torsdag, november 10, 2011

Etter «Fame»

Har du sett filmen «Fame»? Den er en overraskende realistisk framstilling av hvordan det er å gå på sceneskole: mye følelser, skuffelser, oppturer, oppmerksomhetsrush, spontandansenumre (ja, virkelig) og sex.

Filmen slutter i en pompøs scene fra avgangsseremonien. Har du noen gang lurt på hva som skjer med filmens karakterer etterpå?

Verden etter sceneskolen er nemlig helt annerledes. Der er det hver kvinne for seg selv, og det er tilsynelatende flaks eller spisse albuer som gjelder. Noen gir opp og begynner på en helt annen utdanning etter et par år — skjønt det er egentlig urettferdig å kalle det å velge en annen sving langs veien for å «gi opp».

Men mange skuespillere biter tenna sammen, fortsetter å kjempe, tar kanskje en annen, ikke fagrelevant jobb i perioder for å betale husleia, og fortsetter på veien mot å finne akkurat sin plass i dette brede fagfeltet.

Folkeopplysning: de aller fleste skuespillere jobber verken «på TV» eller på Nationaltheateret. Du vet kanskje ikke hva de heter. Mange av dem liker det til og med sånn.

Stage Door
Stage door av mbshaneflickr under en Creative Commons-lisens.

I dag har jeg vært på Norsk Skuespillersenter sin tiårsfeiring. Ett av punktene på programmet var en slags paneldebatt med Johannes Joner, Claire deWangen og Nils Petter Mørland om «Fremtidens skuespillere».

Disse tre skuespillerne satte fingeren på noe veldig viktig. Det råder et usynlig hierarki i teatermiljøet sett både utenfra og innenfra, der en jobb på institusjonsteaterne er det som «henger høyest», det er «det ordentlige teateret», mens de frie gruppene, de lokale teaterverkstedene og Den kulturelle skolesekken-turneene er annenrangs skuespillerjobber. (Selv jobber jeg jo først og fremst med barneteater og opplever at det ikke akkurat har høy status innad i fagmiljøet i alle fall.)

Dette til tross for at de færreste skuespillere har valgt yrke ut fra et ønske om å bli kjendis. (Selv om man skulle tro det ut fra tittelsangen på nevnte film.) Tvert imot er mange skuespillere, meg selv inkludert, ganske sjenerte, men med et formidlingsbehov som de har valgt å putte inn i akkurat denne kunstformen.

Det finnes mange jobber for skuespillere, også utenfor den tradisjonelle teater- eller filmboksen. Vi trenger skuespillere i skolen og i næringslivet, og vi trenger skuespillere som er gode på å formidle alvorlige budskap og skuespillere som er gode på brød og sirkus.

Johannes Joner mener skuespillerne bør engasjere seg mer i samfunnet, han snakker om teater i et krigsherjet land og på en problemskole i USA.

Nils Petter Mørland vil tilbake til teateret som noe sosialt, et møte med publikum uten den usynlige veggen mellom scene og sal. Mørland har vært med på å starte opp «Det andre teateret» som viser mye teatersport og har humor som sitt fremste virkemiddel.

Claire deWangen synes det er trist at ingen lenger drar i teateret for å få «oompf» som hun sier, nei, vi går i teateret for å dele en gjennomtenkt analyse over kafébordet etterpå, for teater er Kultur med stor K.

Jeg er enig med dem alle sammen, og jeg skulle ønske denne samtalen hadde foregått på en større arena enn i et lite rom med skuespillere. Det er ikke sånn at vi skuespillere vil legge ned Nationaltheatret og slutte å spille Ibsen, så klart. Men jeg vil ha muligheten til å formidle et budskap til en bredere gruppe mennesker gjennom teateret, og en bredere forståelse blant folk flest av hva skuespill og teater er for noe.

Jeg vil også ha et annet syn på suksess innad i skuespillermiljøet. Suksess bør defineres av deg selv, og ikke av andre. Er du fornøyd med det du holder på med nå? Så flott!

Jeg vet ikke hva som skjer med Fame-elevene etter at de har sunget sin flotte avgangssang, men det er sannsynlig at mange av dem verken ender opp på Hollywoodlerretet eller som evige servitører.

Som de synger i en av sangene fra scenemusikalen Fame: «I want to make magic/I want to be bigger than I am/I want to make people really care/Really give a damn.»

3 kommentarer:

  1. Fikk virkelig et annet "syn" på skuespillere nå. Fint innlegg. Jeg er "skuespiller" selv, men er det ikke for å bli kjent eller noe, men synes det er et bra sted å formidle budskap på en teaterscene.

    SvarSlett
  2. Et referansepunkt fra sytti- og åttitallet ligger i Tramteatret, der skuespillerne og musikerne flagget et synspunkt. Jeg vokste opp med dem, med tv-seriene, og med landeplagene, de små og de store, alt fra "Back to the 80s" og til "Engangssang".

    Jeg har, som journalist, forståelse for at det skal gå mye fortere i våre dager, jeg vet det jo selv, som reporter på filmfestivalen her i byen, inn og ut av intervjuer, klokket inn på tid med skuespillere og regissører som prøver å formidle et budskap på femten minutter, med agent og filmselskap i bakgrunnen.

    SvarSlett