Kampen om et liv

De siste dagene har vært preget av en het bloggdebatt, der Iskwew var først ute med å kommentere Runar Døvings kronikk i Aftenposten.

Det er mye å si om Døvings argumentasjon, men så lenge mannen lever i den tro at kvinner først og fremst ser på seg selv som ofre, vet jeg ikke om jeg orker å ta tak i hele greia. Joda, selvfølgelig skal menn vurderes som omsorgspersoner ved samlivsbrudd. Og var det opp til meg, ville kvinner og menn ha likestilt verneplikt. Døving gjør menn som sloss for omsorgsrett en bjørnetjeneste. Hjorthen og Tiqui skriver godt og konstruktivt. Les!

Et av punktene som vekket mest engasjement i debatten er spørsmålet om menn skal ha medbestemmelsesrett i abortspørsmål. Det hevdes at dersom en kvinne velger å bære frem et barn som er uønsket av faren, bør mannen kunne fraskrive seg alt ansvar. Samtidig sies det at "den som ønsker seg barnet skal ha mest å si". En mann kan altså også tvinge en kvinne til å bære frem et barn som hun ikke ønsker — si meg, får hun da det samme privilegiet, å kunne fraskrive seg alt ansvar for barnet?

De fleste uønskede graviditeter skyldes uforsiktighet, ikke prevensjon som svikter. Nordmenn er på verdenstoppen i ubeskyttet sex, og dersom en ikke kan skylde på et sprukket kondom eller en sviktende pille, må en selv være forberedt på å ta konsekvensene. En total ansvarsfraskrivelse overfor et barn man selv kunne ha forhindret, om man bare ikke hadde latt seg rive med i situasjonens hete (eller hva søren det er folk gjør når de er så dumme å ha ubeskyttet sex), er aldri noe alternativ for kvinner. Kvinner, som må bære barnet i seg i ni samfulle måneder, gi det melk og pleie det, og sette livet sitt ellers på hold.

Selvfølgelig har kvinner også ansvar for ubeskyttet sex. Men å tvinges til å bære frem et barn, eller til å ta livet av det, av en som selv kan styre sin tilstedeværelse? Jeg har lest undersøkelser som viser at partnere i aller høyeste grad allerede har medbestemmelsesrett, mange kvinner har følt seg presset av barnefaren i abortspørsmål.

Jeg sier at en bør være forberedt på konsekvensene. Forberedt. Det vil si at en bør ha tenkt gjennom saken på forhånd. Er man et par, bør man ha snakket sammen om det.

Oppstår det likevel konflikt, og man ikke klarer å løse det, mener jeg det vil være sykt av en mann å bruke en uvillig kvinnes kropp som ruge- og melkemaskin for å oppfylle en drøm han tydeligvis er alene om. Runar Døving er kanskje bitter for at det kun er kvinners privilegium å få oppleve morgenkvalme, ryggvondt og melkespreng. Det får han i så fall ta opp med høyere makter, i stedet for å rote det sammen med likestilling.

Kommentarer

  1. Skriver under dette og spesielt det med å være forberedt til å ta ansvar for konsekvenser av egne handlinger. Fører opp posten på lenkeoversikten og håper at det er greit :)

    SvarSlett
  2. Dette er jeg så hjertelig enig i. Jeg tror jeg sjelden har stått overfor en mer frustrertende og desillusjonerende debatt som dette.

    Men her satte du perspektivene på plass. Takk!

    Jeg linker til denne inne hos meg.

    SvarSlett
  3. Menn syter for mye.

    SvarSlett
  4. Sexy Sadie: Kvinner syter for mye om at menn syter for mye.

    På den annen side syter menn for mye om at kvinner syter for mye om at menn syter for mye.

    Det er en regelrett Teufelkretz!

    SvarSlett
  5. Whoops, glemte webadressen. Følte det nesten som at jeg prøvde å skjule meg, og slikt skal vi ikke ha noe av. :)

    SvarSlett
  6. Ole, min venn: Jeg prøver faktisk virkelig hardt å ikke gjøre nettopp det (syte over at menn syter, altså), selv om jeg også kan falle for fristelsen av og til til å bruke hersketeknikken latterliggjøring :) Derfor tar jeg tak i en konkret sak i dette innlegget — debatten rundt abort og ansvar for barn — og ellers synes jeg bare alle kan være snille med hverandre :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa