Meningen med livet

(Både dette og forrige innlegg er et resultat av at jeg heller prøver å lage et blogginnlegg når jeg oppdager at jeg er i ferd med å skrive en Facebook-status på mer enn tre avsnitt.) Jeg sitter og bearbeider musikalmanuset Ungen til en gruppe med tolv fjortenårige jenter som jeg instruerer. Det er krevende, men jeg oppdager hvor stor fordel det er å jobbe med stoff jeg liker godt sjøl! Flere oppdagelser: Stykket gir like mye mening om man bare stryker alle scenene med Julius i. Det er damene som driver handlingen fremover. Man må tenke ganske mye når man velger å gi et såpass voksent stykke til barn. Jeg sensurerer ikke så veldig mye av det som har med forhold og seksualitet å gjøre, selv om jeg instinktivt vil styre unna referansene til prostitusjon. Det plager meg ikke å vite at fjortenåringer godt vet hvordan barn blir til (og kanskje er på god vei mot å utforske en del på egenhånd). Derimot har jeg store problemer men de delene av stykket som omhandler fyll og rus. Det ...

Jeg er medlem i noen strikkegrupper på Facebook, og der er det mye interessant som postes. Men det drukner i veldig mange spørsmål om «hva betyr det å øke på hver tredje omgang, hvor mange omganger skal jeg ha i mellom da», «hvordan øker jeg x masker jevnt fordelt på en omgang med y masker» og «hvor mange masker skal jeg legge opp for å strikke en genser/sokker/skjørt — hæ, hva mener dere med at det kommer an på masker per 10 centimeter?». Det er topp at folk har et sted de kan spørre og få svar! Men neste gang et barn spør deg om de virkelig får bruk for det de lærer i mattetimene, kan du jo slenge «kanskje du vil begynne å strikke en dag» på lista. Om ikke det å kunne forstå hvordan renta i banken fungerer, hva 70% avslag på den varen utgjør, hvordan statistikken i avisen skal leses og så videre var nok, liksom. (Jeg har på ordentlig hørt voksne si til barn at «nei, du har rett, du har ikke bruk for matteleksene». Det er ganske skremmende.)