Pulings og by'n

Sex og singelliv (Sex and the City) er tydeligvis det nye feministiske manifestet. Det burde jo være midt i blinken for meg. Jeg mener, jeg bor i by'n, jeg er (semi-)singel, feminist med glattbarberte legger, og jeg liker sex. Så hvorfor lar jeg meg ikke rive med?

OK, sex og singelliv-jentene har karrierer. Et par av dem er fornøyde med ikke å ha barn. De ligger med hvem de vil, når de vil; de eier sin egen seksualitet.

Hvorfor er det så sjokkerende? Det burde jo vært en selvfølge. Og videre:

Det går an å eie sin egen seksualitet uten å eie "the rabbit". Det går an å leve singellivet uten å ha behov for å diskutere detaljene med kaklete kvinnevenner over kafébordet. Og det går definitivt an å være karrierekvinne, og føle at det finnes bedre ting å bruke pengene på enn ørten par sko merket manolo blæhnik eller hva det er.

Sex og singelliv viser én type selvstendige kvinner. Fett nok. Men den er ikke nådig mot egenart som ikke passer inn, mot alle oss som ikke identifiserer oss med verken Charlotte eller Samantha. Jeg har riktignok ikke sett hver eneste episode (!), men jeg husker en episode der jentene prata drit om damer som gikk med "scrunchies", tjukke hårstrikker. Wow. Skikkelig feministisk revolusjon, liksom.

Det er vel ikke det at Sex og singelliv er dårlig, så mye som at det ikke finnes noen god TV-serie om sex og singelliv*. En der folk er folk, ikke først og fremst damer eller nek. Jeg mener, kjenner du mange menn som ser på Sex og singelliv?

Det er heller ikke det at jeg blir så veldig provosert. Jeg bare... gjesp. Var dette liksom det ultimate målet for kvinnefrigjøringa? Fred Ut sier det på en morsom måte.

(*Vel... du har Coupling, der kjønnsstereotyper får herje fritt, men alle sider får sagt sitt, og det er lov å overraske. Og så er den veldig britisk og veldig morsom.)

Kommentarer

  1. Ha ha, du sier det bra du og! Noen ganger er det ålreit å se sex og singelliv hvis man vil se noe litt hjernedødt, men det er ganske lite revolusjon over det, og faktisk ganske mye gjesp ja.
    Men jeg tror den får en del jenter til å drømme om å kunne drikke champis og spise ute på flott restaurant i hver eneste lunchpause før de plukker opp noe dyrt fra en boutique på vei tilbake til hjemmekontoret.....

    SvarSlett
  2. Jeg tror ikke skaperne av Sex og singelliv hadde som prosjekt at den skulle være "det ultimate målet for kvinnefrigjøringa". Jeg synes ikke kvinnefilmer skal måtte være det. Jeg synes heller ikke Sex og singelliv skal måtte være en kvinnefilm.

    Serien har vært viktig for mange kvinner verden over, og det er vel bra nok?

    SvarSlett
  3. For meg handlet det egentlig ikke om at serien er spesielt dårlig. Jeg har ikke sett mer enn et par episoder, men de fungerte fint, de. Og jeg tror heller ikke at skaperne av serien hadde noen voldsomme vyer ut over å skape noe som var morsomt, handlet om sex og appellerte til kvinner.

    Problemet mitt er at jeg synes hovedpersonene er ufyselige. Dermed sier det vel seg selv at jeg får et litt anstrengt forhold til de som i litt for stor grad identifiserer seg med Carrie og co.

    Og de som forsvarer serien med at "det er slik jenter er, liksom" får meg nesten til å skifte fil. Jentene i serien er ikke bortskjemte, overfladiske og kjipe fordi de har livmor.

    (I den andre fila er det forresten nok av folk som kun kan snakke om følelser hvis de er drita og prater om Liverpool, det er slettes ikke noe bedre)

    SvarSlett
  4. kitschpink: Ja, sikkert. Jeg har dog ikke begynt å ha den drømmen selv...

    anathema: Mm, det er ikke jeg som framsetter påstanden om at SATC er det nye feministiske manifestet. Den påstanden har jeg sett i flere aviser og på forsiden av Ny Tid blant annet de siste ukene.

    fred ut: Ja, det var vel egentlig det jeg prøvde å si også:)

    SvarSlett
  5. Åja, så dette var ment som et tilsvar til påstander i media? Da skjønner jeg bedre; jeg oppfattet det som at du ga din kritikk av serien basert på at den ikke var feministisk nok eller ikke på riktig måte. My bad.

    Jeg var en av dem som elsket serien, blant annet fordi den viste at kvinner kan ha frihet og makt samt stole på seg selv og hverandre (så filmen på fredag - den hadde ikke samme budskap i det hele tatt; der var det om å gjøre å bli gift, skygg unna).

    Jeg tar nok også til en viss grad på meg kulturbrillene når jeg ser serien. F eks er de fire NY-kvinnene ekstremt opptatt av merker, "labels", men det tror jeg nok stemmer for kvinner fra øvre middelklasse i USA. Merker er dessverre viktigere i de fleste i-land enn i Norge, men det er i ferd med å komme hit også. Så sånne ting ser jeg litt bort fra, tenker at det er kulturforskjeller der, men så er det andre ting jeg kjenner meg igjen i, eller som jeg tiltrekkes av, f eks at gode venninner er sentrum i livet, at du kan være kvinne i 30-40-årene og fortsatt være tiltrekkende og opptatt av karriere - ikke ha hele tilværelsen bygd opp rundt familie og barn, og sist, men ikke minst, at du kan akseptere andre kvinners veivalg.

    Hvilket bringer meg tilbake til dette med feministisk på riktig og gal måte. Dette er muligens litt på siden av saken, men jeg er litt opptatt av at kvinner bør prøve å være rause overfor hverandre. Kvinner er like uensartede som menn, og noen vil være feministisk orienterte, andre tradisjonelle, noen vil være røde, andre blå, og det finnes store innbyrdes forskjeller mellom norske kvinner som definerer seg selv som feminister. Som sagt, dette har kanskje ikke så mye med bloggposten din å gjøre, men jeg synes det er trist når ulike feministiske leirer angriper hverandre for å ikke være feministisk på riktig måte. Det har vært mye sånt opp gjennom tidene.

    Søsteren min var en periode med i en radikal feministorganisasjon, og de brukte mye tid på den type problematikk, hva en god feminist kunne tillate seg og sånt. Både søsteren min og jeg regner oss som feminister, men vi har valgt helt forskjellige måter å realisere dette på. Men resultatet er at hun og jeg etter hvert er ganske enige om at en god feminist kan være så mangt.

    Samhold mellom kvinner er kjernen i mitt feminismebegrep; det er blant annet helt sentralt for avansement på arbeidsplassen.

    SvarSlett
  6. Enig med deg! Synes serien både er oppskrytt og kun forkusert på de ytre ting. Slik blir jeg sjelden fasinert av, kanskje fordi jeg er en helt annen plass i livet? Det jeg kanskje reagerer mest på, at det er klær, sex, enorm pengebruk, festeliv og ikke spes omsorgsfulle vesen som gjør akkurat som de vil, når de vil det som er rollemodeller for en herskare kvinner. Det er så langt fra virkeligheten som det kan få blitt synes jeg. Men kanskje det er derfor folk ser det, for å drømme seg bort? Ikke vet jeg. Jeg har sett noen episoder og kan se humoren i noen av det, men stor-fan vil jeg aldri bli ;)

    SvarSlett
  7. Anathema: Nei, det er ikke sånn at jeg kritiserer SATC for å være feministisk på en gal måte. Jeg synes det er greit at den finnes, og fint med budskap om at kjernefamilie ikke er alt og sånn, men jeg savner alternativer, som også sier noe f.eks. om det å kunne være kvinne uten å prioritere sminke, hår og klær høyere enn fart og moro. Jeg synes ikke det er riktig at seriens overflatiske og materialistiske sider skal hylles som om likestillingen med det var kommet i mål.

    Jeg har alltid hatt flest mannlige venner og identifiserer meg lite med venninnegjengen som sentrum i tilværelsen. Dessuten er jeg jo frilanser og har ingen arbeidsplass å avansere innenfor, så jeg kan ikke uttale meg om det. Men man blir tøff av å stå alene i karrieren sin slik jeg gjør i alle fall!

    tornerose78: "Shopping og sjampanje" er fjernt fra ting jeg gidder å drømme om, men jeg må vel respektere at noen gjør det.

    SvarSlett
  8. Jeg husker jeg så på Coupling når jeg var yngre, utrolig morsom serie:D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er