I går, litt før midnatt norsk tid, landet Prinsen og jeg på Gardermoen etter å ha reist med tog ned gjennom hele Europa og endt opp i Istanbul. Fire uker har vi vært borte. Jeg har tusen historier å fortelle, og bilder skal sikkert ut på nettet etterhvert (men da må jeg framkalle og scanne negativer først, jeg har nemlig utfordret meg selv til kun å ta med analogkameraer på tur...). Foreløbig skal jeg derfor bare fortelle deg en historie om noe som hendte meg i går formiddag. Før vi tok fergen over til Asiasiden av Istanbul (der flyet skulle gå fra), skulle Thomas en liten tur over Galatabroen for å kjøpe et sjakkspill. Jeg ble sittende på en benk ved fergeterminalen og vente på ham. På nabobenken sitter en kvinne på min egen alder som også tydelig venter på noen. Vi kikker på hverandre og smiler megetsigende med jevne mellomrom. Etter en stund blir hun den første som sier noe. Hun snakker stotrende engelsk og konsentrerer seg om å finne hvert enkelt ord. Hun forklarer at hun kan...