Jeg fyller 36 og ikke 29

På mandag har jeg bursdag. Jeg har prestert å overleve 36 år i verden. Jeg elsker bursdag. Elsker kaker, gaver og oppmerksomhet.

Men jo eldre jeg blir, jo sikrere er det at jeg kommer til å bli gratulert med «29-årsdagen», nudge nudge wink wink. Jeg synes ikke det er så morsomt.*

Jeg retter alltid på folk. Jeg blir 36, og vil ikke være en del av en verden hvor det snakkes som om det er en sannhet at de siste to tredjedelene av livene til folk (men særlig kvinner) bare er nedoverbakke.

«Men du ser så ung ut», sier folk til meg, og mener det som en kompliment. Jeg prøver å være høflig og takke pent, men jeg liker ikke hvordan det antyder at det er mindre bra å se ut som man er 35 (eller 40, eller 60). Dessuten råder jeg ikke over hvor ung eller gammel jeg ser ut i noen særlig grad, så om dette plutselig skal bli noe jeg verdsetter høyt får jeg et stressende liv.

«Jeg føler meg jo ikke som om jeg er 35», sier andre. Mange andre. Hvorfor ikke? Er det fordi du tror at å «føle seg som 35» er å føle seg klar for stasjonsvogn, rekkehus og hund? Og hvis man heller «føler seg» som en som har lyst til å frilansjobbe, dra på rockekonserter og leke så betyr det at man «føler seg» som 20? Legg det fra deg! Ikke si at du «aldri blir voksen» hvis du bor for deg selv og mer eller mindre betaler dine egne regninger. Slutt å snakke i trangsynte vendinger om hva det vil si å være voksen, heller.

Takk for oppmerksomheten.

*Å påpeke at man synes noe humor ikke er morsom, eller at noen formuleringer er problematiske, er forøvrig ikke det samme som å være «krenka». Ikke prøv deg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa