Illusjoner om familielivet — en oppfølgingspost

Jeg har vært mamma i sju uker nå. I sommer skrev jeg dette om gode og dårlige forventinger og råd. I dag er det på tide å komme med en oppdatering. 

Kort oppsummert: å få barn har så langt vært omtrent akkurat som jeg ventet. 

De som sa jeg trodde feil, tok feil. 

Jeg forstår fortsatt behovet for å dele og gi råd, og at andre ikke har den samme opplevelsen som jeg har hatt. 

Men foreløpig er det veldig koselig med en baby, selv for meg som ikke egentlig liker babyer. Det blir masse kos og fokus på mini-meg, trilleturer og barselgruppe og amming, men det har også blitt brettspill og voksenkafé og lang togtur og middagsbesøk. Og soving. 

Det betyr ikke at det er ren idyll, for det har blitt rot og kaos og bæsj og minst tre planter har dødd, men dette er også omtrent som forventet.

Å føde var vondt, men kult. Jeg fikk, i motsetning til hva mange mente, ordentlig lyst på minisjampanjen jeg hadde med meg i fødebagen til etter fødsel. Jeg klarte meg fint med sykehusets vanlige dopapir, og det gikk helt greit å bruke 20-bussen til å transportere vidunderet hjem.

Denne posten kan sikkert virke fryktelig provoserende og blærete på dem som har hatt verre opplevelser. Unnskyld! Men jeg tenker at å dele en god opplevelse kan føre til at noen der ute med dette foran seg kan vite at det kan gå godt, og bli litt mindre vettskremt.

Litt kult er det i alle fall å oppleve at magefølelsen slår til. For å si det på internettsk: yay me!