Meningen med livet

Treholt-saken er i vinden igjen. Og selv om Internettet later til å være mer opptatt av puppene til Marianne Aulie, synes jeg det er mange grunner til fortsatt å vie oppmerksomhet til den gamle spionsaken. Dersom Treholt virkelig «svek oss alle», er en eventuell gjenopptagelse noe som angår oss alle. Treholt-saken er kanskje en av de sakene der vi aldri vil få vite den hele og fullstendige sannheten. Men som den ustuderte jævelen jeg er, bestemte jeg meg for likevel å grave litt under Dagbladets tabloidoverflate. Jeg fant den opprinnelige dommen . Det fremkommer at det allerede under rettssaken var en viss uenighet om pengebeviset:   Ikke noen overraskelse, kanskje, men ganske interessant i forhold til den senere tidens påstander om nettopp tukling med pengebeviset. Både datidens og nåtidens strid handler forøvrig ikke om hvorvidt Treholt hadde penger i stresskofferten sin, men om hvor mye og i hva slags sedler. Sistnevnte har nemlig mye å si i forholdt til hvorfra pengene kom,

I dag har følgende ting skjedd meg: ✿ Ei dame på vei opp fra t-banen ga meg billetten sin som hun var ferdig med, så jeg slapp å stemple mitt eget flexikort. ✿ Mannen i kassa på nærbutikken, han som alltid er der, tok seg tid til å småprate, fleipe og anbefale meg å prøve hermetisert rambutan siden jeg likte bokse-litchien. ✿ En vilt fremmed fjortisgutt ga meg en kompliment for den nerdete t-skjorta mi. Felles for alle disse fine handlingene som fikk meg til å smile, er at de ble utført av personer som er såkalt «ikke etnisk norske». Forøvrig har jeg møtt et par gode eksemplarer av blonde nordmenn i dag, som har ☂ i fylla (!) klokka 19 på kvelden skjelt ut en servicearbeider, og ☂ vist null tegn til å reise seg for en høygravid kvinne på t-banen. Så, kjære herr Tybring-Gjedde som mener innvandrerne tar drepen på norsk kultur, og at det flerkulturelle samfunnet er en « drøm fra Disneyland »... Det er ikke du og dine som gir meg troen tilbake på menneskeheten, for å si det

Det er ikke ofte jeg blogger om bøker jeg leser. Men jeg leser altså bøker... Det som er litt pinlig, er at når jeg nå først blogger om lesestoff, er det ikke om klassikerne av Hamsun og Kafka som jeg har kost meg med, eller om favorittbøkene mine av Mykle, Zafón og Thirlwell, men om den mest lavkulturelle bokserien jeg har lest siden min tid i tl-klubben med Sweet Valley High og Barnevaktklubben. Jeg leser nemlig Southern Vampire Mysteries -serien, bøkene bak True Blood . Det er skikkelig lettlest-litteratur. Dog gjennomført og selvironisk sådan, derfor må jeg erklære meg hektet. «I was almost packed, and I'd put in a couple of romances and a mystery in case I got a little time to read. I am self-educated from genre books.» Sånn kan det også sies. Som du skjønner leser jeg bøkene på engelsk, og ettersom jeg har sett litt av TV-serien får den telepatiske servitrisen Sookie Stackhouse sin fortellerstemme lett en bred sørstatsaksent i hodet mitt. Sexscenene i bøkene kan være

I juni i år pakket jeg sekken og testet Interrail for første gang. Vi hadde en ambisiøs plan: å komme oss helt til Istanbul med bare båt og tog. Det innebar en 24 timer lang togtur fra enten Beograd eller Bucuresti, og selv vi regnet med at vi ville være spyleie av togreising på det tidspunktet. Men nei, til og med det siste døgnet på tog var både komfortabelt og hyggelig, og jeg er ikke i tvil om at dette må være den fineste måten å reise på. Jeg hadde en annen høy ambisjon også: å ikke fotografere digitalt. I stedet pakket jeg noen analoge kameraer med film til: Et Smena 8M , Holga og et Instax Mini -kamera. I tillegg ble et Polaroid kamera og et Smena-kamera til innkjøpt på loppemarked i Krakow. Filmene ble fremkalt underveis, og jeg prøvde å bruke togturene til å ajourføre reisedagboken min. Bildet på høyre side er tatt med det nevnte Polaroid-kameraet og den nye Impossible Project -filmen, for dem som er interessert i sånt. Du finner flere av bildene mine scannet på flickr-