Menneske vs natur

Jeg blir bare mer og mer oppslukt av å følge nyhetsbildet for tiden. Hver gang jeg leser at et land har forlenget stengingen av luftrommet sitt grunnet asken fra Eyjafjallajökull, er det noe som hopper inni meg.

Det til tross for at jeg har ordentlig sympati for mine venner og kjente som er strandet både i Norge og andre steder — noen kommer seg ikke på en etterlengtet sydentur, andre kommer seg ikke hjem til universitetet i Storbritannia, og det er selvsagt kjipt.

Enda verre er det å lese om luftambulanser som ikke kommer fram, og jeg er jamen glad for at vi ikke har lagt ned alle lokalsykehusene våre ennå...

Likevel liker jeg å følge med på historiene om «krisen» fordi de minner meg på at jeg ennå bor på ei levende jord, og vi mennesker er ikke herrer over den, enda vi liker å tro det. Vi kan bygge så høye skyskrapere vi bare vil, asfaltere jorda og stenge vannet inne, men under alt sammen ulmer og puster det.

Ikke bare tror vi at vi er herrer over jorda, vi tar det for gitt. Derfor er det «krise» når vi ikke kan sette oss i de gigantiske, forurensende jernfuglene våre og krysse hav og kontinenter på noen få timer. Det finnes et sted inni meg som ville likt å se hva som skjedde om «krisen» ble langvarig. Om nabovulkanen med det tøffe Brødrene Løvehjerte-navnet Katla fikk et utbrudd som lammet flytrafikken vår i månedsvis. Hva ville vi gjøre da?

Det hadde vært interessant å se hvordan samfunnet vårt ville taklet å bli tvunget til å skru ned tempoet et hakk. Hva vi mennesker ville ha gjort når vi ikke lenger kunne befinne oss hvor som helst i verden om en liten stund, ved hjelp av et lite kredittkortsveip og en begrensning av mengden flytende væske i håndbagasjen.

Neida, misforstå meg rett, jeg går ikke og håper på naturkatastrofer, egentlig. Mest av alt håper jeg at mennesker vil begynne å tenke over av seg selv dette med at naturen er levende og ikke kan temmes av oss. Jeg håper at det vil bli moderne å reise på en annen måte; ikke transkontinentalt på en middagslur, men på måter der reisen i seg selv er en del av målet. (Skjønt store skip forurenser omtrent like mye som fly, men det er en annen sak. Heia toget!) Vi har godt av å skru ned tempoet et hakk, men tør vi, makter vi, når vi ikke blir tvunget til det? Jeg gir ikke opp håpet.

Foto fra Sverrir Thor under en Creative Commons-lisens

Kommentarer

  1. My sentiments exactly. Jeg nærmest håper at Katla skal få et gedigent utbrudd! Vi trenger å røres litt rundt i, her i vår del av verden!

    SvarSlett
  2. Jeg er enig! Nå må det sies at jeg har sutret for å få min kjære hjem fra USA noen dager, og har endelig klart det.
    Men det _er_ interessant å se hva som skjer når vi får en slik stor "forstyrrelse" i de mønstrene vi har bygd oss. Der vi bare "må" på en dagstur til Køben for å ta et møte, når vi kanskje likså godt kunne gjort det unna på 2 timer med en videokonferanse. Sånn sett kunne askeskyen godt vart litt lenger, for å få utfordret oss litt på alt dette "vi MÅ"...

    Bortsett fra bekymringen over å få mannen hjem, og tanker til de som fikk helse og til og med liv sterkt berørt av dette, så følte jeg en slags ro over at dette vulkanutbruddet bare skjedde og at vi ikke kunne gjøre noe med det. Kanskje vi hadde trengt flere slike opplevelser, kanskje vi hadde blitt roligere av det?

    SvarSlett
  3. Ja, vi kjenner på sårbarheten i systemene vi har bygget opp rundt oss. Litt som et strømbrudd i en moderne leilighet om vinteren. Dessuten gjenoppdager vi hvor langt det egentlig er til Australia, eller fra Australia. Og hvordan vi fyller den tiden vi sparer på å fly med gjøremål, så vi faktisk får mindre tid. Så hvis ikke jorda hjelper til med et nytt vulkanutbrudd, har hvertfall jeg tenkt å merke meg dette i fortsettelsen. Vi kan kanskje roe oss ned uten dommedagsskyer i lufta?

    SvarSlett
  4. ...og der ble bloggen di lagt inn på "favoritter"...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa