Atomkraft? Nei takk!

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt medias dekning av Fukushima-saken er «blåst ut av proporsjon», men jeg lar meg opprøre av dem som mener dette er en glimrende anledning til å snakke om hvorfor kjernekraft er en god ting.

Det er vel knapt noen som er uenig i at når kjernekraft kommer ut av kontroll, er det farlig. Men forkjemperne mener at sjansen for dette er liten, og en del later til å mene at den med stadig nyere teknologi nærmest elimineres.

Det blir som å si: «Ok, forrige gang vi sa at skipet ikke kunne synke, så sank det, men denne gangen... denne gangen har vi bygget et skip som virkelig ikke kan synke!»

Troverdig? Ikke så veldig. Det er mye vi mennesker ikke kan kontrollere, og mye vi har antatt gjennom tidene som har vist seg å være galt. Av og til er det riktig å ta sjansen likevel, men det er ikke tilfelle med kjernekraft.

Men kjernekraft er jo så miljøvennlig og lite ulykkesutsatt i forhold til alternativene, mener Andresen i Dagbladet-innlegget (lenket over). Og ramser opp alternativene: olje, gass, kull og vannkraft. Flere av disse er det jeg tror vi snart vil omtale som gårsdagens energikilder. Kraft fra bølger, vind og sol er gode alternativer Andresen ikke nevner.

Joda, det skjer ulykker i de fleste industrier. Og siden jeg ikke er en stor tilhenger av oljeindustrien heller, har jeg ingen problemer med å innrømme at det kan være farlig å bygge boreplattformer på havet. Men der en plattformulykke tar liv, går det som oftest utover arbeiderne. Kjernekraftverkulykker påvirker uskyldige innbyggere, dyr og natur på en helt annen måte.

Det kan også være verdt å merke seg at Andresen mener Tsjernobylulykken tok «bare» 31 menneskeliv, men i følge Wikipedia er tallet 56: «En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens Helseorganisasjon (WHO), fant kun 56 dødsfall som følge av radioaktivt avfall (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 potensielle dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de 6 millionene som bodde i nærheten.»

Kanskje «småtteri» i forhold til gruver som har rast og demninger som har bristet, men det er når man ser på rene tall.

For å si det litt brutalt tror jeg kjernekraftulykker fører til de langsomste og mest smertefulle dødsfallene av energiulykker.

Nye eller gamle kjernekraftverk spiller ingen rolle for meg. Jeg sier som jeg alltid har sagt: Atomkraft — nei takk!

I'm reading: Atomkraft? Nei takk!Kvitre dette!

Private samtaler

Helt siden mobiltelefonen ble allemannseie, har folk okket seg over at andre folk har private samtaler i offentligheten.

Ikke jeg. Jeg elsker å sitte i en t-bane, trikk eller et tog der jeg får innhørsel i femti prosent av en intim samtale. Krangler og gråting er like interessante som dampende kjærlighetserklæringer. Det aller mest spennende er den delen av samtalen jeg ikke hører, selvfølgelig.

Jeg har overhørt noen fortelle partneren sin at de tror de er gravide, noen forsøke å snakke andre fra selvmord (du kan ikke akkurat droppe å ta den samtalen fordi du sitter på et tog), og noen be om unnskyldning for utroskap. Fantastisk.

Men i dag overhørte jeg en samtale som ble alt for irriterende til å vekke min vanlige lytterglede. Jeg gikk rundt i en butikk da jeg hørte en godt voksen, velkledd fyr bruke en vanvittig nedlatende tone mens han forsøkte å overbevise sin samtalepartner om at det «ikke er teknologien atomkraft det er noe i veien med bare fordi konsekvensene av den når det går galt er så store».

Jeg fikk naturligvis lyst til å riste mannen i kragen og rope at argumentasjonen hans ikke hang på greip (den gjorde ikke det), men jeg nøyde meg med å forfølge ham rundt i butikken og skule stygt.

I'm reading: Private samtalerKvitre dette!

Gullkorn fra sovende mann IV

(Tidligere gullkorn)

Plutselig begynner kjæresten å hoppe opp og ned i senga (mens han fortsatt ligger), med voldsom energi.

Mannen: Sånn! Nå har jeg danset til durp* femtenhundre ganger i senga.

Lea: Durp?

Mannen: Ja! Durp er det de slår sammen til når de bare har durp.

Lea: Hvem er «de»? 

 

Mannen: De som lager durp, vel! 

Lea: Hæ? (Uforstående latter.)

Mannen: (Blodig fornærmet.) Jeg sitter ikke her og ljuger, altså!

(*Det bør understrekes at ordet durp ble sagt med norsk og ikke engelsk uttale.)

I'm reading: Gullkorn fra sovende mann IVKvitre dette!

Visa pattarna

Jeg har ei fin bok om Roskilde, med mange bilder fra hele festivalens historie. En ting som er påfallende, er at frekvensen av bare bryster later til å ha sunket jevnt og trutt siden den første festivalen i 1971. Det til tross for at en del av festivalens yngre, mannlige gjester nå for tiden gjør en iherdig innsats ved å sitte glisende på fluktstolene sine med ølflaska i skrittet og rope «visa pattarna», eller «pattorna» som nordmenn av en eller annen grunn liker å omskrive det til.

Det gjelder selvsagt ikke bare Roskilde. Det rapporteres overalt at toppløssoling er nittitalls, og folk kan bli helt latterlig provosert av amming på offentlig sted. «Jeg vil slippe å få en pupp i trynet uten å ha bedt om det», hørte jeg noen si på en fest. Men det er jo ingen som stikker puppene i noens tryner.

På Roskilde er man kanskje mer liberale enn andre steder, de har fortsatt et naken-løp og kalde unisexdusjer (skjønt de aller fleste velger de varme, kjønnsseparerte man må betale for). Men rølpekulturen som har blitt så akseptert gjør at man ikke kan gå toppløs og avslappet i fred uten videre, ikke alene, og de puppene man viser fram, er de unge, yppige sexpuppene, ikke ammepuppene, hengepuppene og hverdagspuppene.

Nå har jeg bare vært på festivalen siden 2003, og vet ikke om det virkelig var så hippie-åpent på søttitallet som jeg drømmer om. Men jeg synes at det både på festival og andre steder har blitt vanligere å synes det er kult å være ny-mannsgris. Det synes jeg ikke noe om. Heldigvis fant jeg også denne veggen på Roskilde et år:

 

Joda, jeg skjønner at det kan være nærliggende å forbinde pupper med sex. Men jeg kan bli ufattelig tent av mannehender og -skuldre, uten at jeg verken kommer med snuskete tilrop til fremmede menn eller mener at disse kroppsdelene bør holdes tildekket i enhver sammenheng av den grunn.

Jeg skulle ønske dette med pupper var litt mindre stress. Men mest av alt skulle jeg ønske at det ikke var trendy å være guttemann på akkurat den måten der.

Og så gleder jeg meg til Roskilde i år, da. Som tross alt er aller mest Matilde kakomelk, Grøn Tuborg, kinotelt, gressplener, kyssing, dansing, klemming og ulltepper.

I'm reading: Visa pattarnaKvitre dette!

Fine dusteboka

Jeg har ganske nylig lest «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» av Johan Harstad. Det er over ei uke siden jeg ble ferdig med den, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg synes om den.

I utgangspunktet liker jeg ikke det der litt flytende språket med lange passasjer fylt av skildringer som Harstad benytter seg mye av. Likevel er han så presis i det at man er nødt til å la seg rive med.

Hovedpersjonen i boka mister dama og jobben nesten samtidig, og ting går litt til helvete.

Men han overlever.

Midt oppe i alt dette leker forfatteren seg fortsatt med språk:

Jeg syntes boka var overraskende vond å lese. Den minte meg på en hel masse av de tingene jeg ikke skriver om. Som den taxituren den morgenen, og den vinflasken vi delte den dagen da ingenting var som før.

Boka har vel en slags lykkelig slutt, men det ble liksom ikke bra nok for meg. Jeg vil nemlig ha nettopp hva det kunne ha blitt. Det er jo derfor jeg leser bøker. Eller er det?

Har du noengang opplevd å lese noe du egentlig ikke liker, men som gjør sterkt inntrykk på deg? Eller å lese noe du ikke vet om du liker?

I'm reading: Fine dustebokaKvitre dette!