Norsk film og de vanskelige kvinnfolka
Norske, unge skuespillerinner gjør opprør. Det er ikke nok gode kvinneroller, sier de. Hva skal det bety? Hva slags roller er det som etterlyses?
Jeg kan godt forstå at utenforstående kan se på dette som sutring. Dersom du verken er opptatt av kjønnspolitikk eller av filmmiljøet utover det at du gjerne vil ha litt ålreit underholdning en lørdagskveld, kan du godt stoppe lesningen her.
Er du fortsatt med? Da kan du kanskje tenke deg å svare på hvor ofte du ser følgende på norsk film:
– En sentral kvinnerolle som verken er gjenstand for begjær eller forelskelse, eller som alternativt er den trygge, moderlige voksne kvinnen.
– En film med kun kvinner i sentrale roller (det motsatte finnes det nemlig mer enn nok av).
– En sentral kvinnerolle som velger bort menn uten at årsaken er at hun egentlig er bitter eller redd for å bli såret.
– En lesbisk heltinne.
– En sentral kvinnerolle som oppnår det hun vil uten bruk av seksualitet/femininitet.
Det trengs forandring, men hvordan skal vi få til det? Er de kvinnelige skuespillerne avhengig av å få flere kvinnelige dramatikere og regissører inn i systemet?
Og skal alle de nye, sterke kvinnerollene skapes for dem som protesterer, som tilfeldigvis alle er unge (!), pene skuespillerinner? Har de som har stilt opp på lettkledde bilder i glansede magasiner troverdighet i saken? Hvor blir det egentlig av de over 40?
Jeg kan godt forstå at utenforstående kan se på dette som sutring. Dersom du verken er opptatt av kjønnspolitikk eller av filmmiljøet utover det at du gjerne vil ha litt ålreit underholdning en lørdagskveld, kan du godt stoppe lesningen her.
Er du fortsatt med? Da kan du kanskje tenke deg å svare på hvor ofte du ser følgende på norsk film:
– En sentral kvinnerolle som verken er gjenstand for begjær eller forelskelse, eller som alternativt er den trygge, moderlige voksne kvinnen.
– En film med kun kvinner i sentrale roller (det motsatte finnes det nemlig mer enn nok av).
– En sentral kvinnerolle som velger bort menn uten at årsaken er at hun egentlig er bitter eller redd for å bli såret.
– En lesbisk heltinne.
– En sentral kvinnerolle som oppnår det hun vil uten bruk av seksualitet/femininitet.
Et av problemene er at stereotypene sitter så dypt i oss, at det slett ikke er med viten og vilje at kvinnerollene skapes så svake og intetsigende. Kjønnsrollene er i aller høyeste grad til stede i norsk film, om enn i en oppdatert 2006-versjon: Kvinner må gjerne åpne kjeften, ha en karriere og jakte på det de vil ha, men de må for guds skyld passe på å være feminine både på inn- og utsiden. Det vil si myke verdier, lange øyevipper og høye hæler.
Det trengs forandring, men hvordan skal vi få til det? Er de kvinnelige skuespillerne avhengig av å få flere kvinnelige dramatikere og regissører inn i systemet?
Og skal alle de nye, sterke kvinnerollene skapes for dem som protesterer, som tilfeldigvis alle er unge (!), pene skuespillerinner? Har de som har stilt opp på lettkledde bilder i glansede magasiner troverdighet i saken? Hvor blir det egentlig av de over 40?
Jeg gjetter at de over førti er så smarte at de skjønner at de øyeblikkelig vil bli stemplet som bitre over at de ikke er unge eller pene nok dersom de åpner kjeften for å si noe om dette. Men synd er det.
SvarSlettjeg kan skrive filmmanus, jeg. intet problem
SvarSlettSaccarina: Godt gjettet.
SvarSlettSexy Sadie: Ja, gjør det. Men tror du at du vil få Filmfond-støtte til produksjonen?
Det er ganske merkelig hvor lite kvinner som slipper fram i norsk film. Har sjølv tatt opp mangelen på kvinnelige hovedroller siste året i bloggen min.
SvarSlett( http://hatogkjaerlighet.blogspot.com/2006/06/flaut-for-norsk-film.html )
Lea: Aner ikke, men hvis jeg gjør det. Vil du da ha rollen som den lesbiske gravide seriemorderen Evita Gokk som er på jakt etter Jack Kerouac og hiker seg oppover E6 fra Oslo til Tromsø og som dreper lastebilsjåfører på sin vei?
SvarSlettDet kan jo bli bra.
Sexy Sadie: Ja! Det høres bra ut :)
SvarSlettEn annen sak er jo hvor få damer som lager filmer, og her er det jo gjerne også en sammenheng. Egentlig så er dette med at kvinner ikke er spesielt godt representert hverken foran eller bak kamera et verdensproblem (kanskje ikke helt oppe på samme nivå som sultkatastrofer o.l, men like fullt et problem på verdensnivå). Men eneste løsningen jeg hvertfall kan se på problemet er at kvinner diskuterer det og setter fokus på det, og at kvinner skriver manus, lager filmer og er oppmerksomme på hvordan de fremstiller sitt eget kjønn. Og med det kommer damene til å gjøre norsk film mye bedre, jeg vet ikke om jeg er den eneste som er lei av de samme gamle manneheltene som tusler rundt på lerretet med sine problemer, så kan vi kanskje få litt større plass til kvinnelige filmskuespillere også! (Et av de få unntakene var Den Brysomme Mannen, som var kul.) Godt skrevet, forresten:)
SvarSlettVerdensproblem? Hør, hør.
SvarSlettDet er enda større enn et verdensproblem at kvinner ikke kommer på film. :nemlig:
Word.
SvarSlettAltså: man må få FLERE kvinner inn bak kamera i norsk film. Men man må FORANDRE rollene til de som er foran kamera. Klart det henger sammen. Likevel finnes det kvinnelige regissører som skaper håpløst tradisjonelle roller. Så egentlig... må vi faktisk bare forandre samfunnet bittelittegrann. Men det skal vi jo.
Vi må først begynne med oss selv.
SvarSlett