Løvetann, gammel mann, sommersinn, tankespinn

Jeg er en sart sjel. Så sart at sommeren gjør vondt fordi jeg vet at vinteren vil komme. Jeg ser blomstene og vet at de snart vil dø. Vi skal alle dø. Livet gjør vondt fordi jeg vet at jeg skal dø.

Dette er ikke tull. Det hender jeg ler av det sammen med andre, tenk at de vakre blomstene får meg til å tenke på døden! Men sånn er jeg, helt på ordentlig.

Ennå er denne sommeren her ung, og jeg er ikke fullstendig avblomstret jeg heller. Og i dag kom jeg til å tenke på hvordan jeg elsker tingene mine. Materielle ting, altså. Et malerskrin, et kjøkkenredskap, en dagbok. Hvordan jeg elsker dem enda litt mer når de begynner å bære preg av å ha blitt brukt, når de kanskje er reparert et par ganger, teipet og limt. Hvordan jeg klarer å sette pris på dem i øyeblikket selv om jeg vet at de ikke vil vare for alltid. Jeg elsker mennesker høyere, det er vanskeligere med dem.

Jeg leser Gödel, Escher, Bach om matematikk og kunst og rekursjon og hvor bevissthet kommer fra, det er ikke småtteri. Jeg vet ikke om man egentlig bør beskjeftige seg med sånne store tanker når man er så sart og så overveldet av selve livet, men jeg gjør det nå.

Jeg vet om en gammel mann, en som har levd lenge. Intet er nytt under solen, vi går alle den samme skolen og en dag er vi ferdige. Det er ikke så farlig, det.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Den store posten om å reise med tog i Europa

Hvem trenger fiender, når man har venner som Listhaug?