Meningen med livet

Selv om dette ikke er noen treningsblogg, så er jo trening en stor del av livet mitt, særlig nå som jeg har bestemt meg for å løpe maraton. Det betyr ikke jeg hver gang jeg trener spretter ut av døra smilende og full av energi. Av og til er sofaen mye mer fristende.  Da har jeg ei luretreningsøkt; ei jeg lurer meg selv ut av døra med. Den er aldri kjedelig og alltid overkommelig. Det er ei 5-4-3-2-1-løpeøkt. Så genial er den, at jeg tenkte jeg skulle dele den med deg. Aller lettest er det hvis du bruker en trenings-app som du kan legge inn intervallprogrammer i. Da kan du få en stemme på øret som sier fra hver gang du skal skifte tempo. Sånn ser det ut i min Endomondo: Jeg starter med fem minutter lett jogg. Hvis du ikke er så vant til å løpe, kan du godt gå i lavintensitetsintervallene, og jogge i de harde intervallene. Jeg kjører jogging/løping. Etter oppvarmingen løper jeg så raskt som jeg klarer å løpe over fem hele minutter. Nå er det verste over. Alle de k...

Via Underbara Clara ble jeg oppmerksom på denne artikkelserien om høysensitive personer . Reaksjonene på artiklene ser ut til å være en god del «Så godt å finne ut at det ikke bare er meg!» Men jeg tenker nesten: «Hæ? Er det ikke sånn for alle?» Å begynne å gråte av en knekket blomsterstilk, å oppleve intens og fullkommen lykke av hvordan sollyset faller gjennom noen trær eller å bli fysisk kvalm av for mye høy musikk eller overveldende lyd er så naturlig for meg at det er merkelig at ikke alle har det på samme måte. En vanlig dag, særlig en som tilbringes sammen med mange andre mennesker, inneholder så mange inntrykk og så mange små anstrengelser at jeg alltid får et stort behov for å trekke meg tilbake og være alene etterhvert. Det betyr ikke at jeg ikke liker å være sosial. Er det ikke sånn for alle? Nei, livet har lært meg at ikke alle er like følsomme, og for resten kan vi HSP'er være ganske slitsomme å leve med. Den følelsesmessige berg- og dalbanen suser avgårde i...

(Rumpa på bilde 185 har stilt opp helt frivillig, det var faktisk rumpeeierens forslag.)

Jeg har vært på Roskilde igjen. For syvende gang. Og kanskje den beste. Jeg er litt sær av meg. I don't always play well with others, det vil si, jeg blir sprø av å sitte i en ring i endeløse timer og drikke endeløse mengder med øl. Men i år har jeg bodd i en liten camp med de aller fineste folka (gamliscampen kalte vi den, selv om yngste medlem er født på nittitallet), og variert øldrikking med jogging (!), Improv Everywhere , fenalår-spising, brettspill, perling, musikkquiz, dansing og boklesing. Som vanlig har jeg tatt altfor lite bilder. Jeg var opptatt med andre ting. Dessuten må bildene fra det ordentlige kameraet jeg tok bilder med fremkalles først. I kjemikalier. På gamlemåten. Derfor er disse bildene fra min Instagram-strøm , og fra Roskilde Festivals offisielle Flickr-konto . Det er selvfølgelig mange flere bilder bak hver av lenkene. Se på den fine mannen med såpeboblene! Jeg tok han med meg da jeg dro, jeg. Vi pynta det nye, fine teltet vårt med en strofe f...