Meningen med livet

For mange herrens år siden bestemte kompisen min Pål og jeg oss for å lage en drink. Drinken vi landet på i drinkboka het Moscow Mule, og var så god at jeg nærmest gjorde den til signaturdrinken min. Nå drikker alle Moscow Mule, i alle fall alle dem som bor i ettroms på Løkka og har bart og sykkel med kurv og... Du skjønner. Derfor har jeg bestemt meg for å få en ny signaturdrink. Denne drinken fikk jeg servert på en rar bar i Finland og den heter Marianne etter dropset med samme navn. Du vet, sånne mintdrops med sjokolade inni? Min snille venninne Susanna hjalp meg å finne oppskriften, og den er sånn: Du trenger disse to flaskene, eller annen kakao- og peppermyntelikør. Polet har dem ikke i sitt vanlige sortiment, men det går raskt å bestille på nettet , og så kan du hente flaskene på ditt nærmeste pol eller postkontor. Og når bare drinken min blir hip nok, finner du nok flaskene i polhylla! Du trenger også melk til å fylle opp med. Jeg ville ikke ta bilde av melkekar...

Har du sett filmen «Fame»? Den er en overraskende realistisk framstilling av hvordan det er å gå på sceneskole: mye følelser, skuffelser, oppturer, oppmerksomhetsrush, spontandansenumre (ja, virkelig) og sex. Filmen slutter i en pompøs scene fra avgangsseremonien. Har du noen gang lurt på hva som skjer med filmens karakterer etterpå? Verden etter sceneskolen er nemlig helt annerledes. Der er det hver kvinne for seg selv, og det er tilsynelatende flaks eller spisse albuer som gjelder. Noen gir opp og begynner på en helt annen utdanning etter et par år — skjønt det er egentlig urettferdig å kalle det å velge en annen sving langs veien for å «gi opp». Men mange skuespillere biter tenna sammen, fortsetter å kjempe, tar kanskje en annen, ikke fagrelevant jobb i perioder for å betale husleia, og fortsetter på veien mot å finne akkurat sin plass i dette brede fagfeltet. Folkeopplysning: de aller fleste skuespillere jobber verken «på TV» eller på Nationaltheateret. Du vet kanskje ikke...

Det er en såkalt voldtektsbølge på gang i hovedstaden igjen, med tilhørende bekymring fra mange grupper mennesker. Det er meg de diskuterer. Jeg er nemlig et medlem av den utsatte gruppen: en ung kvinne som har bodd på Oslo indre øst i snart ti år, gjennom flere voldtektsbølger, og det hender at jeg er ute og går om natten. Som oftest (jeg kan huske et par-tre unntak) ganske bekymringsløst. Jeg nekter å være kronisk engstelig, og jeg er så utrolig lei av at andre engster seg på mine vegne. Sexforbrytelser er noe de aller fleste snakker om med en «dem og oss»-holdning, i enda større grad enn andre forbrytelser. Jeg kunne aldri vært en voldtektsmann, sier menn, likevel er det tusenvis av dem som blir det hvert eneste år. Nesten alle kvinner opplever på et tidspunkt den mindre alvorlige trakasseringen: å bli tatt på puppene av nysgjerrige, pubertale klassekamerater eller kløpet i rumpa på t-banen. Et eller annet er galt med holdningene til veldig, veldig mange. Jeg har likevel ik...