Meningen med livet

(Rett etter at jeg hadde tegnet dette, gikk vi ut for å grille i sola. Vi klønte litt med å få fyr på grillen, og da vi endelig fikk det til... pøsregn, etterfulgt av hagl. Hagl er ikke nevnt i dette kjærlighetsbrevet.)

Jeg lot meg bevege av Soraya s kommentar hos Hela Hustrun : «Precis nu önskar jag återigen att jag hade en anonym blogg så jag kunde berätta för dig hur väl jag känner igen mig i den typen av tankar kring vikt. Det spelar liksom ingen roll hur mycket man är “en god feminist”, man är ju ändå helt hjärntvättad i hur man ska se ut. Och de två sidorna får gå i fajt med varandra hur ofta de vill, men det är ändå en av dem som nästan alltid vinner.» Det er sant. Som engasjert feminist kan jeg ikke påstå at jeg er fri fra skjønnhetstyranni og normer. Jeg går ikke ut ubarbert i sommerklær (faktisk ikke i vinterklær en gang), og jeg tyr til diverse beskjemmede tiltak for å skjule den vesle kulemagen som oppstår under selskapskjolen når festmiddagen er fortært. Det er viktig å påpeke at dette ikke bare er et kvinneproblem. Det er viktig å være klar over at menn også har skjønnhets- og styrkeidealer som de forventes å anstrenge seg for å leve opp til. Menn skal være stramme og brune og høye og h...

Av alle idiotiske forslag fra FrP-landsmøtet, tar forslaget om foreldrestyrte skoler kaka. Det er ikke lenge siden vi fikk høre om at foreldre stiller til konferansetime med advokat for å skaffe sitt barn bedre karakter. Og vi vet det jo, at det finnes en haug med myrsnipeforeldre der ute som nekter å innse at deres barn er en mobber, en unnasluntrer eller rett og slett bare har litt lærevansker. Jeg har vært vitne til foreldre som har begynt å fysisk sloss over sine barns konflikt! Ikke bare det, men alle som har spesialkompetanse på et eller annet, det vil si alle som har en jobb de på en eller annen måte er utdannet til, vet hvor pinlig det er når andre mennesker, ofte i fullt alvor, oppfører seg som om de vet hvordan den jobben kunne vært gjort bedre. Man kan si mye rart om dagens skole, og om lærerutdanningen og lærerne, men de er det beste vi har. FrP har kanskje en ideologi som handler om at indiviiiidet alltid vet sitt eget beste, men i ytterste konsekvens faller likso...

...og så jeg som hadde tenkt å gå og få byttet sykkelslange... G-sport i Storgata reklamerer med dette: I og med at engelsk ordliste forklarer følgende: Da er det vel ikke helt rart at jeg tenker: OK, gledesdrepere, jeg vet at det finnes noe som heter Goretex som trolig ikke er helt irrelevant her. Men tør du virkelig stole blindt på at det er det de mener?

I dag fyller bloggen Meningen med livet tre år! På tre år har jeg klart å produsere såvidt mer enn en post for hver dag i ett år, med rimelig ujevne mellomrom.  Jeg startet naivt og uerfarent med en temmelig privat dagboksblogg, men ble raskt kjent med et bloggmiljø som inspirerte meg til å skrive om samfunn og kultur og likestilling også. Ikke for at jeg sluttet å være personlig; dere har fulgt meg gjennom frieri og forlovelse, gjennom samlivsbrudd og frem til et nytt forsøk, gjennom emostunder og optimismeøyeblikk. Jeg har blitt flinkere til å skrive etterhvert som jeg har skrevet, lest, sjekket kilder og slått opp mange ord i ordboka, men jeg har også mistet noe av gnisten og inspirasjonen, synes jeg. I anledning bloggbursdagen min synes jeg du skal legge igjen et hei i kommentarfeltet! Fortell gjerne hvor lenge du har lest denne bloggen, hva du har likt best og/eller dårligst, hva du lurer på eller vil lese mer om eller noe helt annet! Og, husk, jeg er glad i deg! :)

Bildet ovenfor kommer fra «tegne»serien A Softer World , som kombinerer duse, analoge (?) fotografier med tekst i stripeformat. Stripene kan være underfundige, søte, galgenhumoristiske eller dystre, men er alltid vakre. Og mens vi snakker om kyssing; jeg har aldri vært en fan av Le Love , den er for søtsuppete for meg. Av en eller annen grunn liker jeg Kiss Me Daily bedre. Den er dedikert helt og holdent til fysiske uttrykk for kjærlighet, nærmere bestemt kyss. Hvis du fortsatt synes det er for klissete, tenk på at menn som kysser kona si før de går på jobb lever lenger, er involvert i færre bilulykker (!) og tjener mer... Mer om kyssing i New York Times . *Smask*

Tidligere har jeg postet et par dikt jeg skrev som fjortis; jeg har en liten diktsamling fra den tiden liggende. Dette har jeg faktisk skrevet til meg selv i dag, 08.05.09. Jeg er ingen André Bjerke akkurat, så bær over med meg, OK? Da du trodde du kunne, men ikke fikk til Da enda en plan gikk i vasken Og ingen fugl Føniks som varmende ild Kom stigende opp i fra asken Da latskap og klønethet, uorden, rot Fikk overtak på ambisjonen Og hverdager levdes på autopilot Mens du lengtet mot endestasjonen Selv da var du sterkere enn du selv så Du ga aldri helt opp å prøve Om du ikke var en av de flinkeste få Så finnes en drøm under støvet Det neste forsøket begynner i dag Glem skuffelser, nederlag, tårer Det finnes en sjanse i hvert hjerteslag Og du, du kan ro uten årer!

(På oppfordring fra Gina .) Delara Darabi ble henrettet første mai. Det betyr at akkurat denne kampen, som ble ført blant annet med tusenvis av penner og tastaturer verden over, er tapt. Men det finnes mange andre som Delara som trenger at vi fortsetter å kjempe! Delara Darabi ble henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Hun tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse. Amnesty International mener at Delara ikke fikk en retteferdig rettergang. Retten nektet nemlig å gjenoppta saken ved framleggelsen av nye beviser som hennes advokat mente ville bevise at hun umulig kunne ha begått mordet. Delara Darabi bedyret sin uskyld helt til siste slutt. Iranske myndigheter brøt sine egne løfter fra 19.april om at henrettelsen var utsatt i to måneder. Verken hennes advokat eller familie ble varslet om henrettelsen i forkant, st...

Min eks-svigermor sa en gang til sin venninne, mens jeg var til stede, «man håper at de [sønnene] ikke skal bytte ut [kjærester] igjen, man blir jo så glad i dem.» Jeg håper hun mente det, og vet at det går begge veier, selv om jeg nå har fått en etterfølger som fortjener en like uforbeholden plass i familien deres. 2008 var Det Store Mannebytteåret, og det verste med sånne ting synes jeg er alt som omgir det. Familie en har regnet som sin egen, maten de lager, særegenhetene deres. Og leiligheten man bor i, alt det som gjør det til et hjem; nips, møbler og felles sjel. Det skjedde noe rart i går. Eks-mannemumsen, min tidligere forlovede, sendte en sms og lurte på om jeg ville ha sofaen som står i leiligheten hans, den jeg en gang bodde i. Vår sofa, den flotte skinnsofaen som vi var så i tvil om vi skulle kjøpe, for den var jo litt dyr, men på salg, siste dag, og vi måtte bestemme oss. Sofaen der vi så mange kvelder har sovnet i hverandres armer foran TV'en, der vi har drukk...

I går, 4. mai, var det tretti år siden Margaret Thatcher tiltrådte som statsminister i Storbritannia, starten på et elleve år langt regime som har ettervirkninger langt inn i dagens Storbritannia. Svenske Aftonbladet har en interessant artikkel om kunst og kultur under Thatcher. (Man kan si mye om hvordan Thatcher har påvirket dagens britiske samfunn hva angår skole-, arbeids-, bolig- og velferdspolitikk, men jeg tør ikke — jeg er riktignok akkurat gammel nok til å huske en regjerende Thatcher snakke på nyhetene, jeg har sett filmer om Falklandskrigen og gruvearbeiderstreiken, men jeg kan ikke nok.) Om Thatchers innvirkning på britisk kultur skriver Aftonbladet: «De premiärministrar som innehaft posten efter Thatcher – Major, Blair och Brown – har inte på något vis lyckats uppfylla sin föregångares roll som kulturens kollektiva symbol för ondskan.» Det er ikke spesielt underlig; Thatcher førte ikke bare en hard og kommersialiserende kulturpolitikk, men viste også en nokså åpen person...