Hvordan løpe 42195 meter og like det

Da var det over, da var det gjort. Et stort, personlig mål for meg det siste året, et som har tatt opp mye av tankevirksomheten og fritiden min (og mange av facebookstatusene mine... beklager, dere som hater sånt) er oppnådd. Og det gikk bra! Det var gøy! Ikke hver eneste meter av veien, kanskje, men etter en tung periode fikk jeg plutselig målet i (mentalt) sikte, og da kjørte jeg på, smilte til og med (et krampaktig smil, ser jeg på bildene, og what's up med de forkrøpla armbevegelsene mine?) og begynte å tenke på hva mitt neste maratonløp skulle bli.

Jeg brukte mye tid før løpet på å lese løpsreferater, løpeblogger, løpefora og løpeartikler. Nå som jeg har tatt steget (les: de tusenvis av stegene) over på den andre siden, tenkte jeg at jeg skulle komme med mitt rop i internettjungelen til andre som er på samme uendelige jakt. Her er altså mine meget subjektive maratonerfaringer.


Litt nervøs før løpet. Foto: Thomas Misund

I startfeltet og i ferd med å ombestemme meg. Foto: Thomas Misund

1. Gjør treningen!

Det kan bli tungt etter tre mil i løpet, og du må sikkert bruke litt mental styrke på det siste stykket, men den virkelige testen er om du klarer å komme deg ut av døra med joggeskoene på de dagene du absolutt ikke har lyst, i snø, regn, vind, kjærlighetssorg og jobbstress. Om du klarer å takke nei til den neste ølen fordi du har planlagt en langtur på 25 kilometer på søndag. Jeg har lært mye om trening det siste året, men det får ikke plass her. Du finner uansett en million maratontreningsplaner om du googler. Ikke skulk, og ikke løp for fort når du skal trene rolig. Jeg var forberedt, og jeg fikk betalt for det. Rett og slett.

2. Sett et ambisiøst, men realistisk mål.

Her snakker jeg midt i mot det vanligste rådet som sier at første gang skal du bare fokusere på å fullføre og ha en god opplevelse. Sånt funker ikke for meg. Kort sagt, jeg bestemte meg for å løpe på under fire timer, jeg brukte klokka og pressa meg mot slutten for å klare det. Jeg klarte det. Tidsmål, for meg, var lurt. (Lurer du på hvordan du skal sette et tidsmål? Løp noen kortere løp, mat inn tiden din i en løpskalkulator og justér ut fra dine egne forutsetninger som treningsmengde og om du er den kjappe eller seige typen.)

3. Start rolig.

Etter noen hundre meter, og i ferd med å bli løpt fra av mengden. Selvkontroll kreves definitivt for jevnt løp! Foto: Thomas Misund

Jeg hadde hørt på forhånd at dersom man disponerer løpet riktig vil man bli forbiløpt en hel masse i starten, men jeg hadde likevel ikke klart å forestille meg hvor voldsomt det var. Selv om jeg løp den første kilometeren min omtrent femten sekunder for fort, ble jeg forbiløpt av horder og følte nesten at jeg jogget på stedet. De siste par kilometerne suste jeg forbi gående, haltende og småjoggende medløpere. (Vel, suste og suste...)

(Men! Hvis du sekunderer deg selv med GPS, sikt mot å løpe hver kilometer et par sekunder raskere enn du må for å nå målet ditt. Det er nemlig svært usannsynlig at GPS-en din viser nøyaktig 42195 meter når du passerer mål, og svært sannsynlig at den viser litt mer. Min viste 42570 meter og mener dermed jeg har løpt maraton på 03.54.49. Men det er tida over målstreken som teller.)

4. Spis og drikk underveis.

Den såkalte «veggen» som man kan møte på er egentlig det som skjer når kroppen din er tom for karbohydrater og må bruke fett som bensin. Det er ikke spesielt effektivt eller deilig når målet ditt er å komme deg fremover i en viss fart. Jeg spiste noen sports-energi-geleer (karbo-sjokk!) og en neve smågodt underveis. Øv deg på spising på trening, så du ikke får magetrøbbel.

Det samme gjelder å være dehydrert: ikke særlig lurt eller godt. Det er ulike meninger om dette, men jeg drakk litt ved hver eneste vannstasjon og før jeg rakk å bli tørst. Det funker best for meg.

5. Ha gode sko og godt undertøy.

...Og sjekk at de sitter. Jeg løper i noe såpass utradisjonelt (og billig!) som et par Skechers GoRun-sko. De har 4 mm høydeforskjell fra hæl til tå og en kurve som oppfordrer til landing på midtfoten. Foto: Thomas Misund

Personlig er jeg en av dem som mener at sko med masse demping og tjukk hæl er kjipt for løpeteknikken og leddene dine, mens flatere og mer minimalistiske sko som får deg til å etterligne «naturlig» løpeteknikk (lande midt på eller foran på foten i stedet for på hælen) er bra. Dette til tross for at jeg syntes «Born to Run» var ei søplete bok! Det er dog som alt det andre et spørsmål om individuelle valg. Men ikke fortsett å løpe i sko som gir deg vondt i knærne 'a.

Bonustips: Du som er publikummer: vi elsker deg, husk å heie på flere enn én :-)

I de løpene jeg har løpt i Norge, opplever jeg at supporterne stort sett kun heier på dem de kjenner. I Edinburgh, og forstedene løpet gikk gjennom, hadde folk kommet ut i hagene sine med vannspredere og bøtter med smågodt, de ropte navnet til alle som hadde navn på t-skjorta si og var generelt utrolig entusiastiske og støttende. Dere som står langs løypa betyr utrolig, utrolig mye for oss, bare så dere vet det.

Rett før målpassering. Foto: Marathon-photos.com

Ferdig, på så mange måter. Men den røde leppestiften sitter.  Da er jeg fornøyd. Foto: Thomas Misund

 Helt til slutt en vurdering av akkurat dette arrangementet, Edinburgh Marathon Festival:

Yay:

♥ Fin organisering i startområdet og forsåvidt også i mål på tross av litt mangelfull skilting sistnevnte sted.
♥ Hyppige drikkestasjoner og vann i flaske i stedet for plastglass.
♥ Mange toaletter langs løypa, ikke at jeg trengte et, men fint at de var der.
♥ Fantastisk publikum!
♥ Idylliske omgivelser og flat, lettløpt løype.
♥ Sambatrommer og -dansere et par steder i løypa, pepp!
♥ Edinburgh er en fin by å være besøkende i.
♥ Koselig International Breakfast Run (sightseeing-jogg) som pre-event dagen før.
♥ Flere andre distanser i festivalen, så hvis du reiser med en partner eller venn som ikke er like hardcore løpenerd kan vedkommende kanskje ha det gøy i 5- eller 10-kilometeren og få sin egen medalje?

Nay:

✖ Stygg t-skjorte i unisexmodell (hvilket betyr at small er alt for stor for meg).
✖ Latterlig goodybag. Ikke at det betyr mye for meg, men man trenger ikke reklamere med en goodybag når det eneste man har tenkt å gi bort er et par bittesmå sjampoprøver, liksom.
✖ Mål langt utenfor byen. Arrangementet har reklamert med at deres egne busser er beste vei tilbake til sentrum, men for å komme til disse måtte man visst gå to kilometer?! Heldigvis hadde supporterne mine gjort leksa si og vi gikk mye kortere for å ta en mye billigere rutebuss.
✖ Ingen offisielle fartsholdere («ballongløpere»).

Anbefaler jeg arrangementet? Ja.

 
Anbefaler jeg deg å utfordre deg selv til å løpe maraton? Ja! 

Sluttiden min ble 03.56.52. Ny pers...