Å værra eller å ikke værra, lizzm

Jeg har selvfølgelig også sett Max Manus, filmen som ligger an til å bli den mest sette norske filmen noensinne. Selv om jeg er både velvillig innstilt til norsk film og mer enn gjennomsnittlig interessert i krigshistorie, gikk jeg ut av kinosalen med en boblende irritert skuffelse innvendig.

Både Victoria Winges unødvendige og uavsluttede birolle, glipper i tidskoloritten og dårlig ettersynk bidro til denne skuffelsen, men ble overskygget av én ting: dårlig, ukorrekt og unødvendig modernisert språk.

Anmelderne har vært positive til filmen. VGs anmelder skriver: "I skjæringspunktet mellom historie og en moderne film, blir det alltid en vanskelig avveiing mellom historisk tidskoloritt og en ny tids behov for effektiv kommunisering. Filmen løser det gjennom en nokså gjennomført krigstidsscenografi og et moderne språk aktørene i mellom. Stort sett er det et lykkelig valg, der kun detaljer er diskutable."

Er man nødt til å modernisere seksti år gammelt språk for å nå fram til dagens publikum?

Språk er ikke bare ord vi bruker for å fortelle hverandre ting. Språk handler også om det vi ikke forteller. Og enda viktigere (i film- og teatersammenheng): språk forteller omgivelsene noe om vår alder, klasse,  sosiale status, geografiske tilhørighet og så videre. Alle disse verdifulle hjelpemidlene springer teamet bak Max Manus klønete over.

Det er en skuespillers oppgave å alltid gjøre språket til sitt eget. Det betyr at hun må kunne omgås Shakespeares jambiske pentametre med samme selvsagte letthet og troverdighet som linjene hun ville brukt over et kafébord med en venn. Og når skuespilleren vet hva hun sier, hva hun mener med det, og tror på det, da når denne informasjonen også fram til publikum. Jo Strømgren lar ofte skuespillerne sine snakke gibbrisch, altså tullespråk — de vet nøyaktig hva de sier, og derfor har de vår interesse, selv om vi ikke forstår et ord.

Noen vil mene at en viss modernisering av språkdrakt likevel av og til er på sin plass. Det unnskylder ikke ukorrekt språk!

I Max Manus hagler det med de/dem og da/når-feil. Riktignok er det mange av oss som er flinke til å skrive korrekt, og likevel blander disse nyansene muntlig — men skuespillere (og regissører, og manusforfattere) bruker språket som redskap i sitt daglige virke og har et ansvar for å følge gjeldende regler med mindre de har en konkret grunn til noe annet.

Det skal ikke være nødvendig å bruke et ukorrekt språk for å høres troverdig ut.

At teamet bak fjorårets største filmsatsning her til lands har brukt enorme summer på visuelle effekter og haugevis med utkledde statister, men ikke bryr seg om å la noen av norgeshistoriens viktigste personer snakke ordentlig og tidsriktig norsk, er rett og slett skremmende.

Virkelighetens Max Manus snakket ganske sikkert ikke grammatisk korrekt til enhver tid. Men de språklige valgene som er tatt i filmen om ham, vitner ikke om noe bevisst, karaktertegnende valg og skaper verken nyanser eller troverdighet. (Den beste norsken i filmen er det en tysker som står for!)

Neste gang en norsk storfilm lanseres, håper jeg ambisjonene er høye også i forhold til faktisk å la den være en norsk film. Jeg håper mine skuespillerkolleger vil huske hvor stor del språket utgjør av levebrødet vårt, og ta vare på det med kjærlighet, kunnskap og respekt. Jeg håper jeg slipper å få oppleve Romeo og Julie ta farvel med koz og klemz.

Kommentarer

  1. Jeg tenkte faktisk på det underveis, om språket egentlig var riktig, men jeg vet ikke nok om hvordan de snakket på den tiden til at jeg la merke til noen konkrete feil. Jeg ble nok heller så revet med av filmen at jeg ikke tenkte mer over det.

    Ellers er jeg helt enig med deg i at det med språket er veldig viktig i teater og film. Og takket være deg nå fikk jeg lest om Ken Duken. Han imponerer! Jeg ante ikke at han ikke snakket norsk fra før av.

    SvarSlett
  2. Åh, for en deilig kommentar! Jeg skvatt første gang noen åpnet munnen under filmen, og brukte lang tid på å venne meg til hvordan de snakket. De hadde ikke en konsekvent bruk av De og Dem en gang, og det _er_ et must i den tidsepoken. Jeg ble også skuffet over at tyskertøs-temaet ikke ble avsluttet. Det føltes veldig falskt.

    Nei, det er som den gangen jeg så en forestilling av Harold Pinter på teaterhøyskolen, hvor han som skulle spille den gamle mannen sa at han skulle «skjøpe melk».

    SvarSlett
  3. Jeg har tenkt å gjøre som Are Kalvø, la være å se den. Den frister rett og slett ikke.

    SvarSlett
  4. Tiram gjør et bra valg, dette er jo bare en halvgrei film (Man burde vel forventet et mer... max manus? HEHhehehhehe!).

    For øvrig er jeg uenig i dette med "Victoria Winges unødvendige og uavsluttede birolle"; jeg syns det er det at den er uavsluttet som til nøds gjør rollen unødvendig - altså kan jeg ikke med god samvittighet kalle birolla ubetinget unødvendig. Det begynte jo lovende, tross alt.

    Også mener jeg masse jeg ikke orker å skrive mer om.

    SvarSlett
  5. Lothiane: Hehe, jeg trodde faktisk helt til å begynne med i filmen at han var nordmann med fake tysk akksent: ingen av tyskerne jeg kjenner klarer nemlig å snakke norsk med rulle-r...

    Virrvarr: *grøss* glad jeg ikke så den forestillingen!

    Tiram: Greit nok. Du går nok ikke glipp av veldig mye. Men jeg er interessert i historien og hadde absolutt lyst til å se filmen, ikke bare fordi alle andre skulle det.

    Iversen: Max manus, HAHAHAHAHAHA!!! :D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.