Meningen med livet

Jeg skal bli mamma. Det er mange som vil fortelle meg hvordan det kommer til å bli. Felles for de fleste, er at de ofte snakker som om deres egen opplevelse er universell. Three Ages of Woman, Gustav Klimt Du må ikke tro du kommer til å få sove det første året. Hah! Dele permisjonen likt, ja, det kommer du til å angre på. (Men fra andre igjen: Guuud, jeg var overklar for å komme meg tilbake på jobb etter fire måneder, og med pumping og ammefri gikk det helt fint.)  Når vi snakker om planer vi har, sier andre foreldre: humre, humre, vi får nå se. Ja, det får vi jo. Det er virkelig alt vi kan gjøre. Vente og se. Det er i det hele tatt svært få ting i livet som blir akkurat slik man har planlagt. Jeg skjønner at folk har behov for å dele sin opplevelse. Og tro meg, jeg forventer mye kaos og grining av det neste året. Men jeg liker å beholde drømmebildene også, av fine familieutflukter med bæresjal, og venner og venners barn, og skagenmaler -aktige strandscener. Jeg trenger disse drømm...

Som de fleste andre som jobber med barnekultur, er jeg stor fan av Astrid Lindgren. Men på ett område er vi uenige. Astrid Lindgren skal ha sagt: Det kan finnas saker i en bok som bara barn tycker är roligt, det kan också med fördel finnas sånt som både barn och vuxna tycker är roligt, men det får i en barnbok absolut inte finnas nånting som bara vuxna tycker är roligt, för det är oförskämt mot barnet – som ska läsa boken. Det er jeg uenig i. Barnebøker, barneteater og barnemusikk er først og fremst til for barn, og ingen vil vel se en hel teatersal fylt med voksne som sitter og ler over hodene på små, uskyldige, forvirrende barn. Men: barn elsker å se voksne le og ha det moro. Virkelig. Jeg har til gode å oppleve barnekultur der voksenvitsene går på bekostning av alt det som er til barna. Barnekultur med mange lag gir glade voksne som dessuten blir fristet til å lese flere bøker høyt, kjøpe flere teaterbilletter. Barna vinner. Da er det ikke så farlig om man kombinerer ti...

En Time-forside med bilde av ei mor som ammer treåringen sin har ført til debatt . Jeg har inntrykk av at den vanligste reaksjonen i vår del av verden er «ææææsj». Det pleide også å være min reaksjon når jeg leste om barn over året som fikk brystmelk. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke vet helt selv hvorfor det skal være så fryktelig ekkelt. Er det fordi vi voksne, bevisst eller ubevisst, tenker dette med å suge på pupp inn i en seksuell ramme så snart barnet ikke er et spedbarn mer? Er det i så fall riktig å la disse vrengebildene i hodene våre gå utover helt uskyldige barn? Er det fordi det hindrer barnet i å løsrive seg skikkelig fra moren? Kanskje, men hvor er i så fall debatten om norske barn som bruker bleie, smokk og trillevogn i årevis? Er det ernæringsmessig feil, dersom barnet i tillegg spiser vanlig, fast føde? Noen sier «de mødrene gjør det for sin egen del, og ikke for barnets». Hvorfor, og hvordan vet vi det? Jeg kjenner at når jeg har kommet over min ...

For tiden er det debatt på nettet om den nye produktserien fra LEGO kalt Friends. Sånn ser den ut: Jepp, legodamene har blitt slankere, fått pupper og sminke og blitt plassert der de hører hjemme: på kjøkkenet, ved svømmebassenget eller i skjønnhetssalongen. Mange med meg har blitt provosert, og dermed har denne gamle LEGO-reklamen fått sin renessanse: Slik ble altså byggeklosser markedsført mot jenter en gang i tiden. Mange andre mener derimot at «feministene» overdriver, og at de rosa lekesettene representerer full valgfrihet. Denne artikkelen er illustrert med et romfartøy bygget av biter fra Friends-settene, som «bevis» på at jentelegoen ikke begrenser noen muligheter, men derimot når frem til jenter som ikke tidligere har bygget med LEGO og lærer dem viktige tekniske ferdigheter. Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn. ( Jeg har lest en undersøkelse om hvor ulikt...

...mot noe man har så liten kontroll over? Jeg er ikke den flinke damen som forblir upåvirket av reklamer og tabloide nettaviser. Det er én ting jeg spesielt hater å se, og det er sånne ting som dette (fra Dagbladet):   Dette er langt fra det verste eksempelet. Norske kvinner får altså barn alt for sent, og det er et problem. Visstnok. Men er det et problem man løser med skremselspropaganda og advarende ekspertpekefingre? Nei. For det er faktisk ikke sånn norske kvinner venter med å få barn fordi de er så høye på seg selv og sin egen selvrealiseringsboble at de ikke har tid til å tenke på familie. Det er ikke sånn for de fleste av oss at vi nedprioriterer bleieskift fordi vi reiser jorden rundt med sjampanjeglasset i den ene hånden og sigaren i den andre. Ikke for det, jeg har mye jorden rundt-reising og sjampanjedrikking igjen i meg, som jeg faktisk har tenkt å ta meg av både før og etter jeg får barn. Det er mye som skal passe når man skal prøve å få barn. Noen får bar...

Dr. Seuss er kanskje en litt undervurdert barnebokforfatter her i Norge. Vi kjenner til «Grinchen» og «The Cat in the Hat», som begge har blitt filmatisert. Sistnevnte er også den eneste av de mange bøkene hans som er oversatt til norsk. De vil nok også være vanskelige å oversette, eller gjendikte, fulle av rim og rytme og språklek som de er. (De fleste bøkene er skrevet på anapestisk tetrameter, — bare sånn i tilfelle det er flere versenerder der ute...) Dr. Seuss balanserte tøys og moral på en glitrende måte, og han var både politisk og universell gjennom karrieren sin. For tiden har jeg dilla på «Oh, the Places you'll go!», Seuss' siste bok, som er en enestående lang motivasjonstale om alt du kan få til, uten The Secret-bismak og tannpastasmil. Bare se: Congratulations! Today is your day. You’re off to Great Places! You’re off and away! You have brains in your head. You have feet in your shoes. You can steer yourself any direction you choose. Yo...

Teaterelev (sju år): Hvor gammel er du egentlig? Lea: Gjett, da. Teaterelev: Tjue? Lea: Nja, litt eldre. Teaterelev: tjue...sju! Lea: Ja, det er helt riktig! Teaterelev: Da sier vi at du er tjue.

Denne samtalen mellom en teaterinstruktør-kollega og noen tiårige elever var for bra til ikke å deles: 10-åring 1: Skal du på fest etterpå? Kollega: Ja, eller, det er egentlig en sånn bransjegreie. 10-åring 2: Er det mye kyssing der? Kollega: Eh, nei, det er ikke så mye kyssing der, altså... 10-åring 3: Det er det på de festene vi er på, i alle fall! :-D