Illusjoner om familielivet

Jeg skal bli mamma.

Det er mange som vil fortelle meg hvordan det kommer til å bli. Felles for de fleste, er at de ofte snakker som om deres egen opplevelse er universell.

Three Ages of Woman, Gustav Klimt

Du må ikke tro du kommer til å få sove det første året. Hah! Dele permisjonen likt, ja, det kommer du til å angre på. (Men fra andre igjen: Guuud, jeg var overklar for å komme meg tilbake på jobb etter fire måneder, og med pumping og ammefri gikk det helt fint.) 

Når vi snakker om planer vi har, sier andre foreldre: humre, humre, vi får nå se.

Ja, det får vi jo. Det er virkelig alt vi kan gjøre. Vente og se. Det er i det hele tatt svært få ting i livet som blir akkurat slik man har planlagt.

Jeg skjønner at folk har behov for å dele sin opplevelse. Og tro meg, jeg forventer mye kaos og grining av det neste året.

Men jeg liker å beholde drømmebildene også, av fine familieutflukter med bæresjal, og venner og venners barn, og skagenmaler-aktige strandscener. Jeg trenger disse drømmebildene, jeg. Du skjønner, jeg føler meg ikke alltid så kvinnelig, og jeg føler meg veldig sjelden moderlig. Ikke engang når jeg kjenner at babyen sparker rundt inne i magen min (hvorfor har ingen sagt at det ikke er magisk i det hele tatt, bare irriterende?).

Jeg blir så svett av frykten for at det bare finnes én slags boks å være mamma i, at jeg av og til har lyst til å trykke på angreknappen, men jeg er 30 uker på vei, så jeg er langt forbi the point of no return. Min medisin er å se for meg ferieidyll, lese om folk som reiser med tog til Kina med småbarna sine eller løper ultraløp med innlagt ammepause, og å handle kule babybodyer med popkulturelle referanser på, selv om vi egentig bare kunne brukt standard, pastellfargede babyklær som folk kvitter seg med søppelsekkvis.

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme, skriver Ibsen. Ta ikke mammaløgnen fra meg, er du grei. Og slå til meg når jeg om et år kanskje prøver å gjøre det mot deg...