torsdag, november 03, 2011

Jeg er så lei av at folk engster seg på mine vegne

Det er en såkalt voldtektsbølge på gang i hovedstaden igjen, med tilhørende bekymring fra mange grupper mennesker.

Det er meg de diskuterer. Jeg er nemlig et medlem av den utsatte gruppen: en ung kvinne som har bodd på Oslo indre øst i snart ti år, gjennom flere voldtektsbølger, og det hender at jeg er ute og går om natten. Som oftest (jeg kan huske et par-tre unntak) ganske bekymringsløst.

Jeg nekter å være kronisk engstelig, og jeg er så utrolig lei av at andre engster seg på mine vegne.

Sexforbrytelser er noe de aller fleste snakker om med en «dem og oss»-holdning, i enda større grad enn andre forbrytelser. Jeg kunne aldri vært en voldtektsmann, sier menn, likevel er det tusenvis av dem som blir det hvert eneste år. Nesten alle kvinner opplever på et tidspunkt den mindre alvorlige trakasseringen: å bli tatt på puppene av nysgjerrige, pubertale klassekamerater eller kløpet i rumpa på t-banen. Et eller annet er galt med holdningene til veldig, veldig mange.

Jeg har likevel ikke tenkt å lukke dørene, bli avholds eller flytte på landet. Og jeg har ikke tenkt å la frykten ta meg.

Send gjerne politiet ut i byen (de er altså ikke fullstendig fraværende i Oslogatene slik det er i dag, som enkelte later til å tro), og sett opp lys langs veien.

Enda viktigere: diskuter seksualmoral og grenser på ungdomsskolen, og med venner på hyttetur, og ha for all del et psykisk helsetilbud klart til asylsøkere som kommer med krigstraumer i bagasjen (kanskje til og med fra steder der voldtekt brukes til krigføring).

Men viktigst: ikke snakk om voldtektsforbrytere som om de er totalt ulike vanlige mennesker. De er vanlige mennesker, mange av dem synes ikke selv at de er voldtektsmenn en gang fordi de har lært fra barnsben av at når kvinner sier nei mener de ja. Og ikke fortell meg at det er mitt ansvar å la være å bli voldtatt. Det nekter jeg nemlig å gå med på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar