Litteraturprat: likestilling og langdistanseløping
På tirsdag var Eskil, Sonja og jeg på «Tore Renberg med venner» på Sentrum Scene. En sceneopptreden, et ambisiøst prosjekt som Renberg har satt i gang i forbindelse med lanseringen av sin nyeste bok «Angrep fra alle kanter». Forfatteren leste litt fra boka, lot seg intervjue av sin gamle venn Karl Ove Knausgård, spilte med gamlebandet og ga også plass til musikalske innslag med visesanger Tønes.
Jeg synes Tore Renberg er en veldig, veldig god forfatter. Men feministen i meg synes ikke alltid det. Det er bare små detaljer, selvfølgelig. Men mange av dem. Den første gangen jeg reagerte skikkelig, var ved denne passasjen i «Charlotte Isabel Hansen»:
Jeg vet hva du vil si. Tore Renberg er ikke Jarle Klepp. Jarle Klepp er ikke Tore Renberg. Det er helt riktig. Men det er et eller annet som skjærer og gnager og gnisser som et grovt sandpapir i bakgrunnen likevel. Når Renberg og Knausgård sitter der i boksofaen og Tore fleiper om at selv om han ikke vet hvordan det er å være tenåringsjente med mensen så vet han jo «hvordan de blir». Når alle de velskrevne og fantastiske bøkene fullstendig mangler kvinnelige karakterer som ikke er enten familie eller kjærlighets-/seksualobjekt.
Men det er jo god litteratur. Drivende god litteratur. Tore Renberg er en mann, vokst opp i en kultur med temmelig klare kjønnsroller, og man kan vel ikke bebreide noen at de skriver om det de kjenner best og at de er farget av samfunnet de lever i? Jeg slåss faktisk for å få feministdyret i meg til å tie stille innimellom så jeg kan få lese i fred.
Samtidig leste jeg nettopp ut en av de bedre bøkene jeg har lest i år, The End of the World Running Club. Det er på mange måter ei skikkelig machobok, med postapokalypse, rå overlevelse, blod, svette, slagsmål, våpen, action, fysikk. Denne boka er også skrevet av en mann. Likevel er de kvinnelige karakterene i boka hele mennesker. Først og fremst folk, ikke først og fremst kvinner.
Boka er det forfatteren selv som har publisert, og jeg innser at jeg har hatt visse fordommer mot forfattere uten forlag. De fordommene har denne boken gjort til skamme.
Som tittelen antyder, handler boken en del om å løpe. Å løpe langt. Vel, løpinga starter ikke før halvveis ute i boka, den handler om mye annet også, og bør ikke bare leses av løpeentusiaster! Likevel er noen av de mest presise beskrivelsene i boka nettopp knyttet til løpingen (eller kanskje det handler om selve livet):
Jeg ble så beveget av denne romanen at jeg måtte legge den fra meg på bussen for å ikke skremme andre passasjerer med utrop og snufsing. Før det leste jeg Tore Renberg sin «Vi ses i morgen», boka som kom før «Angrep fra alle kanter». Den var også god. For all del. Men flere damer som ikke bare er damer, takk.
Nå skal jeg lese Lena Dunham. Kanskje jeg kan bli litt provosert fra den andre kanten også.
Hva leser du?
Jeg synes Tore Renberg er en veldig, veldig god forfatter. Men feministen i meg synes ikke alltid det. Det er bare små detaljer, selvfølgelig. Men mange av dem. Den første gangen jeg reagerte skikkelig, var ved denne passasjen i «Charlotte Isabel Hansen»:
«Barn, mente Jarle, burde distribueres til de som virkelig ville ha dem, og det er som oftest kvinner, omtrent slik han mente at militærtjenesten var til for de som virkelig ville gjøre den, og det var som oftest menn.
Nei.
Det var klart han ikke kunne si det.
Det var i det hele tatt så mye han ikke kunne si.
Spesielt i vår tid, forekom det ham.
[...]
Men det var nå en gang det han mente. At det var forskjell på kvinner og menn. [...] Og det skulle han få skrevet en gang. På en eller annen måte.»
Jeg vet hva du vil si. Tore Renberg er ikke Jarle Klepp. Jarle Klepp er ikke Tore Renberg. Det er helt riktig. Men det er et eller annet som skjærer og gnager og gnisser som et grovt sandpapir i bakgrunnen likevel. Når Renberg og Knausgård sitter der i boksofaen og Tore fleiper om at selv om han ikke vet hvordan det er å være tenåringsjente med mensen så vet han jo «hvordan de blir». Når alle de velskrevne og fantastiske bøkene fullstendig mangler kvinnelige karakterer som ikke er enten familie eller kjærlighets-/seksualobjekt.
Men det er jo god litteratur. Drivende god litteratur. Tore Renberg er en mann, vokst opp i en kultur med temmelig klare kjønnsroller, og man kan vel ikke bebreide noen at de skriver om det de kjenner best og at de er farget av samfunnet de lever i? Jeg slåss faktisk for å få feministdyret i meg til å tie stille innimellom så jeg kan få lese i fred.
Samtidig leste jeg nettopp ut en av de bedre bøkene jeg har lest i år, The End of the World Running Club. Det er på mange måter ei skikkelig machobok, med postapokalypse, rå overlevelse, blod, svette, slagsmål, våpen, action, fysikk. Denne boka er også skrevet av en mann. Likevel er de kvinnelige karakterene i boka hele mennesker. Først og fremst folk, ikke først og fremst kvinner.
Boka er det forfatteren selv som har publisert, og jeg innser at jeg har hatt visse fordommer mot forfattere uten forlag. De fordommene har denne boken gjort til skamme.
Som tittelen antyder, handler boken en del om å løpe. Å løpe langt. Vel, løpinga starter ikke før halvveis ute i boka, den handler om mye annet også, og bør ikke bare leses av løpeentusiaster! Likevel er noen av de mest presise beskrivelsene i boka nettopp knyttet til løpingen (eller kanskje det handler om selve livet):
«And yet, still, I stayed on my feet. This didn't occur to me at the time. I didn't feel like I was winning and couldn't imagine a time when I might overcome these physical and mental obstacles standing in my way. Every second was a breath away from screaming out stop and falling to the ground. At times it felt like I was so close to doing so that I actually felt my legs slowing down, my head bowing and my hands falling to my knees, actually felt the sickening combination of shame and relief as I gave up. But then I would realise that I had not slowed down, that my head was still facing up, that my arms were still swinging weakly by my sides, and I would be back to feeling torment, mixed, for the briefest of moments, with a kind of proud surprise.»
Jeg ble så beveget av denne romanen at jeg måtte legge den fra meg på bussen for å ikke skremme andre passasjerer med utrop og snufsing. Før det leste jeg Tore Renberg sin «Vi ses i morgen», boka som kom før «Angrep fra alle kanter». Den var også god. For all del. Men flere damer som ikke bare er damer, takk.
Nå skal jeg lese Lena Dunham. Kanskje jeg kan bli litt provosert fra den andre kanten også.
Hva leser du?
Kommentarer
Legg inn en kommentar