Meningen med livet

Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer. Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå. Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt. De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn v...

Jeg er på jobb på danskefergen og holdt akkurat på å ta på meg parykken og gjøre meg klar til ettermiddagsforestilling da jeg fikk de første nyhetene om bombeeksplosjonen i Oslo. The show must go on , så forestillingen ble spilt, den, før jeg løp ned på lugaren og satte på både radio og Twitterstrøm. Vill skyting på Utøya, fikk jeg høre. Ungdommer gjemte seg rundt omkring. Ungdommer. Tenåringer, for det meste, uskyldige og engasjerte. Hvem i helvete kunne finne på å gjøre noe slikt? Gatene i Oslo sentrum så ut som en krigssone på TV. Et klipp fra NRK der fotografen ikke konsentrerte seg om å holde kameraet stødig, men ropte «hallo! Er det noen som trenger hjelp?» gjorde spesielt inntrykk. Rolige, sindige mannfolk ble intervjuet og sa at dette sannsynligvis var enn terroraksjon, men at vi ikke måtte gi terroristene det de ville ha, altså frykt og lammelse. Utover kvelden leste jeg kvalmende rapporter på Twitter om at tilfeldige muslimer ble trakassert på gata i Oslo. For «alle musl...

(Overskriften er et sitat av George Bernhard Shaw.) De siste ukene har jeg i ikke mindre enn tre tilfeller blitt spurt om hvor gammel jeg er; alle tre gangene av mennesker født på begynnelsen av nittitallet , som nå er voksne , folkens... og alle tre gangene har mitt sannferdige svar utløst reaksjonen «whoah»! Og jeg bare, whoah sjæl, liksom. Neida, voksen skal man jo bli. Det kan være ganske fint i blant også. Men ikke alle voksenting er gøy. Å lete etter en ny stekeovn fordi vår gamle har klappet sammen for eksempel. Særlig ikke når man er nødt til å bla seg gjennom «tilbud» som dette fra Lefdal: På den annen side følger det fine ting med det å leve av en jobb og ikke på studielån. Som for eksempel at man faktisk kan kjøpe seg en stekeovn. Man trenger ikke grave seg ned selv om hipsterkidsa ikke ser på en som jevnaldrende. Jeg er ganske fornøyd med dagen i dag. Kjæresten min har nemlig hatt denne presentasjonen av seg selv på Twitter så lenge jeg har kjent ham, i snart ...