Meningen med livet

Ibsen, ja. I Dagsavisen 29. august mener teaterkritiker Elisabeth Leinslie at "Det er ikke tilstrekkelig å modernisere språket i Ibsens stykker når man setter det opp i dag. Skal moderniseringer være relevante, må stykket også settes inn i en moderne sammenheng med moderne situasjoner." Jeg er mer enig med IdaLou Larsen, som sier i den samme artikkelen at dersom man skal modernisere alt, kan man like gjerne skrive noe nytt. Ja! Gjør det! Få mer nyskrevet, norsk samtidsdramatikk inn på teateret! Så kan det være disse stykkenes oppgave å si noe om samfunnet i dag. Alle teateroppsetninger trenger ikke ha noe brennaktuelt å komme med – det er faktisk også nyttig å kunne se stykker som kan fortelle oss noe om gårsdagens samfunn. Dessuten er det strengt tatt ingen av dramatikerne av i dag som kan måle seg med Ibsen språklig sett. For all del, vi har mange dyktige dramatikere, men det er en grunn til at Ibsen regnes som en av de aller største, nesten enda større i andre deler av v...

Det var kanskje ikke alle som forsto hvorfor jeg lot meg provosere nok av FHM til å skrive forrige innlegg . Vel, "mannebladene" skal ha én ting. I motsetning til "damebladene", som gjør alt for å benekte at de har påvirkningskraft på unge jenter, eller at de holder seg til gamle kjønnsstereotypier (Ellen Arnstad i Dagbladet: "Henne er jo ikke et dameblad, det er et kvinnemagasin!" (!)), nyter "mannebladene" sitt politisk ukorrekte image, og bruker det for alt det er verdt. Jfr. Vi Menns reklamekampanje "la menn være menn". Her følger et utdrag av artikkelen fra FHM som inspirerte meg sist gang: "Det du ikke vet, er at hun utnytter sin seksuelle makt, og akter slett ikke å høvle over deg senere. Dette er kun for å oppnå selvbekreftelse, og kanskje spare noen slanter. (...) Faktum er jo ikke at jenta mangler penger, bare at hun gjerne vil ha en gratis drink fra en kåt stakkar. Om det viser seg at hun er en luremus, er det viktig at...

Vårt alles kjære FHM, bladet som skiller ekte Mannfolk fra de stakkars tøflene som er ofre for vaginalsamfunnet, åpner høsten med en meget nyttig og informativ artikkel om hvordan man kan kjenne igjen faresignalene og unngå "luremus". Vi kvinner skjelver selvsagt i buksene – unnskyld, miniskjørtene – men fortvil ikke: Meningen med livet lar deg få vite om du er i faresonen med testen "Er du ei luremus?" (Jeg presiserer at dette innlegget står for min regning, og er ment som en parodi på FHMs artikkel, "Hvordan unngå luremus". :) ) Spørsmål 1: Du flørter litt med en hyggelig fyr på byen, og blir med ham hjem. Der viser det seg at månedsgammel oppvask står oppover veggene, rotter har spist av den mugne osten, og spiderman-sengetøyet har ikke blitt skiftet på et år. Hva gjør du? A) Unnskylder deg og drar hjem i stedet. B) Lar det stå til og lar ham ta deg opp mot veggen. Spørsmål 2: Du har møtt en kjekk kar og tatt ham med hjem. Mens du heller opp i vinglasse...

Stockholm, desember for en del år siden. Lea (Som har vært på audition på teaterhögskolan og sovet og hatt sex på et skittent hotell): OK, nå har vi nok penger til å ta flytoget, og hvis vi får studentbilletter, har vi penger til å kjøpe mat, også. Han: Vi har jo ikke studentbevis med oss. Lea: Det skader vel ikke å prøve! Vi ER jo studenter... Han: Vi har større sjanse for å få hvis vi bare spør om én studentbillett og én vanlig. Lea: For noe tull! Vi prøver å kjøpe to studentbilletter først, og så ser vi hva vi gjør hvis det ikke går. Han: Kanskje vi heller skal prøve å late som om jeg er din foresatte som kan ta med barn under 16 gratis? Lea: Kan du ikke bare la meg prøve å kjøpe to studentbilletter? (Begynner å gråte, som hun alltid gjør når hun blir sint... Argh...) Han: Hvis ikke du slutter å gråte nå, — så slår jeg. Er det ikke rart hvordan mennesker plutselig viser deg en annen side, som du virkelig ikke trodde eksisterte? Jeg må presisere at fyren i historien sannsynligvis er...

Og dette har jeg rett og slett egenhendig stjålet fra Esquil ... "Skriv ned 10 forskjellige ting rettet mot 10 forskjellige personer. Skriv noe som du aldri vil si til hans/hennes ansikt til ansikt, eller noe du skulle ønske du hadde sagt når du hadde sjansen, men ikke sa." 1. Du er faen ikke bedre enn meg. 2. Jeg skulle ønske vi kunne blitt bedre kjent. 3. Selv om vi er venner, og jeg er for åpenhet og sånn, trenger jeg ikke høre om pikken din akkurat nå. 4. Kjære deg. Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, og jeg skulle ønske ting hadde gått annerledes, at vi i det minste kunne vært venner. Jeg savner deg. 5. Ta deg sammen! Du kommer aldri til å få det bedre hvis du bare lener deg på andre og venter på sympati! 6. Jeg tror du er skikkelig på villspor. Slutt å pushe det på meg, okei, du var jo ikke sånn før. 7. Du er en patetisk drittunge. Get over yourself! 8. Det var bare noe jeg sa fordi jeg var full, jeg er IKKE kåt på 60-åringer med bart, så gå vekk...! 9. Takk ...

Norske, unge skuespillerinner gjør opprør. Det er ikke nok gode kvinneroller, sier de. Hva skal det bety? Hva slags roller er det som etterlyses? Jeg kan godt forstå at utenforstående kan se på dette som sutring. Dersom du verken er opptatt av kjønnspolitikk eller av filmmiljøet utover det at du gjerne vil ha litt ålreit underholdning en lørdagskveld, kan du godt stoppe lesningen her. Er du fortsatt med? Da kan du kanskje tenke deg å svare på hvor ofte du ser følgende på norsk film: – En sentral kvinnerolle som verken er gjenstand for begjær eller forelskelse, eller som alternativt er den trygge, moderlige voksne kvinnen. – En film med kun kvinner i sentrale roller (det motsatte finnes det nemlig mer enn nok av). – En sentral kvinnerolle som velger bort menn uten at årsaken er at hun egentlig er bitter eller redd for å bli såret. – En lesbisk heltinne. – En sentral kvinnerolle som oppnår det hun vil uten bruk av seksualitet/femininitet. Et av problemene er at stereotypene sitter så dyp...

Alle snakker om å finne seg selv. Det der skjønte jeg aldri. Finne meg? I grunnen synes jeg at jeg alltid har vært den samme personen uten å forandre meg noe særlig siden jeg var seks. Men siden alle andre var ute og lette etter seg selv, begynte jeg å lete, jeg også. Jeg har lett i mørke, røykfylte barer, ofte etterfulgt av leting på svette, mørkhårede menns skitne soverom. Men jeg var ikke der. Derfor lette jeg videre, fant meg selv og ble personlig kristen. I mange år benyttet jeg enhver sjanse til å kringkaste at jeg var en vaskeekte kristensosialist. Jeg likte å utfordre folks forestillinger om dølle kristne, jeg leste en masse bibeltekster og debatterte gjerne, jeg serverte tolkninger som ikke støttet opp om fordømmelse og hevngjerrighet, jeg gikk på kristenrockfestival – og i kirken. I møte med andre kristne måtte jeg likevel til slutt innse at det var noe som manglet for meg. De gode kristne lot til å være strålende fornøyde med å måtte gi opp visse jordiske gleder i bytte mot ...

Mihoe har utfordret meg, og sånt kan man jo ikke si nei til. Jeg kan ennå ikke si at jeg har gitt opp SV for all fremtid, men jeg må likevel føye meg til dem som er delvis skuffet over det rødgrønne regjeringsprosjektet generelt, og deres asylpolitikk spesielt. I tillegg lar jeg meg skremme av all hverdagsrasismen jeg møter, "Jeg er ikke rasist, men ..." Sorry, kamerat, det er faktisk rasisme å automatisk anta at pakistanerguttene nede i gata er en gjeng eller at jenta i hijab blir slått av ektemannen sin (når det kanskje er Anne Hansen som blir det...!). Det hjelper dessuten ikke å vifte med statistikker, når man ikke tar hensyn til hva som ligger bak statistikkene. Du har også dem som kaller seg antirasister, men som stadig skiller mellom "dem" og "oss". Vi må alle sammen – deg og meg også – tenke over vårt eget vokabular og våre stereotyper, også de positive fordommene; f.eks. "alle negre kan synge", "alle kvinner er omsorgsfulle" ...

Ting jeg ikke har rukket å blogge om i sommer: - En dame jeg så som uten blygsel dro en ammepupp ut av burkaen i full offentlighet. - “Voldtekt er ikke begjær som koker over. Voldtekt er vold.” - Anne Thurmann-Nielsen i Dagbladet 3. august. - Alle som kritiserer Israels metoder er selvfølgelig antisemitter. Og Jostein Gaarder må minst være nazist! - Været. - Torbjørn Røe Isaksens sutrekronikk i Dagbladet om 68-erne som “styrer Norge”, og om høyresidens forestilling om at de som har det jævlig i Norge har det altfor bra. Jepp, alle vi som kjenner en sosialklient eller uføretrygdet vet at de bare ikke gidder å jobbe. Man lever jo fett på sosialstønad/trygd. Ja, jøss. - Hverdagslivet på Barnas Båt, trylleshowene, og hvordan noen barn bare rett og slett er drittunger og noen foreldre aldri burde hatt barn… (Torbjørn, jeg er veldig glad for at disse foreldrene i det minste kan få råd og hjelp av stat/skole/barnevern og utdannede pedagoger, slik at barna slipper å lide under konsekvensene av...

Gled dere, nå kommer snart Lea tilbake. I mellomtida skal jeg imidlertid løse problemene i Midtøsten - i løpet av ett blogginnlegg! Etter å ha fulgt med på krigen, og i mange år i forveien, forstår jeg nå at det ikke kan være så løsninger som ikke er prøvd. Se bare her: - Kulturutveksling: Det har vi alltid hørt mye om (som teater, musikk på tvers av grensene), men tydeligvis har nok ikke det hjulpet. De hater hverandre like mye likevel. - Fredsforhandlinger: jo, det har jo vist seg å være en stor suksess - FN-resolusjoner: Jo, de er gode til å slå hverandre i hodet med. - Fotball: Dette pleier ofte å løse strider (folk slåss på tribunen i stedet for å krige), men nå spiller de jo ikke mot hverandre lenger (Israel spiller i Europa, de andre i Asia). Nei, se til Europa, der har vi allerede løsningen: Interrail ! Tenk deg et system hvor du ikke bryr deg om landegrenser, hvor du møter folk fra hele verden, hvor det er ingen grense mellom Tyrkia og Hellas, hvor hele Balkan er en grenseløs ...