Terroristenes mareritt

Jeg er på jobb på danskefergen og holdt akkurat på å ta på meg parykken og gjøre meg klar til ettermiddagsforestilling da jeg fikk de første nyhetene om bombeeksplosjonen i Oslo. The show must go on, så forestillingen ble spilt, den, før jeg løp ned på lugaren og satte på både radio og Twitterstrøm. Vill skyting på Utøya, fikk jeg høre. Ungdommer gjemte seg rundt omkring. Ungdommer. Tenåringer, for det meste, uskyldige og engasjerte. Hvem i helvete kunne finne på å gjøre noe slikt?

Gatene i Oslo sentrum så ut som en krigssone på TV. Et klipp fra NRK der fotografen ikke konsentrerte seg om å holde kameraet stødig, men ropte «hallo! Er det noen som trenger hjelp?» gjorde spesielt inntrykk. Rolige, sindige mannfolk ble intervjuet og sa at dette sannsynligvis var enn terroraksjon, men at vi ikke måtte gi terroristene det de ville ha, altså frykt og lammelse.

Utover kvelden leste jeg kvalmende rapporter på Twitter om at tilfeldige muslimer ble trakassert på gata i Oslo. For «alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer»*.

Men så. Nyheten om gjerningsmannen nådde meg ikke før i morges, for satelittinternettet jeg har her på Skagerrak lå nede i natt. Han er ikke en av «dem», han er en av «oss».

Bortsett fra at det finnes ikke noe «dem» og «oss». Eller, det finnes et «oss». Det finnes et folk som er flinke til å ta vare på hverandre i en så ufattelig tung stund som denne.

Hat avler hat. Kjærlighet avler kjærlighet. «Er det ikke deilig å ha noen å hate?» synger Raga Rockers. Men sinne avler mer sinne. Er det ikke deilig å ha noen å være glad i?

Noen har mistet dem de er glad i nå. Jeg tenker på dem i dag. Det gjør sikkert du også. Og hvis det hjelper deg å tenne virtuelle lys på Facebook, så gjør for all del det.

Men det viktigste vi gjør, er å stoppe de onde sirklene av hat. Gjør det nå. Det kommer ikke noe godt ut av dem. Dødsstraff og hevn får ingen av ofrene tilbake. Gråt, skrik og vær fortvilet. Ta vare på hverandre. Ta vare på hverandre. Alle som bor i Oslo by og det flotte, fargerike landet Norge. Det er nemlig dét som er marerittet til terroristene. At vi står sammen, uten noe «oss» og «dem».

<3

*Alle med litt kunnskap om verden utenfor sitt lille hjørne vet at dette ikke er sant fra før, så klart. Men jeg har hørt det ofte. Ikke la meg høre det igjen.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er