Hipstamatic på ordentlig

Hipstamatic var en gang et navn på en kameramodell som ble produsert i 157 eksemplarer, men for de fleste er Hipstamatic den iPhone-appen som tar bilder med retroeffekter på. Det finnes flere liknende apper til Android-telefoner også. For tiden har jeg tre stykker installert på telefonen min, og de tar søte nok bilder de, altså. Men for det første er jo disse Hipstamatic-bildene like alle sammen, og for det andre ser de veldig data-skapte ut om man er vant til å se ekte, analoge bilder.


Hvis du liker den effekten Hipstamatic-bildene har, er det ikke så dyrt/vanskelig/rart som du tror å starte med fotografering med nettopp sånne typer kameraer som det originale Hipstamatic var: filmbasert og laget av plastikk. Denne fotografiretningen går gjerne under navnet lomografi (lomography), etter en gammel, sovjetisk kameraprodusent.


Det finnes mange nettsider om lomografi, men ikke så mange på norsk, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en liten nybegynnerguide til hobbyen, og hvordan du kan skape ekte, eventyrlige og uforutsigbare bilder i Hipstamatic-stilen. Du trenger:

1. Et kamera

Lomography-navnet eies av et østerrisk firma som selger plastikkameraene til ganske drøye priser. Det kan de gjøre fordi dette har blitt trendy blant unge folk som er vant til å betale en haug med penger for merkenavn og image. Jeg vil anbefale deg å gjøre et søk på eBay når du har funnet ut hvilket kamera du ønsker deg. Der kan du få et kamera til å begynne med for en femtilapp eller mindre. Østeuropeiske loppemarkeder og bruktbutikker bugner også av disse skattene.

Hvis du ikke har noe i mot å slenge ut noen hundrelapper, kan du kjøpe kameraene over disk for eksempel på den lille, søte kafébutikken Liebling i Oslo. Mange begynner med et Holga- eller Dianakamera, to billige og tilgjengelige plastikkameraer som opprinnelig er laget til mellomformatsfilm (det kommer jeg tilbake til), men som også finnes i 135 (35 mm)-versjoner.


Er du helt blakk, kan du begynne med å lage et pinholekamera av en fyrstikkeske. Egentlig anbefaler jeg dette prosjektet til alle. Og tenk så kult å kunne si «dette bildet har jeg tatt med et kamera jeg har laget selv»!


2. Film

Film er altså det vi fotograferte på i gamle dager, en rull med tynn plast med lyssensitive kjemikalier på. 135-film, eller 35 mm-film, er den filmen som var mest vanlig da analoge kameraer gikk ut av bruk på 2000-tallet. Det finnes også en del kameraer som bruker 120-film, som er bredere. Du kan rett og slett tenke på det som flere megapiksler.

En del vanlige fotosjapper har noen få ruller 120-film på lager, men de selger den ofte dyrt. Prøv heller en litt mer spesialisert forretning. I Oslo finnes det to fine analoge fotolabber som også selger mye film og er interesserte i å hjelpe deg som driver med lomografi: Labdoka på Grønland og Farvelabben/Fotophono på Torshov.

Etterhvert som du blir dreven, kan du forske på forskjellige typer film, ISO-verdier (lysfølsomhet), kryssprosessering (å framkalle lysbildefilm i kjemikalier for vanlig fotofilm eller omvendt) og mye annet. Du trenger ikke vite så mye til å begynne med, i lomografi handler det ikke om å få perfekte resultater. Kjøp en ISO 100-film hvis du skal ta mye bilder ute i dagslys, eller en ISO 400-film hvis du skal ta bilder inne. For eksempel.


3. Fremkalling

(Med mindre du har valgt et Polaroid- eller Instaxkamera, så klart. Jeg har skrevet litt om polaroidfilm før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Bildet i bloggoverskriften min er tatt med Instax Mini-film.)

Når du har tatt ut filmen må du spole den tilbake (følg kameraets bruksanvisning) og ta den med til ei fotosjappe for fremkalling. De to lab'ene jeg nevner ovenfor er spesialister på dette, men mange vanlige fotobutikker tar inn selv 120-film til fremkalling. Vær obs på at å bestille papirbilder fra 120-film er vanvittig dyrt. Det lønner seg å be fotobutikken om «kun fremkalling» først, det vil si at du bare får de ferdige negativene tilbake. Da kan du se hvilke bilder du synes det er verdt å få trykket på papir.

Hvis du skal fotografere mye, lønner det seg å skaffe en negativscanner. De koster ikke så mye, men hvis du bruker 120-film må du være oppmerksom på at ikke alle negativscannere tar denne. Jeg har en CanoScan 8800F, som på det tidspunktet jeg kjøpte den i alle fall var den rimeligste scanneren som også passet til mellomformatsfilm. Jeg scanner alle negativene rett inn som digitale filer, og slipper å betale fotosjappa for dyre kopier. (Jeg kutter bort kantene av filmen, den med tall og filmprodusent på, når jeg scanner. Men hvis du liker dem, er det fullt mulig å ta dem med!)

Er du virkelig hardcore, kan du selvsagt fremkalle filmen selv. Du trenger ikke et dedikert mørkerom; en garasje eller et bad kan funke, men du trenger en del utstyr og kjemikalier. De fleste som fremkaller hjemme jobber med svart-hvit-film, fargefilm er ganske mye mer avansert.


4. Et nettverk

Lomografi handler om prøving og feiling, og da er det greit å ha noen å utveksle erfaringer med. Lomography.com er én mulighet; selv foretrekker jeg å ha Flickr som utgangspunkt. Det finnes både lomo-grupper og egne grupper for diverse kameraer.

Er du klar til å begynne? Eller er dette gammelt nytt for deg? Post gjerne ei lenke til dine analoge bilder i kommentarfeltet! Alle bildene i innlegget er analoge bilder fra min Flickr-strøm.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa