Prematur tredveårskrise

Da jeg møtte min forrige samboer, var jeg ennå ikke fylt tyve. Han var syvogtyve, men allerede i en slags tredveårskrise. Han følte seg gammel, sa han, han syntes at livet hadde løpt fra ham og at han ikke var ung og lovende lenger.

Jeg lo av ham.

Nå er jeg syvogtyve. Og noen måneder. For et par uker siden var jeg i taxfreebutikken i utenlandsavgangshallen på Gardermoen for å kjøpe en ansiktskrem.

Jeg: Eh, hei, jeg ser etter den kremen fra Clinique som er for tørr hud?

Parfymedame: Det er nok denne her du ser etter. (Rekker meg en anti-aldringskrem.)

Jeg: ...Takk... (Tør ikke protestere.)

Og så rakk jeg verken å bli gift, få barn eller oppnå enorm suksess som skuespiller før jeg ble femogtyve, som jeg trodde jeg skulle. I stedet nærmer jeg meg halvannet snes med stormskritt. Min nåværende samboer (som er yngre enn meg, og student i minst et par år til — derav heller ingen utsikter til endret livssituasjon med det første) ler av meg. Jeg smører meg med antialdringskrem og viser uoppfordret leg på polet mens jeg prøver å late som at «alder bare er et tall».

Hjelp.

(Lydspor: Florell — You should have made it

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.