Meningen med livet

"Men jeg var ikke død. Men det sto i avisen." (— Lars Saabye Christensen, fritt etter hukommelsen.) Altså, jeg har ikke forsvunnet fra jordens overflate. Jeg har bare vært kreativ, vært karrierekvinne, feiret ikke-bryllupsdag med min tidligere tilkommende, sett London på tre timer og vært på helgefylla i Swansea...  Nå er jeg snart på vei ut for å kjøpe 120 mm film til mitt nye Holga-kamera , og deretter jobbejobbejobbe, men i kveld, i natt, hva det nå blir, skal jeg komme tilbake til dere og blogge om — for eksempel å reise alene, resultatene av den ferske internasjonale skuespillerundersøkelsen relatert til kjønn, eller noe helt annet. (Hva vil dere lese?)  Og ja, dette plutselige og patetisk unnskyldende livstegnet kommer fordi jeg oppdaget at jeg var nominert i Tordenbloggen , gitt. *rødme* Vi høres snart, mine trofaste bloggvenner! 

Sudoku-dilla var relativt kort for min del. Jovisst er det fascinerende, men tallene én til ni er for alltid de samme, og etterhvert ble det som å løse den samme oppgaven om og om igjen. I et av de norske sudokuheftene var det dog ikke bare tallpuslespill som gjaldt. Her ble jeg introdusert for bildelogikkoppgavene nonogram og fill-a-pix. I nonogram (se bildet) starter man med et tomt rutenett, der det for hver horisontale og vertikale linje er oppgitt hvor mange felter som skal skraveres langs denne linja. I fill-a-pix står det tall i noen av rutene som indikerer hvor mange av de omkringliggende rutene som skal skraveres. Litt som minesveiper, med andre ord. Etter hvert som man grubler, kryssjekker og eliminerer, vokser det fram et bilde i rutene. Oppgavene kan være store eller små, og til og med i flere farger. Hvis du har lyst til å prøve, er Conceptis puzzles en glimrende plass å starte. Lykke til!

(I anledning Victoria s temablogg om psykisk helse .) Jeg har, av en eller annen grunn, alltid stått på den andre siden av psykisk sykdom. Jeg har klart meg bra. Jeg fikser livet . Ikke for det, jeg har vært en kunstnersjel bestandig, og jeg var et dypt melankolsk og inneslutta barn. Jeg har overveid selvskading, selvmord og rus på et intellektuelt plan, men sjokolade, sommernetter og musikk gjør meg for glad til at jeg noensinne kunne gjort alvor av det. Av og til har jeg tenkt med misunnelse på de andre, de som ble syke. De som kunne rømme fra alt, og fikk hjelp, liksom, mens jeg, som var for sterk til å klare å bryte sammen, måtte bli og kjempe mine egne slag alene. Jeg vet, det er en helt forferdelig ting å skrive, men jeg vil prøve å være så ærlig jeg kan om det å være pårørende til en psykisk syk.  Jeg har nemlig gjennom hele livet levd tett på både angst, tvangstanker, bipolaritet, selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, ja, hele suppa, både gjennom familie og venner.