Mitt farvel til kristendommen
Alle snakker om å finne seg selv. Det der skjønte jeg aldri. Finne meg? I grunnen synes jeg at jeg alltid har vært den samme personen uten å forandre meg noe særlig siden jeg var seks.
Men siden alle andre var ute og lette etter seg selv, begynte jeg å lete, jeg også. Jeg har lett i mørke, røykfylte barer, ofte etterfulgt av leting på svette, mørkhårede menns skitne soverom. Men jeg var ikke der.
Derfor lette jeg videre, fant meg selv og ble personlig kristen. I mange år benyttet jeg enhver sjanse til å kringkaste at jeg var en vaskeekte kristensosialist. Jeg likte å utfordre folks forestillinger om dølle kristne, jeg leste en masse bibeltekster og debatterte gjerne, jeg serverte tolkninger som ikke støttet opp om fordømmelse og hevngjerrighet, jeg gikk på kristenrockfestival – og i kirken.
I møte med andre kristne måtte jeg likevel til slutt innse at det var noe som manglet for meg. De gode kristne lot til å være strålende fornøyde med å måtte gi opp visse jordiske gleder i bytte mot en evighet i himmelen. Den tanken ble for abstrakt for meg, og selv om jeg innser at det skyldtes min egen hjernes begrensning, kunne jeg ikke forestille meg himmelen uten øl og sex.
Mine kristne venner følte seg aldri ensomme så lenge de hadde Jesus å snakke med, sa de. Jeg syntes å snakke med Jesus var omtrent som å snakke med seg selv, bortsett fra at det var mer tilfredsstillende å snakke med meg selv – da fikk jeg jo de svarene jeg ville ha…
I en vanskelig periode i livet mitt forsøkte jeg å finne trøst i denne bønnen av Viola Renvall: “O Herre, i dine hender min lengsel, min ensomhet,
Det vakreste som jeg eier, det bitreste som jeg vet,
Jeg legger det alt ifra meg, jeg gir det til deg og ber,
Du ser at jeg ikke orker fortvile og håpe mer.”
Men det hjalp jo ikke å legge det fra seg, å “gi det til Gud”. Jeg måtte jo fortsatt stå opp hver morgen og kjempe meg gjennom dagen selv.
Mannen som på dette tidspunktet hadde blitt min samboer, delte heller ikke min tro. Sakte men sikkert innså jeg at ikke klarte å identifisere meg med de kristne.
Det var trist og tungt å ta farvel med kristendommen etter å ha prøvd så hardt. Jeg tror fortsatt på Gud, eller, for å si det på en annen måte, jeg tror på Det Gode både i menneskene og utenfor menneskene. Jeg anbefaler alle å lese Bibelen, og jeg mener at det står mye fornuftig der. Jeg har dessuten stor respekt for dem som velger å la religion være en viktig del av livet.
Men jeg, jeg hadde nok ikke trengt å lete så mye etter meg selv. Jeg vendte tilbake til utgangspunktet og ble den jeg alltid har vært.
Men siden alle andre var ute og lette etter seg selv, begynte jeg å lete, jeg også. Jeg har lett i mørke, røykfylte barer, ofte etterfulgt av leting på svette, mørkhårede menns skitne soverom. Men jeg var ikke der.
Derfor lette jeg videre, fant meg selv og ble personlig kristen. I mange år benyttet jeg enhver sjanse til å kringkaste at jeg var en vaskeekte kristensosialist. Jeg likte å utfordre folks forestillinger om dølle kristne, jeg leste en masse bibeltekster og debatterte gjerne, jeg serverte tolkninger som ikke støttet opp om fordømmelse og hevngjerrighet, jeg gikk på kristenrockfestival – og i kirken.
I møte med andre kristne måtte jeg likevel til slutt innse at det var noe som manglet for meg. De gode kristne lot til å være strålende fornøyde med å måtte gi opp visse jordiske gleder i bytte mot en evighet i himmelen. Den tanken ble for abstrakt for meg, og selv om jeg innser at det skyldtes min egen hjernes begrensning, kunne jeg ikke forestille meg himmelen uten øl og sex.
Mine kristne venner følte seg aldri ensomme så lenge de hadde Jesus å snakke med, sa de. Jeg syntes å snakke med Jesus var omtrent som å snakke med seg selv, bortsett fra at det var mer tilfredsstillende å snakke med meg selv – da fikk jeg jo de svarene jeg ville ha…
I en vanskelig periode i livet mitt forsøkte jeg å finne trøst i denne bønnen av Viola Renvall: “O Herre, i dine hender min lengsel, min ensomhet,
Det vakreste som jeg eier, det bitreste som jeg vet,
Jeg legger det alt ifra meg, jeg gir det til deg og ber,
Du ser at jeg ikke orker fortvile og håpe mer.”
Men det hjalp jo ikke å legge det fra seg, å “gi det til Gud”. Jeg måtte jo fortsatt stå opp hver morgen og kjempe meg gjennom dagen selv.
Mannen som på dette tidspunktet hadde blitt min samboer, delte heller ikke min tro. Sakte men sikkert innså jeg at ikke klarte å identifisere meg med de kristne.
Det var trist og tungt å ta farvel med kristendommen etter å ha prøvd så hardt. Jeg tror fortsatt på Gud, eller, for å si det på en annen måte, jeg tror på Det Gode både i menneskene og utenfor menneskene. Jeg anbefaler alle å lese Bibelen, og jeg mener at det står mye fornuftig der. Jeg har dessuten stor respekt for dem som velger å la religion være en viktig del av livet.
Men jeg, jeg hadde nok ikke trengt å lete så mye etter meg selv. Jeg vendte tilbake til utgangspunktet og ble den jeg alltid har vært.
Det morsomme med kristendommen som religion er jo det snedige mantraet som går slik: Gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiseren er.
SvarSlettMan trenger ikke en gang å være en kristen for å være leve som en kristne. Gud har nemlig bare et bud; vi skal respektere alle.
Da kommer resten av seg selv.
Håper du finner tilbake til Jesus igjen ;)
SvarSlettSorry, Martin — jeg er mye lykkeligere nå. Jeg har faktisk aldri hatt det bedre. Vanskelig for deg å forstå/respektere, kanskje, men jeg har funnet min sannhet.
SvarSlettSå lenge Den Norske Kirke offisielt fordømmer homofilt samliv og annen "synd", kan jeg heller aldri føle meg hjemme der. Jeg ga det et ærlig forsøk.
Jeg tror fortsatt på Gud, men ikke på trange rammer for kollektiv religionsutøvelse, og jeg har et mye mer fjernt forhold til hva og hvem Gud er enn jeg hadde før. Hva angår forholdet til DNK hjelper det en hel del å ha vokst opp i et bispedømme der prestene både var damer og lesbiske :)
SvarSlettDu har funnet din sannhet Prinsesse Lea! Men hva er sannhet? Er din sannhet frihet til å elske og drikke øl? Og det var virkelig det som gjorde at du gav opp kristendommen? Hmm... Er litt usikker på om du virkelig i det hele tatt har tatt troen på alvor? Sannheten om kristendommen er jo at den ikke handler om en haug av leveregler, men om et personlig møte med Jesus. Ut fra det forholdet, vennskapet vil du ble mer og mer sann. Jeg er jo litt fiksert på sex - knulling og slikt, sammen med min vidunderlige kone. Rammene kan jo virke litt trange med kun en kvinne, men jeg overlever og merker at sexen stadig blir bedre... Øl har jeg aldri likt,med unntak av vørterøl, og det er jo bare sunt. Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Med andre ord: Den virkelige veien til lykke og sannhet går gjennom Han som er livet - Jesus. Lykke til med livet prinsesse...
SvarSlett"Du har funnet din sannhet Prinsesse Lea! Men hva er sannhet?"
SvarSlettDet er nettopp det. Jeg tror at sannheten er forskjellig fra menneske til menneske, og at det er greit.
"Er din sannhet frihet til å elske og drikke øl? Og det var virkelig det som gjorde at du gav opp kristendommen?"
Nei, det var det at min sannhet, og min Gud, ikke har noe med fordømmelse av homofil praksis (ALL kjærlighet er størst av alt for meg) og en hel del andre ting.
"Hmm... Er litt usikker på om du virkelig i det hele tatt har tatt troen på alvor?"
Tro meg. Jeg har tatt den på alvor, og gjør det fortsatt. Jeg har tro på Gud, men har mistet troen på kristne, så mye fordømmelse som jeg har sett. Og som sagt. Jeg er lykkelig nå. Her.
"Sannheten om kristendommen er jo at den ikke handler om en haug av leveregler, men om et personlig møte med Jesus."
Ja, og når homofil kjærlighet, samboerskap og sånt blir godtatt av kirken, da skal jeg vurdere det.
BTW, jeg har også kun sex med én person, min samboer og forlovede, og jeg synes ikke det gjør rammene trange...
Kornelius: Når jeg skriver at jeg ikke kunne tenke meg himmelen uten øl og sex, er det som et bilde på det livet jeg lever og ikke ser noe galt med, men som ble dømt nord og ned av menigheten.
SvarSlettDet er fint at du kan være en ølglad kristen, og jeg ønsker at flere kristne kan orke å stå opp mot fordommer og fordømmelse fra begge sider. Jeg orket ikke mer, og lever nå lykkelig i synd med min samboer, tror på en kjærlig Gud og prøver å gjøre godt mot alle mennesker.
Skål!
Story of my life.
SvarSlett