Tomhet

En gang var jeg på strippeklubb i Cardiff, Wales, sammen med et par svenske kjendisskuespillere og britiske pokerspillere.

Det er helt sant, og hvordan og hvorfor det kom til det kan du jo bare fantasere om.

Det er den eneste gangen jeg har vært på strippeklubb, så jeg vet ikke så mye om hvordan det er på slike steder her i Oslo (selv om jeg selvfølgelig har litt annenhåndskunnskap).

Gutta (jeg var den eneste jenta i gjengen) syntes selvfølgelig det var så kult at jeg var der, at de spanderte private danser på meg for mange titalls pund. Og jeg tenkte "ja, ja, så lenge jentene er med meg, så slipper de å måtte være med en ekkel, 50 år gammel gris for å tjene pengene sine".

Siden jeg ikke ble spesielt kåt av det, og i tillegg hadde den ubehagelige følelsen i kroppen av å ikke være full nok, rakk jeg å legge merke til små detaljer som syreparasjoner på kostymene og dekkkrem over bittesmå rumpekviser. (For en absurd følelse det må være å stå og sminke seg på rumpa!)

Mest påfallende av alt var likevel de tomme, tomme øynene. Kun en gang så en av jentene meg rett inn i øynene, og jeg ble helt stille og trist. Dette var jobben hennes, hver eneste kveld, av og på med klærne, om og om igjen.

Som heterofil jente har jeg kanskje ikke så mye jeg skal ha sagt, men det slår meg at dette ritualet har veldig lite å gjøre med det jeg forbinder med seksualitet: glede, humor, kommunikasjon. Da mener jeg ikke bare sex i parforhold og kjærlighet; sex med en fremmed eller sex med meg selv har også alltid vært forbundet med glede, humor og lyst for meg. Aldri med betaling, plikt og skuespill.

Det er da den ene svenske skuespilleren plutselig sier: "Nej, det här är ba' så fel", og vil gå tilbake til hotellet. Vi reiser oss. "Are you leaving?" sier jenta i politikjolen, og jeg går bort og gir henne en klem. Svensken og jeg setter oss på hotellrommet og drikker sprit og etterligner walisisk.

Min eneste tanke om kvelden der og da er: "Ja, ja. Da har jeg prøvd det, også."

Der borte danser kanskje de samme jentene de samme dansene i natt, igjen, for noen som tror det kan kurere ensomhet?

Kommentarer

  1. Nå ble jeg litt trist, og litt smil å en og samme gang. Først fnisete, da jeg så for meg det åforsøke sminke stumpen sin foran speilet - ajaj, for et resultat. Så kom du til blikket, og jeg fikk littebitt vondt...

    Forøvrig, slikt kan vel aldri kurere ensomhet? Vil man ikke motsatt bare føle seg enda mer ensom? Både som pike på scenen og de som ser på...

    SvarSlett
  2. Jeg ble også trist :(

    Tror like godt jeg går og tar oppvasken...

    SvarSlett
  3. Huff da, min venn Ole, var det ille? Ta oppvasken!?

    Det finnes verre ting, ting som handler om faktisk sexkjøp og til og med menneskehandel.

    Og mange vil si at jenter som blir strippere har et heeeelt fritt valg og at de trives med det. Jeg skrev dette innlegget fordi jeg har problemer med å se at noen trives med det.

    For hver mann som tar avstand fra denne typen seksualitet ("kvinners seksualitet er for menns skyld"), blir verden et litt bedre sted — den svenske skuespilleren, for eksempel, ga meg litt tro på verden...:) Mer skal ikke til:)

    SvarSlett
  4. Hadde alle parter funnet det showet morsomt så hadde jeg ikke syntes noe galt om det, men når det bi sånn så er det overgrep.

    SvarSlett
  5. trist ja... menn er dyr ass, tenker bare på én ting.

    SvarSlett
  6. Ganske interessant post. Sexindustrien i heile tatt byr meg ganske kraftig i mot.

    Eg har ikkje nødvendigvis spesielt streng moral, men eg har ikkje sansen for seksuelle handlinger mot penger. Og spesielt det faktum at i veldig mange tilfeller er det ikkje reell valgfridom som fører til at folk gjer det dei gjer... Sex skal vere mellom likeverdige parter, uansett, der begge har samme medbestemmelsesrett. Ellers blir det bare feil etter mitt syn.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa