Jeg liker at det synes på en

Innlegget under fant jeg i utkast-boksen på Blogger, hvor jeg for tiden rydder opp litt og ser om det er noe brukbart. Jeg har blogget om gråt før, forresten.

I dag, da jeg sto i dusjen og vasket bort svart sceneøyesminke (du husker vel at jeg spiller forestillinger!) kom jeg til å tenke på noe.

Jeg liker best å gråte når jeg har mascara på. Jeg liker at tårene mine i stedet for bare å fordampe fra hissigrøde kinn lager tegninger av svarte elver nedover ansiktet mitt.

Av og til liker jeg å vente med å vaske ansiktet selv om jeg har blitt glad igjen. Da smiler jeg sånn at de svarte, størknede elvetegningene sprekker opp.

På samme måte elsker jeg å se på ansiktene til gamle mennesker, og tegningene rynkene lager i huden, historiene de forteller om enten smil eller sorg eller sinne.

Jeg liker at følelser synes og blir konkrete, på en måte. Jeg skulle ønske det var sånn at en virkelig, bokstavelig talt ble grønn av misunnelse! Det hadde vært noe det. Alle følelser kunne hatt en fargekode som viste seg i ansiktet. Da hadde det blitt slutt på «—er noe i veien, kjære? —INGENTING!!!».

Eller, kanskje det ikke hadde vært så lurt. Men mascarastriper og rynker, det er fint det. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.