Private samtaler

Helt siden mobiltelefonen ble allemannseie, har folk okket seg over at andre folk har private samtaler i offentligheten.

Ikke jeg. Jeg elsker å sitte i en t-bane, trikk eller et tog der jeg får innhørsel i femti prosent av en intim samtale. Krangler og gråting er like interessante som dampende kjærlighetserklæringer. Det aller mest spennende er den delen av samtalen jeg ikke hører, selvfølgelig.

Jeg har overhørt noen fortelle partneren sin at de tror de er gravide, noen forsøke å snakke andre fra selvmord (du kan ikke akkurat droppe å ta den samtalen fordi du sitter på et tog), og noen be om unnskyldning for utroskap. Fantastisk.

Men i dag overhørte jeg en samtale som ble alt for irriterende til å vekke min vanlige lytterglede. Jeg gikk rundt i en butikk da jeg hørte en godt voksen, velkledd fyr bruke en vanvittig nedlatende tone mens han forsøkte å overbevise sin samtalepartner om at det «ikke er teknologien atomkraft det er noe i veien med bare fordi konsekvensene av den når det går galt er så store».

Jeg fikk naturligvis lyst til å riste mannen i kragen og rope at argumentasjonen hans ikke hang på greip (den gjorde ikke det), men jeg nøyde meg med å forfølge ham rundt i butikken og skule stygt.