Akkurat nå, sagt med mer enn tusen ord

(Drodlet på kafé:)
I'm reading: Akkurat nå, sagt med mer enn tusen ordKvitre dette!

Å værra eller å ikke værra, lizzm

Jeg har selvfølgelig også sett Max Manus, filmen som ligger an til å bli den mest sette norske filmen noensinne. Selv om jeg er både velvillig innstilt til norsk film og mer enn gjennomsnittlig interessert i krigshistorie, gikk jeg ut av kinosalen med en boblende irritert skuffelse innvendig.

Både Victoria Winges unødvendige og uavsluttede birolle, glipper i tidskoloritten og dårlig ettersynk bidro til denne skuffelsen, men ble overskygget av én ting: dårlig, ukorrekt og unødvendig modernisert språk.

Anmelderne har vært positive til filmen. VGs anmelder skriver: "I skjæringspunktet mellom historie og en moderne film, blir det alltid en vanskelig avveiing mellom historisk tidskoloritt og en ny tids behov for effektiv kommunisering. Filmen løser det gjennom en nokså gjennomført krigstidsscenografi og et moderne språk aktørene i mellom. Stort sett er det et lykkelig valg, der kun detaljer er diskutable."

Er man nødt til å modernisere seksti år gammelt språk for å nå fram til dagens publikum?

Språk er ikke bare ord vi bruker for å fortelle hverandre ting. Språk handler også om det vi ikke forteller. Og enda viktigere (i film- og teatersammenheng): språk forteller omgivelsene noe om vår alder, klasse,  sosiale status, geografiske tilhørighet og så videre. Alle disse verdifulle hjelpemidlene springer teamet bak Max Manus klønete over.

Det er en skuespillers oppgave å alltid gjøre språket til sitt eget. Det betyr at hun må kunne omgås Shakespeares jambiske pentametre med samme selvsagte letthet og troverdighet som linjene hun ville brukt over et kafébord med en venn. Og når skuespilleren vet hva hun sier, hva hun mener med det, og tror på det, da når denne informasjonen også fram til publikum. Jo Strømgren lar ofte skuespillerne sine snakke gibbrisch, altså tullespråk — de vet nøyaktig hva de sier, og derfor har de vår interesse, selv om vi ikke forstår et ord.

Noen vil mene at en viss modernisering av språkdrakt likevel av og til er på sin plass. Det unnskylder ikke ukorrekt språk!

I Max Manus hagler det med de/dem og da/når-feil. Riktignok er det mange av oss som er flinke til å skrive korrekt, og likevel blander disse nyansene muntlig — men skuespillere (og regissører, og manusforfattere) bruker språket som redskap i sitt daglige virke og har et ansvar for å følge gjeldende regler med mindre de har en konkret grunn til noe annet.

Det skal ikke være nødvendig å bruke et ukorrekt språk for å høres troverdig ut.

At teamet bak fjorårets største filmsatsning her til lands har brukt enorme summer på visuelle effekter og haugevis med utkledde statister, men ikke bryr seg om å la noen av norgeshistoriens viktigste personer snakke ordentlig og tidsriktig norsk, er rett og slett skremmende.

Virkelighetens Max Manus snakket ganske sikkert ikke grammatisk korrekt til enhver tid. Men de språklige valgene som er tatt i filmen om ham, vitner ikke om noe bevisst, karaktertegnende valg og skaper verken nyanser eller troverdighet. (Den beste norsken i filmen er det en tysker som står for!)

Neste gang en norsk storfilm lanseres, håper jeg ambisjonene er høye også i forhold til faktisk å la den være en norsk film. Jeg håper mine skuespillerkolleger vil huske hvor stor del språket utgjør av levebrødet vårt, og ta vare på det med kjærlighet, kunnskap og respekt. Jeg håper jeg slipper å få oppleve Romeo og Julie ta farvel med koz og klemz. I'm reading: Å værra eller å ikke værra, lizzmKvitre dette!