Thatchers kulturelle Storbritannia
I går, 4. mai, var det tretti år siden Margaret Thatcher tiltrådte som statsminister i Storbritannia, starten på et elleve år langt regime som har ettervirkninger langt inn i dagens Storbritannia.
Svenske Aftonbladet har en interessant artikkel om kunst og kultur under Thatcher. (Man kan si mye om hvordan Thatcher har påvirket dagens britiske samfunn hva angår skole-, arbeids-, bolig- og velferdspolitikk, men jeg tør ikke — jeg er riktignok akkurat gammel nok til å huske en regjerende Thatcher snakke på nyhetene, jeg har sett filmer om Falklandskrigen og gruvearbeiderstreiken, men jeg kan ikke nok.)
Om Thatchers innvirkning på britisk kultur skriver Aftonbladet:
Det er ikke spesielt underlig; Thatcher førte ikke bare en hard og kommersialiserende kulturpolitikk, men viste også en nokså åpen personlig forakt for det meste av kunstneriske uttrykksformer.
En fiende for kulturen er bra for kulturen, kan det argumenteres. Motstand og politisk vilje skaper sterk og meningsbærende kultur, men å skjære ned kulturens økonomiske levekår til beinet vil alltid gå ut over både mangfold, tilgjengelighet, kvantitet og kvalitet, i motsetning til hva liberalismeromantikere liker å tenke. Kunstneren som kan leve av kunsten sin, leverer bedre kunst enn han som i tillegg tilbringer ti timer i døgnet med å servere ved bord (eller med å grave etter mat i søppelkasser).
The Guardian skriver om kunstneres inntrykk av kultur under Thatcher-årene.
Noe kultur hadde aldri blitt til om det ikke hadde vært for Margaret Thatcher, men likevel: fjerde mai 1979 var en mørk dag for kulturarbeidere så vel som andre arbeidere i Storbritannia. Det er bedre å ha noe å sloss for enn noe å sloss mot.
Vi har et stort parti i Norge som har programfestet at kulturen skal være «basert på personlig engasjement og frivillighet». Det burde alarmere flere enn meg.
Svenske Aftonbladet har en interessant artikkel om kunst og kultur under Thatcher. (Man kan si mye om hvordan Thatcher har påvirket dagens britiske samfunn hva angår skole-, arbeids-, bolig- og velferdspolitikk, men jeg tør ikke — jeg er riktignok akkurat gammel nok til å huske en regjerende Thatcher snakke på nyhetene, jeg har sett filmer om Falklandskrigen og gruvearbeiderstreiken, men jeg kan ikke nok.)
Om Thatchers innvirkning på britisk kultur skriver Aftonbladet:
«De premiärministrar som innehaft posten efter Thatcher – Major, Blair och Brown – har inte på något vis lyckats uppfylla sin föregångares roll som kulturens kollektiva symbol för ondskan.»
Det er ikke spesielt underlig; Thatcher førte ikke bare en hard og kommersialiserende kulturpolitikk, men viste også en nokså åpen personlig forakt for det meste av kunstneriske uttrykksformer.
En fiende for kulturen er bra for kulturen, kan det argumenteres. Motstand og politisk vilje skaper sterk og meningsbærende kultur, men å skjære ned kulturens økonomiske levekår til beinet vil alltid gå ut over både mangfold, tilgjengelighet, kvantitet og kvalitet, i motsetning til hva liberalismeromantikere liker å tenke. Kunstneren som kan leve av kunsten sin, leverer bedre kunst enn han som i tillegg tilbringer ti timer i døgnet med å servere ved bord (eller med å grave etter mat i søppelkasser).
The Guardian skriver om kunstneres inntrykk av kultur under Thatcher-årene.
«Even today, theatre, like so many features of public life including the BBC, is still suffering from the 80s assault on fundamental principles.»
Noe kultur hadde aldri blitt til om det ikke hadde vært for Margaret Thatcher, men likevel: fjerde mai 1979 var en mørk dag for kulturarbeidere så vel som andre arbeidere i Storbritannia. Det er bedre å ha noe å sloss for enn noe å sloss mot.
Vi har et stort parti i Norge som har programfestet at kulturen skal være «basert på personlig engasjement og frivillighet». Det burde alarmere flere enn meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar