Blod og vann

Hardcore "family values", der kjernefamilien med mor, far og barn er samfunnets anker og individets eneste vei til lykke, står heldigvis ikke så sterkt her på berget.

Det ubrytelige båndet mellom foreldre (særlig mor) og barn, er likevel hellig. Blod er tykkere enn vann.

Sannheten er at tusenvis av familierelasjoner opprettholdes utelukkende på grunn av pliktfølelse, og spørsmålet er hvorvidt dette er fruktbart for noen av partene.

Det verste er åpenbart tilfeller av incest og mishandling, der den evige innprentingen av at blod er tykkere enn vann fører til ytterligere skam, taushet og underkastelse.

Men bortsett fra disse grove lovbruddene, bedriver foreldre, søsken, onkler, kusiner og barnebarn psykisk terror og mobbing hver dag. Noe som kan pågå uhindret fordi terskelen for å bryte med sitt eget kjøtt og blod er så stor.

Til sist har vi mindre dramatiske tilfeller der foreldre og voksne barn ganske enkelt ikke lenger har noe til felles, der de ikke lenger deler verken interesser eller verdigrunnlag, men besøker hverandre fordi slikt gjør man bare. Mor har jo født sin sønn, næret ham ved sitt bryst, en slik forbindelse er nærmest gudommelig, ikke sant?

Mantraet er at vennskap kommer og går, mens familie er for alltid. Og rett nok finnes det mange flotte familier som støtter hverandre i medgang og motgang, som har hjulpet hverandre gjennom livets bratteste farvann, båret hverandre og gitt hverandre nye sjanser.

Men det gjør deg ikke til et dårlig menneske om du selv velger hvem du vil omgi deg med, og hvis byrder du med glede vil bære på din egen nakke. Familien er ikke så steinfast, ei heller vennskap så flyktige som vi som samfunn later til å tro.

Selv har jeg fine foreldre og øvrig familie. Jeg ønsker meg en dag barn som vil føle seg ugjenkallelig knyttet til meg, og som jeg vil føle den samme forbindelsen til. Men den kjærligheten og respekten vil jeg gjøre meg fortjent til.