Historien om en giftering
I går, litt før midnatt norsk tid, landet Prinsen og jeg på Gardermoen etter å ha reist med tog ned gjennom hele Europa og endt opp i Istanbul. Fire uker har vi vært borte. Jeg har tusen historier å fortelle, og bilder skal sikkert ut på nettet etterhvert (men da må jeg framkalle og scanne negativer først, jeg har nemlig utfordret meg selv til kun å ta med analogkameraer på tur...).
Foreløbig skal jeg derfor bare fortelle deg en historie om noe som hendte meg i går formiddag. Før vi tok fergen over til Asiasiden av Istanbul (der flyet skulle gå fra), skulle Thomas en liten tur over Galatabroen for å kjøpe et sjakkspill. Jeg ble sittende på en benk ved fergeterminalen og vente på ham.
På nabobenken sitter en kvinne på min egen alder som også tydelig venter på noen. Vi kikker på hverandre og smiler megetsigende med jevne mellomrom. Etter en stund blir hun den første som sier noe. Hun snakker stotrende engelsk og konsentrerer seg om å finne hvert enkelt ord.
Hun forklarer at hun kan forstå engelsk, men sjelden har anledning til å praktisere språket selv, slik hun gjerne vil. Vi snakker om de vanlige tingene, hun spør hvor jeg kommer fra, og vi finner ut at vi virkelig er like gamle.
«Do you like Istanbul?» spør hun, noe jeg svarer positivt på. Jeg mener, sol, te, backgammon på hver pub, storslåtte bygninger, gjestfrie, glade mennesker, kebab og øl, hvordan kan jeg ikke like Istanbul?
«I don't», sier hun plutselig. Så igjen, med større kraft. «I don't like Istanbul.»
Jeg spør henne hvorfor, og venter vel egentlig å få et svar om at det er for mange mennesker, for mange biler, for mye støy eller noe slikt. Ikke alle trives i storbyen.
Hun ser nølende, nærmest unnskyldende på meg. Strever med å finne de engelske ordene nå. Hun tenker seg om lenge.
«My mother... My father... My mother, my father, um...» Hun gir opp å lete etter ord, og løfter i stedet hånden og peker på gifteringen sin.
«Oh», er det eneste svaret jeg klarer å formulere.
Mennene vi venter på kommer helt samtidig, min med et smil og et nikk mot min nye venninne, hennes med en gest som viser at de kan gå nå, bort neste gate. Vi avslutter med hastige «nice to meet you» og paret strener ordløst vekk. Jeg sitter beveget igjen. Forsøkte hun virkelig å fortelle meg det jeg tolket det som? At hun mistrivdes her fordi foreldrene hennes hadde bestemt at og med hvem hun skulle gifte seg? Her, i Tyrkia, som ellers har vist oss både et sekulært samfunn og liberale muslimer, her, som vi jo har sett innfødte kline på parkbenker, bade i bikini og demonstrere for likestilling midt i hovedgata!
Jeg kommer aldri til å møte henne igjen, vet ikke navnet hennes, kan ikke hjelpe henne. Om vi hadde sittet der bare litt lenger, ville jeg ha gitt henne e-postadressen min så vi kunne praktisere engelsk sammen. Men hun forsvant, og jeg må leve videre med en viten om at hun med stor sannsynlighet ikke vil like Istanbul i morgen heller.
Mindre enn tolv timer senere sitter jeg i min egen leilighet, som jeg eier sammen med han som jeg elsker og selv har valgt, og er takknemlig. Derfor ville jeg fortelle deg om dette aller først, før jeg eventuelt skriver noe om politiske spor i Berlin, om vakre Krakow, turistfylte Praha, langsomme Wien, fargerike Bratislava, om tordenvær og kurbad i Budapest, om vampyrer i Transylvania og hvordan de skranglete rumenske togene også ga oss en ufrivillig dag i Bucuresti, om aldri sovende Beograd, om den døgnlange togturen som til slutt tok oss til Istanbul, og om hvorfor Interrail er den overlegne reiseformen.
Ikke glem å være takknemlig, du frie menneske!
Foreløbig skal jeg derfor bare fortelle deg en historie om noe som hendte meg i går formiddag. Før vi tok fergen over til Asiasiden av Istanbul (der flyet skulle gå fra), skulle Thomas en liten tur over Galatabroen for å kjøpe et sjakkspill. Jeg ble sittende på en benk ved fergeterminalen og vente på ham.
På nabobenken sitter en kvinne på min egen alder som også tydelig venter på noen. Vi kikker på hverandre og smiler megetsigende med jevne mellomrom. Etter en stund blir hun den første som sier noe. Hun snakker stotrende engelsk og konsentrerer seg om å finne hvert enkelt ord.
Hun forklarer at hun kan forstå engelsk, men sjelden har anledning til å praktisere språket selv, slik hun gjerne vil. Vi snakker om de vanlige tingene, hun spør hvor jeg kommer fra, og vi finner ut at vi virkelig er like gamle.
«Do you like Istanbul?» spør hun, noe jeg svarer positivt på. Jeg mener, sol, te, backgammon på hver pub, storslåtte bygninger, gjestfrie, glade mennesker, kebab og øl, hvordan kan jeg ikke like Istanbul?
«I don't», sier hun plutselig. Så igjen, med større kraft. «I don't like Istanbul.»
Jeg spør henne hvorfor, og venter vel egentlig å få et svar om at det er for mange mennesker, for mange biler, for mye støy eller noe slikt. Ikke alle trives i storbyen.
Hun ser nølende, nærmest unnskyldende på meg. Strever med å finne de engelske ordene nå. Hun tenker seg om lenge.
«My mother... My father... My mother, my father, um...» Hun gir opp å lete etter ord, og løfter i stedet hånden og peker på gifteringen sin.
«Oh», er det eneste svaret jeg klarer å formulere.
Mennene vi venter på kommer helt samtidig, min med et smil og et nikk mot min nye venninne, hennes med en gest som viser at de kan gå nå, bort neste gate. Vi avslutter med hastige «nice to meet you» og paret strener ordløst vekk. Jeg sitter beveget igjen. Forsøkte hun virkelig å fortelle meg det jeg tolket det som? At hun mistrivdes her fordi foreldrene hennes hadde bestemt at og med hvem hun skulle gifte seg? Her, i Tyrkia, som ellers har vist oss både et sekulært samfunn og liberale muslimer, her, som vi jo har sett innfødte kline på parkbenker, bade i bikini og demonstrere for likestilling midt i hovedgata!
Jeg kommer aldri til å møte henne igjen, vet ikke navnet hennes, kan ikke hjelpe henne. Om vi hadde sittet der bare litt lenger, ville jeg ha gitt henne e-postadressen min så vi kunne praktisere engelsk sammen. Men hun forsvant, og jeg må leve videre med en viten om at hun med stor sannsynlighet ikke vil like Istanbul i morgen heller.
Mindre enn tolv timer senere sitter jeg i min egen leilighet, som jeg eier sammen med han som jeg elsker og selv har valgt, og er takknemlig. Derfor ville jeg fortelle deg om dette aller først, før jeg eventuelt skriver noe om politiske spor i Berlin, om vakre Krakow, turistfylte Praha, langsomme Wien, fargerike Bratislava, om tordenvær og kurbad i Budapest, om vampyrer i Transylvania og hvordan de skranglete rumenske togene også ga oss en ufrivillig dag i Bucuresti, om aldri sovende Beograd, om den døgnlange togturen som til slutt tok oss til Istanbul, og om hvorfor Interrail er den overlegne reiseformen.
Ikke glem å være takknemlig, du frie menneske!
Hmm.. Ble du virkelig overrasket over at tvangsekteskap foregår i Tyrkia? Du vet at det skjer i sekulære Norge også..?
SvarSlettNei, hvor står det at jeg blir overrasket? Og ja, jeg vet at det forekommer i Norge; selv om målestokken er liten sammenliknet med mange andre steder. (Ja, det er den, selv med store mørketall tatt med i regneskapet.)
SvarSlettJeg prøver bare å beskrive det sterke i plutselig å se situasjonen på nært hold, særlig når alt det andre vi så rundt oss, overflaten om du vil, var så annerledes.