalusi en selvoppfyllende profeti.
    Uansett: Jeg tror det handler mest om "psykisk overtak", hvis en mann lar sin kvinne slå seg gjentatte ganger, så er det fordi hun allerede har fullstendig makt over ham psykisk, hvis ikke ville han uten problemer ha gjort det som jeg gjorde. Dermed blir slike "uskyldige" ørefiker i ny og ne bare en fysisk bekreftelse på en psykisk mishandling hun har utsatt ham for i mange år. Derfor mener jeg at en kvinne som gir sin mann en flat hånd en gang under meget hissige omstendigheter ikke er det samme som en kvinne som gjør dette regelmessig.
    Men forkastelig er det uansett hvem som slår og hvordan de slår.

    SvarSlett