Taper!

En butikknaskers bekjennelser

Da jeg var tenåring, ble jeg tatt for å stjele en hårspray på et kjøpesenter. Ikke fordi jeg var kleptoman, opprørsk, ville utforske grenser eller få oppmerksomhet, men fordi jeg var blakk og trengte en hårspray. Jeg jobbet og tjente penger, men gikk på tegning, form og farge-linjen på videregående, og brukte tusenvis av kroner på materiell, nemlig.

Som straff fikk jeg i forliksrådet valget mellom en bot på 500 kroner eller noen timers "samfunnstjeneste". Jeg valgte det siste, bet tennene sammen og brukte en dag på å pusse noen gamle, slitne, vektersko, og skure gulvet i et søppelrom (!) til tiden min var ute. Å vaske gulvet i søppelrommet var ikke noe som vanligvis ble gjort, den arbeidsoppgaven var kun avsatt til forkomne, usikre førstegangskriminelle som skulle ydmykes litt så de kom på bedre tanker. Jeg for min del var mest sjokkert over hvor hardt politimenn følte de trengte å dytte i ei lita, sart jente og næret heller forakt for hele politivesenet i flere år fremover.

Det var heldigvis en av svært få opplevelser i mitt liv der jeg har opplevd å bli sett så til de grader ned på, og ikke møtt et fnugg av respekt.

"Jeg tror ikke normale mennesker, de som fikser livet, føler så sterke følelser."

Første gang jeg møtte Sigurd, var han en helt normal fyr. Tilsynelatende. Han hadde vært nykter en lang stund, og var det en lang stund til. Men inne i seg sloss han med en sykdom hver dag, suget etter heroin. Han var ikke en av dem det syntes på, han hadde ikke vært misbruker så lenge.

Sigurd trodde at de fleste, normale mennesker er i stand til å komme over, å overvinne følelsene sine fordi de ikke har like sterke følelser som "oss andre, taperne". Hans følelser var sterkere enn fornuften, uten at det hadde noe med viljestyrke forøvrig å gjøre. Han var en utrolig ressurssterk person med et unikt talent.

Så en dag tok følelsene overhånd igjen. Og den eneste vennen han kunne være sikker på aldri ville svikte — var sprøyta.

Å ikke være verdt noen ting

Eline befinner seg i en ond sirkel det er tilsynelatende umulig å komme ut av. Det hele begynte i studietiden, da hun samtidig med sine jevnaldrende flyttet hjemmefra og måtte klare seg selv. Klassekameratene hennes klaget over dårlig råd dersom de ikke hadde råd til den femte pilsen, men om det ble krise kunne de alltids spørre mor og far om et lite "lån".

Eline, derimot, måtte av og til hjelpe moren sin økonomisk. Hun pantet flasker for å få råd til mat, og jobbet så mye ved siden av studiene at hun nesten ble syk. Strømregningen ble først utsatt en måned, så to.

Eline ble ferdig med studiene. Hun fikk seg ikke jobb innen det hun var utdannet til, og måtte ta en dårlig betalt jobb som umulig kunne dekke studielånet. Hun prøvde å snakke med en rådgiver i en bank, men vedkommende bare lo av henne.

Det er dyrt å være fattig. Inkassosalærer og ekstrautgifter ballet på seg, og Eline måtte si opp jobben på den andre siden av byen fordi hun ikke hadde råd til sporveiskortet. Hun hadde tjent for lite til å ha rett på dagpenger. Tre år på høyskole, og her endte det.

Det måtte gå så langt som til at Eline besvimte av sult og måtte på legevakten, før hun svelget stoltheten og gikk på sosialkontoret. Hun lever av stønad og av suppekjøkkenmat. Venner forsøker å hjelpe til litt, og spanderer også kino og kafébesøk noen ganger. Da gråter hun av lykke.

Jeg har hatt flaks

Jeg tror ikke det skyldes min egen viljestyrke eller moralske overlegenhet at jeg selv ikke har endt opp som Sigurd eller Eline. Jeg tror det er flaks. Jeg har møtt en mann med et "ordentlig yrke" og en stabil fortid, og mange muligheter og jobber har kommet til meg på riktig tidspunkt.

Jeg ønsker meg et samfunn der vi tar ansvar for hverandre. Ikke bare for oss selv. Der nye sjanser er mulig og håpet alltid finnes et sted.

Selvforakt er verdens mest destruktive følelse. Dersom vi får mennesker som ikke makter å betale regningene sine, til å føle at de dermed ikke er noe verdt, kommer de aldri til å klare å karre seg opp av gjørma.

Et fengselsvesen som får henne som har tatt et galt veivalg, til å forakte seg selv for det, kommer antakeligvis til å få besøk av henne igjen og igjen.

Les "De elendige" om du ikke har forstått det. (Nei, det hjelper ikke å se musikalen. Les boka, den er tøff, rå og egner seg egentlig dårlig til plutselige korutbrudd.)

Til slutt

Dette innlegget er svært personlig. Selv om navnene i historiene er endret, er de sanne, og jeg ber deg tenke deg godt om før du poster en kommentar om at folk som har tatt gale valg, fortjener å lide under konsekvensene for hele resten av livet. "Taperne" fortjener heller ikke sympati, men respekt! Og kaller du et av mine medmennesker for taper, kaller du også meg for en.

Ha en god dag, ta godt vare på deg selv og tell dine velsignelser:)

Kommentarer

  1. Veldig fint skrevet om den tynne, tynne linjen Prinsesse.

    Av og til kommer det ned til rene tilfeldigheter, og vi er alt for sjelden interessert i historien bak. Det er enklere å bare sette på en "merkelapp", og haste videre.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.