Meningen med livet

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt medias dekning av Fukushima-saken er «blåst ut av proporsjon», men jeg lar meg opprøre av dem som mener dette er en glimrende anledning til å snakke om hvorfor kjernekraft er en god ting . Det er vel knapt noen som er uenig i at når kjernekraft kommer ut av kontroll, er det farlig. Men forkjemperne mener at sjansen for dette er liten, og en del later til å mene at den med stadig nyere teknologi nærmest elimineres. Det blir som å si: «Ok, forrige gang vi sa at skipet ikke kunne synke, så sank det, men denne gangen ... denne gangen har vi bygget et skip som virkelig ikke kan synke! » Troverdig? Ikke så veldig. Det er mye vi mennesker ikke kan kontrollere, og mye vi har antatt gjennom tidene som har vist seg å være galt. Av og til er det riktig å ta sjansen likevel, men det er ikke tilfelle med kjernekraft. Men kjernekraft er jo så miljøvennlig og lite ulykkesutsatt i forhold til alternativene, mener Andresen i Dagbladet-innlegget (lenket over)...

Helt siden mobiltelefonen ble allemannseie, har folk okket seg over at andre folk har private samtaler i offentligheten. Ikke jeg. Jeg elsker å sitte i en t-bane, trikk eller et tog der jeg får innhørsel i femti prosent av en intim samtale. Krangler og gråting er like interessante som dampende kjærlighetserklæringer. Det aller mest spennende er den delen av samtalen jeg ikke hører, selvfølgelig. Jeg har overhørt noen fortelle partneren sin at de tror de er gravide, noen forsøke å snakke andre fra selvmord (du kan ikke akkurat droppe å ta den samtalen fordi du sitter på et tog), og noen be om unnskyldning for utroskap. Fantastisk. Men i dag overhørte jeg en samtale som ble alt for irriterende til å vekke min vanlige lytterglede. Jeg gikk rundt i en butikk da jeg hørte en godt voksen, velkledd fyr bruke en vanvittig nedlatende tone mens han forsøkte å overbevise sin samtalepartner om at det «ikke er teknologien atomkraft det er noe i veien med bare fordi konsekvensene av den når ...

( Tidligere gullkorn ) Plutselig begynner kjæresten å hoppe opp og ned i senga (mens han fortsatt ligger), med voldsom energi. Mannen: Sånn! Nå har jeg danset til durp* femtenhundre ganger i senga. Lea: Durp? Mannen: Ja! Durp er det de slår sammen til når de bare har durp. Lea: Hvem er «de»?    Mannen: De som lager durp, vel!  Lea: Hæ? (Uforstående latter.) Mannen: (Blodig fornærmet.) Jeg sitter ikke her og ljuger, altså! (*Det bør understrekes at ordet durp ble sagt med norsk og ikke engelsk uttale.)

Jeg har ei fin bok om Roskilde, med mange bilder fra hele festivalens historie. En ting som er påfallende, er at frekvensen av bare bryster later til å ha sunket jevnt og trutt siden den første festivalen i 1971. Det til tross for at en del av festivalens yngre, mannlige gjester nå for tiden gjør en iherdig innsats ved å sitte glisende på fluktstolene sine med ølflaska i skrittet og rope «visa pattarna», eller «pattorna» som nordmenn av en eller annen grunn liker å omskrive det til. Det gjelder selvsagt ikke bare Roskilde. Det rapporteres overalt at toppløssoling er nittitalls , og folk kan bli helt latterlig provosert av amming på offentlig sted. «Jeg vil slippe å få en pupp i trynet uten å ha bedt om det», hørte jeg noen si på en fest. Men det er jo ingen som stikker puppene i noens tryner. På Roskilde er man kanskje mer liberale enn andre steder, de har fortsatt et naken-løp og kalde unisexdusjer (skjønt de aller fleste velger de varme, kjønnsseparerte man må betale for). Men rø...

Jeg har ganske nylig lest « Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? » av Johan Harstad. Det er over ei uke siden jeg ble ferdig med den, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg synes om den. I utgangspunktet liker jeg ikke det der litt flytende språket med lange passasjer fylt av skildringer som Harstad benytter seg mye av. Likevel er han så presis i det at man er nødt til å la seg rive med. Hovedpersjonen i boka mister dama og jobben nesten samtidig, og ting går litt til helvete. Men han overlever. Midt oppe i alt dette leker forfatteren seg fortsatt med språk: Jeg syntes boka var overraskende vond å lese. Den minte meg på en hel masse av de tingene jeg ikke skriver om. Som den taxituren den morgenen, og den vinflasken vi delte den dagen da ingenting var som før. Boka har vel en slags lykkelig slutt, men det ble liksom ikke bra nok for meg. Jeg vil nemlig ha nettopp hva det kunne ha blitt . Det er jo derfor jeg leser bøker. Eller er det? Har du n...