Meningen med livet

Det høres kanskje selvmotsigende ut, men det er ikke det. Appen er en samling av lydklipp til korte, guidede meditasjoner til ulike anledninger, enten du er på farten eller sitter stille: Flere ulike meditasjoner gjemmer seg bak hver kategori. Stemmene som guider deg er rolige og behagelige. Selv om appen heter Buddhify  trenger du ikke være buddhist, og i alle fall ikke alternativt anlagt, for å bruke den. Mennesker som mediterer er friskere, gladere og mer konsentrerte sier vitenskapen. Jeg har prøvd noen av meditasjonene og syntes de fleste var helt topp. Dog reagerte jeg litt på leggetidsmeditasjonen som ba meg være takknemlig for dagen. Først for frokosten min, og alle som har bidratt til at den har kommet på bordet mitt; arbeidere i fattige land, kyr, høner, «både de under gode forhold og de under mindre gode — nå er ikke tiden for skyldfølelse, nå er tiden for takknemlighet». Eh, farvel sjelefred, hallo bilder av burhøns og slavearbeidere. Til tross for dette...

På tirsdag var Eskil , Sonja og jeg på «Tore Renberg med venner» på Sentrum Scene. En sceneopptreden, et ambisiøst prosjekt som Renberg har satt i gang i forbindelse med lanseringen av sin nyeste bok «Angrep fra alle kanter». Forfatteren leste litt fra boka, lot seg intervjue av sin gamle venn Karl Ove Knausgård, spilte med gamlebandet og ga også plass til musikalske innslag med visesanger Tønes. Jeg synes Tore Renberg er en veldig, veldig god forfatter. Men feministen i meg synes ikke alltid det. Det er bare små detaljer, selvfølgelig. Men mange av dem. Den første gangen jeg reagerte skikkelig, var ved denne passasjen i «Charlotte Isabel Hansen»: «Barn, mente Jarle, burde distribueres til de som virkelig ville ha dem, og det er som oftest kvinner, omtrent slik han mente at militærtjenesten var til for de som virkelig ville gjøre den, og det var som oftest menn. Nei. Det var klart han ikke kunne si det. Det var i det hele tatt så mye han ikke kunne si. Spesielt i vår tid, fo...

Dette blir nok langt og for spesielt interesserte. Jeg tror at å løpe maraton er omtrent som å føde barn, selv om jeg ikke har prøvd det sistnevnte: Det gjør vondt i noen timer, men etterpå er smerten raskt glemt og du føler en trang til å overbevise alle vennene dine om at livene deres aldri vil bli komplette uten. Forhistorie og forberedelser Etter at jeg løp mitt første maratonløp i Edinburgh i fjor , og nådde målet om å komme inn på under fire timer, sa jeg offentlig at jeg syntes det var såpass enkelt at jeg ville gå for 3.45 neste gang. Lett å si så lenge neste gang ligger langt inn i fremtiden! Jeg ble mer og mer usikker på om jeg kunne nå målet mitt og perse med tolv minutter. Jeg har et større gap mellom treningstempo og konkurransetempo enn mange jeg kjenner, og sliter med å løpe en rask femkilometer uten at det er konkurranse. På den positive siden fikk jeg fem langturer over 30 kilometer denne opptreningsrunden. Langturer har jeg trua på at er viktig for å få en god...

Løping er meditativt, i alle fall for meg som som oftest har hodet fullt av tanker. Når jeg løper, derimot, liker hjernen min å bare kverne på et mantra. En gang fullførte jeg et halvmaraton med mantraet «jeg er en sykkel». Av og til vet jeg ikke selv hvordan disse mantraene dukker opp. I dag løp jeg 15 kilometer i maratonfart mens hodet mitt messet igjen og igjen: «Maggie Thatcher, your boys took a hell'a* beating». * (Grammatisk forkortet for å få linjen til å bestå av kun trokéer. Jeg trenger enkle verseføtter når jeg løper.)

Oslo maraton er fulltegnet på nesten alle distanser. Likevel er det en lang vei å gå til de virkelige folkefest-maratonløpene verden over. Det handler ikke om at Oslo ikke har plass til så mange som de 50 000 løperne som stiller i London. Nei, det handler om publikum. I Berlin og New York, og også i Edinburgh der jeg løp i fjor, siver lokalbefolkningen ut i gatene med motivasjonsplakater, godteri og vannspredere. De heier på alle, og roper ut navn som smarte løpere har trykket på t-skjortene sine. I Oslo må vi kunne si at det er litt slappere. Her heier en del på tanta si og snur ryggen til. (Selv om Oslo maraton til og med trykker fornavn med store bokstaver på startnummerne!) Folk står og glor og irriterer seg over at de ikke får krysset gata. Så på lørdag skal jeg prøve å gjøre noe med dette. Jeg skal stille meg langs løypa og heie fram alle heltene i gata. Bli med du også! Vi kan lage folkefest i Oslo! Bilde herfra under  CC BY-NC 2.0

(Livstegn!) I helgen løp jeg mitt livs første orienteringsløp. Før vi begynner, vil jeg bare si at jeg elsker asfalt og gateløping. Jeg elsker kilometer på kilometer med tankeløs fortausbanking. Men jeg liker også å føle meg tøff, og å bruke huet. Derfor takket jeg ja da Eskil inviterte meg med på Skogsløpet , som visstnok skulle være et enkelt lavterskelløp. (Hah!) Kvelden før googlet jeg hvordan man bruker et kompass. Det var lov å følge etter noen eller løpe sammen, så jeg halset etter min venn som har gjort dette før, kanskje tusen ganger. Jeg lærte at skog er hvit på kartet, mens grønt betyr ekstremskog. Lol. Jeg krafset meg fast i skrenter, puttet hele beinet i en myr, blødde litt, svettet mye, men gråt overraskende lite. Det viser seg at det finnes egen programvare for å legge gps-spor oppå orienteringskart. Dette er sånn cirka hvor vi løp. Ikke helt på bærtur? Grønn strek betyr fort og rød betyr sakte. Programmet mener visst at jeg var superrask som løp ni og en h...

Jeg har fått meg en sånn «lag fine sitatbilder»-app. Den er så dust at jeg ikke vil fortelle deg hva den heter, samtidig som jeg selvsagt har fått helt dilla på den. (Appen har masse forhåndsinnlagte sitater fra kjente folk og filmer uten å kreditere opphavspersoner. Dust.) Dette er meg. (Ja, jeg gjorde det, jeg farga håret tilbake mot min naturlige hårfarge. I samme sekund husket jeg hvorfor jeg forkastet den til å begynne med.) Jeg har alltid likt banning. Kan ikke noe for det. Elsker det. Banneord beriker språket. Jeg holder det inne i meg når jeg jobber med barn, men jo grovere ramser jeg finner en anledning til å komme med ellers, jo bedre. Dette er Henrik Ibsen. Han hadde bursdag i går, og han sa og skrev mye lurt. Det hendte han skrev noen banneord også, forresten. Nora i «Et dukkehjem», som dette sitatet stammer fra, står dog ikke for de store språkbombene. Mens jeg har deg her. Jeg ville jo passe på at dette ikke ble en treningsblogg, for det æ'kk...

(Trigger warning: Innlegget er ikke til deg som har problemer med mat, kropp og trening, og er du usikker, kan du hoppe over det.) Dette innlegget blir kanskje litt ustrukturert og sinna, men nå har jeg havnet i denne diskusjonen såpass mange ganger i det siste at det måtte bli et blogginnlegg. For å prøve å strukturere det litt, skal jeg starte med oppsummeringen. Bakgrunn: avisene skriver metervis om ortoreksi , mange mener at de fleste som trener gjør det for utseende eller status , folk er sinte på bilder av magemuskler, og jeg, en vanlig hverdagsmosjonist, får bekymrede meldinger fra folk som mener jeg burde roe meg ned litt. 1. Det er ikke et større samfunnsproblem at folk blir «sykelig» opptatt av å trene og spise sunt, enn det er at folk er inaktive og overvektige. (Sjekk statistikken.) 2. Du som leser dette er antakeligvis ikke kvalifisert til å diagnostisere noens forhold til mat eller trening , spesielt ikke folk du ikke kjenner særlig godt. Når noen har en langt ...

I februar skrev jeg om Gympact , appen som tar penger fra deg hvis du ikke kommer deg på trening, men gir deg penger hvis du klarer å logge nok Runkeeper-økter eller være insjekket på et verifisert treningssenter så ofte som du har lovet. Jeg har snakket en del med folk om denne appen i det virkelige liv også, mange har vært skeptiske på et eller annet vis (det er svindel/det er umulig å klare det feilfritt på sikt/det er så få cent om gangen at det ikke er noen vits) og mange har ledd. Vel, nå har jeg snart hatt appen et år. Jeg har blitt trukket nøyaktig null dollar, og fortjenesten min nærmer seg hundre dollar, som jeg har satt som min egen grense på hvor mye jeg skal spare før jeg tar ut gevinsten. Hundre dollar! I gratis penger, der altså! Fem ganger i uka har jeg stort sett trent, vel, den godtar en halvtimes gåtur så det har jeg tydd til i nødstilfeller, for eksempel når jeg har vært forkjølt. Jeg satte også appen i pausemodus under Roskilde-festivalen (men løp en...

Folk som har trent litt kjenner kanskje til huskeregelen RICE ved akutte skader: Rest (hvile) Ice (is) Compression (kompresjon) Elevation (elevasjon, løft kroppsdelen til en høyere posisjon enn hjertet) Ved en tilfeldighet har jeg kommet over at RICE (eller PRICE) nå regnes som utdatert av flere . Den nye regelen er POLICE: Protection (beskyttelse, eliminer mulighet for forverring eller flere skader) Optimal (optimal) Loading (belastning) Ice Compression Elevation Dette er interessant, fordi det sier at hvile ikke er roten til alt godt. Umiddelbart etter skaden kan det være lurt å hvile, men å komme i lett aktivitet etterhvert er ofte essensielt for at skadestedet får en god opptrening og blir motstandsdyktig mot nye skader. En forstuet ankel som kun får hvile i hele helingsperioden kan så vidt jeg har forstått (dette er annenhåndsinformasjon, jeg er ingen medisiner!) gro til med lengre, løsere leddbånd som gjør ankelen svak og skadeutsatt. Men! Optimal belastning k...

Da var det over, da var det gjort. Et stort, personlig mål for meg det siste året, et som har tatt opp mye av tankevirksomheten og fritiden min (og mange av facebookstatusene mine... beklager, dere som hater sånt) er oppnådd. Og det gikk bra! Det var gøy! Ikke hver eneste meter av veien, kanskje, men etter en tung periode fikk jeg plutselig målet i (mentalt) sikte, og da kjørte jeg på, smilte til og med (et krampaktig smil, ser jeg på bildene, og what's up med de forkrøpla armbevegelsene mine ?) og begynte å tenke på hva mitt neste maratonløp skulle bli. Jeg brukte mye tid før løpet på å lese løpsreferater, løpeblogger, løpefora og løpeartikler. Nå som jeg har tatt steget (les: de tusenvis av stegene) over på den andre siden, tenkte jeg at jeg skulle komme med mitt rop i internettjungelen til andre som er på samme uendelige jakt. Her er altså mine meget subjektive maratonerfaringer.  Litt nervøs før løpet. Foto: Thomas Misund I startfeltet og i ferd med å ombestemme me...

Det er snart 7 år siden første gang jeg blogget om gym , men i det siste har temaet igjen blitt aktuelt på Internett. Kristin Storrusten har skrevet om gymfaget inspirert av Ida Jacksons nye (og høyst leseverdige) slankeblogg . Som jeg tidligere har skrevet opplevde jeg aldri mestring i gymfaget. Heldigvis oppdaget jeg likevel treningsglede relativt kort tid etter at gymtraumene var over. Men én følge av den ikke-fungerende gymundervisningen har jeg slitt med, og vært flau over, veldig lenge. Jeg lærte ikke å svømme. Det er skolens oppgave å lære elever å svømme i svømmeundervisningstimene, og det er klare mål for dette i læreplanen. Men på skolen jeg gikk på hadde alle unntatt jeg og én annen lært å svømme hjemmefra, og læreren vår valgte å bruke tiden på teknikktrening, stuping og crawl med disse mens vi ikke-svømmerne fikk «øve oss på egenhånd» i den grunne enden av bassenget — uten noen veiledning, uten at noen viste oss svømmetakene vi skulle øve på. Jeg hadde atopisk ekse...

Blæææ. Ganske komisk egentlig. For bare noen dager siden postet jeg et skikkelig skryteinnlegg der jeg viste frem den flotte kilometerstatistikken min. Nå, etter nok ei passert maratontreningsuke, ser diagrammet slik ut: Nei, jeg er ikke sjuk. Jeg er heller ikke sliten eller utmatta, jeg har ikke hatt spesielt mye å gjøre på jobb. Jeg er drittlei av temperaturer under femten pluss, men bortsett fra det har jeg ingen gode unnskyldninger. Jeg har dessuten droppa den ene av de to styrkeøktene mine. (I tillegg til løpingen prøver jeg å trene to ganger styrke og én gang enten yoga eller svømming per uke.) Jeg gikk en skitur, da. Men jeg er så dårlig på ski at det går mye kjappere for meg å gå til fots. Det mest ulogiske er at hver gang jeg skulker en treningsøkt, reagerer jeg på det med å trøstespise. Å nei, jeg rakk ikke å trene i dag, da tar jeg meg en tohundregrams sjokoladeplate i stedet. Da føler jeg meg sikkert bedre etterpå. Jeg velger å tenke at det er sunt å gå på en ...

Jeg er ganske lettlurt, så det er kanskje ikke så rart at jeg gikk på trynet rett på en av årets aprilspøker. SATS postet denne videoen som skulle vise deres nyeste treningskonsept:   Jeg rakk å dele den på Facebook med ei sinna regle om alle de nymotens treningstrendene før jeg innså at SATS antageligvis ikke har tenkt å instruere rekedans på ramme alvor. Men! Her er en annen video fra SATS, som viser et av deres virkelige, nye treningskonsepter for sesongen. Dette er altså ikke en aprilsnarr.   Det kan ikke bare være jeg som synes den «seriøse» videoen også er bittelitt komisk? Og jeg er lei av at trening skal være så trendbasert. Det enkleste er ofte det beste og så videre. Når det er sagt ser aprilsnarrtimen innmari morsom ut. Jeg hadde gjerne deltatt på dyre-trening! Apropos trening. Det er så mange som har spurt meg om hvordan det går med maratontreningen at jeg føler det er ok å komme med en liten statusoppdatering. Hvis du leser denne bloggen og liker tr...

Som tidligere nevnt har jeg begynt å høre en del på podcaster mens jeg løper. Jeg hører på alt fra Språkteigen til ultraamerikanske løpe-magasiner, men favorittene mine er korte podcaster som jeg lærer noe av. I det siste har jeg for eksempel lært hvordan MPEG-komprimering virker og hvorfor nesten alle mannlige pattedyr (unntatt mus) har brystvorter. Mange av disse podcastene varer bare noen få minutter, så du kan høre på en eller to på t-banen mellom Tøyen og Majorstua (eller mens du sykler grusveien bort til nabogården), og bli litt mer kunnskapsrik på veien. (Kunnskapsrik er ikke helt det samme som smart, men litt tabloide overskrifter må det være lov å ha.) Sjekk ut TED talks audio podcast BrainStuff podcast More or Less: Behind the Stats (Hvis du har litt bedre tid, sjekk ut alle de andre podcastene fra HowStuffWorks eller Guardian audio edition !) Jeg bruker PocketCasts til å abonnere på og spille av podcaster på telefonen min. Har du noen podcasttips til meg, så...

Mens jeg jakter på de gyldne 42195 meterne, må jeg tilbakelegge en god del tusen kjedelige treningsmetre. Jeg har funnet ut at podcaster kan være fint å ha med seg på turen. Jeg hører på alle mulige slags podcaster: språk, debatt, kultur, sex og samliv, men også noen treningsrelaterte noen. Her om dagen hørte jeg denne episoden av det svenske programmet Upploppet . Den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg på et tidspunkt begynte å grine mens jeg løp. Den handler om kvinner og løping. Den ene delen er et intervju med Kathrine Switzer, som løp maraton i en tid der kvinner ikke fikk lov til å løpe langdistanseløp. (Hun meldte seg på med initialene sine, og ble nesten revet ut av løypa av en funksjonær.) Under trening fikk hun ting kastet etter seg og ble forsøkt presset ut av veien med bil. Langt ut på søttitallet (ja, NITTENsøttitallet) trodde man at kvinner ville få livmorfremfall og ødelegge kvinneligheten sin ved å løpe lengre distanser. Det første OL-maraton for kvinner ble a...

Jeg har testet ut en ny treningsapp: Gympact . Dette er ikke en app som hjelper deg i selve treningen din, men den kan hjelpe til å få deg ut på trening. Den gir deg nemlig penger hvis du trener, og tar penger fra deg hvis du lar være. Når du registrerer deg i Gympact må du gi den kredittkortopplysningene dine. Disse vil bare bli brukt til å trekke deg et visst beløp for hver treningsøkt du misser. Dette beløpet legger du selv inn ved registrering. Den forhåndsutfylte standarden er ti dollar. Du forteller appen hvor mange ganger i uka du har tenkt å trene. Klarer du målet, mottar du noen få dollar som belønning. En symbolsk sum i utgangspunktet, men om du sparer i noen uker eller måneder kan du plutselig kjøpe deg noe fint på eBay. For å bevise at du trener, må du enten bruke telefonens GPS til å sjekke inn på et verifisert treningssenter å bli der minst en halvtime, eller logge en joggetur med Runkeeper på telefonen. Alle SATS-senterne jeg trener på er allerede listet som ve...

Søndag løp jeg et nytt tikilometersløp, til tross for at jeg hadde vært på fest natten før og ikke var i seng før klokken 04. Hadde heldigvis hatt vett nok til å skylle ned alkoholen med en liter vann før leggetid. Bygdøymila er et annerledes løp enn de relativt store og urbane løpene jeg har deltatt i så langt. Jeg liker asfalt og folkemengder, men det viste seg at skogsvei og stillhet ikke var så ille heller. Jeg løp på 51.41, et godt stykke unna mitt mil-mål på sub 50, men en titt på resultatlisten forteller meg at jeg kom på 4. plass av 22 kvinner på mila. Det er jeg kjempefornøyd med! Totalt 176 deltok på de ulike distansene. Jeg ble spurt om jeg kunne skrive en evaluering av løpet, og her er den: Totalkarakter: 4,3/5  Atmosfære: 5/5 ❤ Alle, absolutt alle jeg så på Bygdøy denne dagen var blide og glade. ❤ Familievennlig løp der en del voksne løp sammen med barna sine. ❤ Hjemmebakte boller og mengder av frukt ved målområdet. ❤ Lokalbefolkning flere steder på Bygd...

Jeg er en sånn person som synes verden blir litt mindre hyggelig om høsten og vinteren. Med årene har jeg blitt flinkere til å sloss mot det. Jeg har til og med begynt å ta tran i månedene med R i. Tran, og vitaminbjørner. Tre andre ting som gjør meg glad: HOPP. Å ikke være den eneste i gjengen som synes at lekeplasser er gøy. Her et glimrende eksempel fra Berlin. LØP. At jeg har fullført mitt første halvmaraton på tiden 1.50.11, og det med økende tempo distansen gjennom (og sluttspurt!), noe som tyder på at jeg kanskje kan løpe fortere neste gang. Er dessuten i rute for planene om maraton under fire timer før tredveårsdagen neste år. Hurra! (Og har funnet meg en løpegjeng . Ekstrahurra.) Som bevis har jeg fått dette digitale diplomet. Sjekk løpetrynet til den grønnkledte! DANS. Denne videoen av autistiske Clara som har lært seg en ballett utenat. Hei, høstdepresjonssutre-synessyndpådegselv-Lea? Your argument is invalid.

Postsecret , altså. I dag viser de den beste hemmeligheten jeg har sett på lenge  — nydelig treningsfilosofi!